http://www.weebly.com/
http://stigma247.weebly.com/



1NE DAY - Capricorn
3.0
Til tross for at denne trioen høres veldig
amerikansk ut har de faktisk sitt opphav i Italia. Bandet ble dannet i 2003 og
de beskriver musikken sin som extreme nu-core. Sjangerbetegnelsen høres
heldigvis verre ut enn musikken, som slett ikke er ille. Gitarist og vokalist
Ote har definitivt hørt sin dose Sepultura og det setter sitt preg på musikken,
men nyere band, som Disturbed og Slipknot skinner også igjennom. Låtene kunne
vært bedre, men spesielt ”Home” gikk rett hjem hos meg. Den har noen fine
melodilinjer både i vokalen og gitarene. I tillegg til 9 rykende ferske låter er
også to demoinnspillinger av eldre dato inkludert. Deriblant en cover av Depeche
Mode, ”Black Celebration”.


3 LEGGED DOGG - Frozen Summer
4.0
Selv om dette bandet er dannet av Dio
backline Vinny Appice og Jimmy Bain er det ikke mye som minner om Dio her. Hadde
de hatt Chris Cornell på vokal kunne dette like gjerne vært en Audioslave plate.
Bass baserte riff og rå vokal preger med andre ord albumet. Stjernelaget består
også av Bonham og Lynch Mob vokalist Chas West, David Lee Roth gitarist Brian
Young og Carlos Cavazo fra Quiet Riot. I likhet med Audioslave svikter låtene
noe, men fremførselsen er det ingenting å si på. Det gjøres et poeng ut av at
dette bandets medlemmer til sammen har solgt over 15 millioner plater, men jeg
tviler på at dette albumet gjør det samme!


8-POINT ROSE - Primigenia
4.0
8-Point Rose har sitt opphav fra
Kiruna-baserte Evermoore. De skiftet litt besetning og byttet samtidig navn i
fjor høst og allerede nå er de klar med debutalbumet. Derfor sier det seg selv
at ikke alle låtene er ferske og en av låtene ble faktisk skrevet av gitaristen
da han var bare 15 år. Det er for øvrig også et ungt band, da de alle er i
begynnelsen av tjueårene. De spiller hardtslående power metal og gjør det
forbausende bra. De minner litt om Saint Deamon. Jeg overser et par durrefreng
og finner ellers lite å trekke. Mellomtempolåtene er best og ”Endless Rage” er
rett og slett jævlig bra. Refrenget i ”The Shadow” er også uimotståelig.
Vokalist Marcus Nygren er et funn og briljerer hele veien. Resten av bandet
bidrar også med skriking og growling. Gode musikere er de for øvrig også. Ronnie
Björnström har mikset platen og han har gjort en kjempejobb. Den har akkurat det
trøkket musikken trenger, uten at det blir for pompøst. Dette er en knallsterk
debut og 8-Point Rose kan meget gjerne være et band for fremtiden.


THE 11TH HOUR - Burden of Grief
4.0
Når en trommeslager gir ut
soloplate er ikke seig doom det du forventer. At Ed Warby også spiller alle
instrumenter selv forventer du i hvert fall ikke. Mannen er et teknisk vidunder
og har nok imponert de fleste med sine akrobatiske sprell bak trommene både med
Ayreon og Gorefest. Noen stor gitarist er han ikke og derfor er kanskje doom
veien å gå. Albumet har 6 dystre spor og har klare likhetstrekk med Virgin
Black. De drønnende gitarene dominerer, men symfoniske partier åpenbarer seg
også og da er låtene best. Kombinasjonen ren og gryntevokal er også en kjent
formel som er veldig effektiv. Musikken er på ingen måte nyskapende og er heller
ikke det beste som er lagd innen sjangeren. Det er den gjennomgående triste
stemningen som hever albumet til et anstendig nivå.


66CRUSHER - Truth Unmasked
4.0
Det har tatt 2 år fra albumet ble spilt
inn og til det nå endelig blir utgitt og Bergensbandet har blitt lagt merke til
i mellomtiden. Gjennom turnering med Enslaved og spilling på Hole In The Sky,
blant annet. Bandet har noe de aller fleste i dag sårt trenger, nemlig særpreg.
Betegnelsen progressiv metal med thrash elementer høres ikke særlig unikt ut,
men det er noe med det helhetlige uttrykket til 66crusher som gjør de spesielle.
Åpningslåten, ”The Eye Of The Betrayer” en fryd for øret, med sine pussige gitar
riff og synkoper. Det fem delte konseptet ”Faith” handler i hovedsak om en jente
som blir voldtatt av faren sin gjentatte ganger og som blir ”reddet” av en
prest, som også voldtar henne etter hvert… Jeg tenkte med en gang på Sister
Mary, fra ”Operation Mindcrime”, men tviler på at det er en sammenheng. Det
teatralske elementet i musikken kommer her godt frem. Bandet har jobbet med
dette albumet siden 2002 og jeg er spent på hva som skjer videre.


69 CHAMBERS - War On The Inside
3.0
Denne Sveitsiske trioen spiller
post grunge med kvinnevokal. Nina Trumf er både gullstrupe, gitarist og
hovedlåtskriver. Musikalsk er det mye å spore til Alice In Chains og
Soundgarden, samt stoner rock-elementer. Vokalmessig har hun hentet mye fra
Christina Scabbia, fra Lacuna Coil og har nok også hørt sin dose Alanis
Morissette i barndommen. Låtene er jevnt over ok og platen tiltaler nok de som
liker rocka popmusikk. Noe metal-skive er det derimot ikke, selv om gitarene er
tunge.


101 SOUTH - No U-Turn
2.5
Jeg fryktet denne skulle bli en lidelse å
anmelde, helt til første refreng kom. Duoen har teft for gode og uvanlige
melodilinjer og da takler jeg synth-helvete anno 1989 som platen lider av. Det
er uansett et naturlig resultat når ene halvdel av denne middelaldrende duoen er
keyboardist. Med seg har de en rekke mer og mindre kjente gjestemusikere. Tross
gode melodier må jeg vel likevel si meg fornøyd med at platen kun har 10 låter.
Det blir veldig tilbakelent og forsiktig til tider. Selv om vi er i AOR-land må
det da gå an å dra på litt en gang i blant. Vokalisten har bra stemme og de
gangene de faktisk tør å gi litt gass låter det ganske så bra. Det er sikkert
også lett å gjette hvordan produksjonen på denne er…


ACELSIA - Quietude
3.0
Oslo-baserte Acelsia har lenge ligget ute på
Youtube med musikkvideoen til ”The Strangest Feeling”. Den minner ikke så rent
lite om Within Temptation og da jeg fikk denne EP-en i hende forventet jeg mer
av samme mynt. Det skulle jeg derimot ikke få. I åpningskuttet ”All These Years”
tar de oss tilbake til nittitallet og komposisjonen har flere likhetstrekk med
svartmetall-sjangeren, når man ser på akkordprogresjon og melodi. The 3rd and
the Mortal skinner naturligvis også igjennom. De tenker hele tiden innovativt og
kromatikk og dissonanser er gjennomgående. Vokalist Martine Markussen synger
akkurat passe anonymt, men kunne nok med fordel brukt litt studioeffekter på
denne låten. Auto-tune er lov i slike tilfeller. Ellers blir vokalen for søkende
og småsur på toneanslaget. Understreker at hun ikke synger surt, men i studio må
små nyanser finpusses. EP-en inneholder kun fire låter og da er det lov til å
være kritisk. Må ærlig innrømme at jeg synes ”Unbroken” ikke har noe i dette
selskap å gjøre. Svak komposisjon fullstendig feil arrangert. Ellers er dette
ok, men ikke mer. Det blir uansett spennende å se hva som skjer fremover. Dette
er nok neppe det siste vi har hørt fra bandet.


ACTION - Action
3.0
Dette relativt ukjente hard rock bandet ble dannet
så tidlig som i 1985, men har ikke vært spesielt aktive. På sitt beste høres de
ut som en blanding av Europe og TNT, men for det meste høres de bare ut som et
hvilket som helst AOR band. Veldig lite originalt å spore, men det er vel
sannsynligvis også hva folk forventer?


BRYAN ADAMS - 11
3.0
Kjente toner fra Bryan Adams når han nå kommer med
sitt ellevte album. Jeg antar i hvert fall at det er hva tittelen indikerer.
Radiovennlig rock ispedd noen akustiske ballader som ville fått frem
jaktinstinktet i enhver 15-åring på elevkveld for 15-20 år siden. Om Bryan Adams
i dag setter møydommen til ungdomskoleelever på prøve, er vel heller tvilsomt,
men jeg vil tro at både de som i nevnte periode stilte hinnene til disposisjon
og de forskremte hinnejegerne fortsatt kan ha glede av musikken. Fra et
ikke-nostalgisk perspektiv kommer vi ikke utenom at ”Reckless”, fra 1984 er et
godt stykke musikk. Jeg må ærlig innrømme at senere utgivelser fanger liten
interesse hos undertegnede. ”11” er et jevnt bra album i velkjent stil, men
mangler de helt store høydepunktene. Beste låt: ”Oxygen”.


AEON ZEN - The Face of the Unknown
3.5
Multiinstrumentalist Rich Hinks
følger opp sitt kritikerroste debutalbum, ”A Mind’s Portrait” med ”The Face Of
The Unknown”. Tross tittelen har platen flere kjente fjes på gjestelisten. Blant
dem vokalist i norske Circus Maximus, Michael Eriksen. Valg av vokalister er
ikke tilfeldig, da du hører klare likhetstrekk til band som Seventh Wonder,
Pagan’s Mind og nevnte Circus Maximus. Sjangeren krever dyktige musikere og selv
om unggutten klarer seg godt på egenhånd hadde det nok gjort seg med litt ekstra
hjelp. Kanskje spesielt lider platen av de programmerte trommene. Det blir for
statisk og for lite trøkk. Likevel er dette blitt et ganske så ok prog
metal-album. Likte du forrige vil du garantert også like dette.


AFTER DUSK - Ybris
2.5
After Dusk er en gresk kvintett dannet i 1997.
De har gitt ut et par demoer og er nå omsider klar med sitt første album. Dette
er vel også nærmest en demo, da de har stått for produksjon. Lyden er ikke
spesielt god, noe som er synd, da musikken slett ikke er verst. Verst er derimot
vokalen, som til tider er grusom. Han prøver å høres ut som en rusten Ozzy
Osbourne og det høres tilgjort elendig ut. Musikalsk har de elementer fra
thrash, hardcore og standard heavy metal. Jeg sporer veldig mye eksperimentell
Anthrax i musikken. De prøver seg også på noe mer ekstrem vokal, noe som heller
ikke er spesielt vellykket. Med en erfaren produsent tror jeg nok likevel de
kunne fått dette til å høres anstendig ut. Jeg hører også av liveopptak på nett
at trommeslageren ikke er like stødig som de programmerte trommene på platen.
Dette er også noe de bør tenke på.


AFTER FOREVER - After Forever
5.0
Etter 10 år på et lite lokalt
plateselskap spiser Nederlandske After Forever omsider kirsebær med de store.
Med fersk platekontrakt med Nuclear Blast setter de fra første tone standarden
med låten ”Discord”, en pompøs, symfonisk bombe av en låt, hvor det ikke er
spart på noen ting. Tunge gitarer, Fullt orkester og ikke minst den
karakteristiske vokalen til Floor Jansen. I motsetning til en del andre band vet
de likevel å begrense bruken av orkester. Platen er veldig variert og må rett og
slett høres gjennom når du først har satt den på. Den utrolig fengende
”Envision” kan nevnes som et av mange høydepunkt. Låten de fleste nok vil merke
seg ved er ”Who I Am”, en duett hvor de har fått med seg lille, men likevel
store Doro Pesch! Låten er bra og Joon og Doro synger veldig bra sammen.
Gitarist Jeff Waters fra Annihilator bidrar også med noen gitarsoloer på platen.
Dette er nærmest som en ”Best Of” samling å regne av After Forever!


AGHORA - Formless
4.0
Etter 7 år uten livstegn kommer det Florida
baserte prog metal bandet Aghora med sitt andre album. De har slitt litt med å
finne plateselskap og var faktisk i fjor fast bestemt på at de ikke ville ha noe
selskap i ryggen som stikker av med pengene deres, da de kan promotere og
distribuere musikken like bra selv! Bandet har heldigvis bedre greie på spilling
enn musikkbransjen, da dette slett ikke høres ille ut. Gitarist Santiago Dobles
er selve kjernen i bandet og briljerer på alle vis. Han har mange åpenbare
inspirasjonskilder, som kommer godt frem i spillingen hans. Han har en tydelig
forkjærlighet til Allan Holdsworth. Trommeslager Sean Reinert gjør også en
iherdig innsats, med basstromming man ikke skulle tro var mulig. Synes kanskje
skarp trommen hans er litt for skarp, men det plager meg ikke nevneverdig. Den
ferske vokalisten Diana Serra gjør også jobben bra, men det er i hovedsak det
instrumentale som er i fokus. Vel verdt å sjekke ut for folk som liker metal
jazz. Eller prog metal, som det også kalles


AGONIZER - Birth / The End
4.0
Veldig melodiøs, finsk metal dette. Rå
vokal gjør likevel at den skiller seg ut fra lignende finske band. Bra melodi,
trøkk og flinke instrumentalister gjør dette til en knalldebut for bandet som
startet så tidlig som i 1998. De har også hele 5 demoer bak seg og har slitt med
utskifting av bandmedlemmer og direkte utur. Etter å ha finansiert hele
innspillingen av albumet selv, fikk de endelig napp hos plateselskapene og
verden bør være takknemlig. Et godt bevis på at hardt arbeid gir resultater.
Faktisk tendenser til gåsehudfaktor på et par låter her. ”Prophecy” personlig
favoritt.


AGUA DE ANNIQUE - In Your Room
4.0
Første album ”Air” bar preg av å
være Anneke van Giersbergens første album uten The Gathering. Ingenting galt i
det og jeg likte albumet veldig godt. Hun har nå utviklet en egen stil og den
kler henne bra. Av kvinnelige vokalister innen rock er det ikke mange som
overgår henne og hun er alltid en fryd for øret. Jeg liker best de roligere
låtene hvor hun alltid synger veldig sårt og med innlevelse. Melankoliker som
jeg er får jeg derfor litt problem når hun bevisst går inn for å skrive et
lystig album. Singelen ”Hey Okay!” er plagsomt fengende og har et simpelt
dur-refreng som strider mot alt jeg står for. Likevel må jeg si at jeg liker
den. Enkelte av durlåtene blir litt anonyme, men ingen er direkte dårligere.
Heldigvis gir hun rom for et par mørkere låter og balladen ”Wonder” er innertier
hos meg. ”Home Again” har litt av den samme stemningen.


AHAB - The Divinity Of The Oceans
3.0
Med nautisk funeral doom metal
drar vi til sjøs med tyske Ahab. De er inspirert av diverse litteratur om gamle
sjøfartsekspedisjoner. Dette er det tredje og avsluttende albumet i hva de
kaller ”Nantucket Saga”. De forteller om et hvalfangstskip som sank og
mannskapet måtte ty til kannibalisme for å overleve nede på havbunnen. Lystige
saker, med andre ord. Det er seigt, tungt og dystert hele veien og jeg liker
melankolien. Det jeg ikke liker er den monotone gurglingen fra vokalisten. Det
er mye bedre når han faktisk synger. Låtene er uendelig lange og albumet er
veldig tungfordøyelig. Det holder lenge med en låt av gangen. Et tidkrevende
album å anmelde, med andre ord…


AIRTIME - Liberty Manifesto
4.0
De fleste kjenner nok til Rik Emmett
fra sin tid i det canadiske AOR bandet Triumph. Siden han forlot bandet i 1988
har det derimot vært rimelig stille rundt han. Noen mer eller mindre vellykkede
soloalbum er det blitt, men 90-tallet var nok ikke nådig mot han heller og han
har trukket i en mer akustisk retning. Det er derfor gledelig å se at ”Liberty
Manifesto” er det mest nærliggende Triumph han har gjort siden han forlot
bandet. Ved siden av Emmett består Airtime av trommeslager Michael Shotton,
kjent fra bandet Von Groove. Det er blitt et variert album, på godt og vondt. De
tradisjonelle AOR låtene er tilstede, av varierende kvalitet. Jazzinfluensene er
også tydelige og hans gitarferdigheter på instrumentalen ”Headstream” viser at
han også trakterer klassisk gitar bra. Albumets ubestridte høydepunkt er den
småprogressive ”Liberty”. Det er fortsatt liv i gamle skrotter!


AKPHAEZYA - Anthology II
3.5
Et debutalbum med tittelen “Anthology II”
virker ikke særlig gjennomtenkt og at deres neste fire album også skal bære
samme navn, bare i tilfeldig nummerrekkefølge er heller ingen genistrek. De har
selvfølgelig også prestert å kontraktfeste disse fem utgivelsene til et lite
brittisk selskap. Noe sier meg at ikke noe av dette bekymrer bandet nevneverdig,
da dette er en gjeng særinger som dedikerer alt til musikken. Musikken er
selvfølgelig også veldig sær, med et sammensurium av 23 forskjellige stilarter
rotet sammen. Første låt, ”Preface” starter med noen fengende rytmer som etter
hvert går over til dårlig black metal. Deretter beveger de seg til jazz, metall,
sigøynertoner, blues, psykedelia og det aller meste. Det franske bandet
sammenligner seg med blant andre Atrox og jeg hører absolutt elementer fra de
eksperimentelle trønderne. Akphaezyia tar  derimot eksperimentelt til en
annen dimensjon. Skulle jeg smette inn andre norske relasjoner ville sagt Bel
Canto, noe som kommer frem i låten ”Beyond The Sky”. Flinke musikere og veldig
mye bra, men naturligvis blir det litt for usammenhengene. Albumet fades ut i
reggaetoner og det setter også et verdig punktum for min dom.


ALESTORM - Captain Morgan’s Revenge
3.5
Skotsk pirat-metal høres bra
ut, gjør det ikke? Det gjør heller ikke første spor, ”Over The Seas” på dette
albumet. Trekkspillsoloen som starter andre låt er også mest til å dra på
smilebåndet av. Så skjer det som ikke skal skje; du blir revet med. Skotske
drikkeviser er fengende og om enn så banalt det en gang måtte være blir du
sittende og vaie fra side til side i takt. Ved platens høydepunkt, ”Nancy The
Tavern Wench” er jeg nærmest frustrert over hvor godt jeg liker dette. Den ene
fengende låten etter den andre følger i en sjanger, som får power metal til å
virke genial i forhold. Jepp, jeg innrømmer det. Jeg liker Alestorm, viking
metal og mye annet banalt vås. Der var det sagt! Om du selv tør utforske dette
makkverket etter å ha lest dette regner jeg med at du nå har kommet frem til.
Det er definitivt verdt forsøket! Conquer till we die!


ALESTORM - Leviathan
2.0
Skotske Alestorm ligger ikke på latsiden. Det
er vel knapt et halvår siden de slapp debutalbumet ”Captain Morgan’s Revenge”
til stor jubel. Det er tydelig at vi er underforet på skotsk pirat metal!
Tittelkuttet er veldig orkestrert, noe som ikke kler musikken i det hele tatt.
Pirater har vel ikke med seg strykere til sjøs!? ”Weiber Und Wein” mener jeg er
en oversatt låt fra debutalbumet, men skal ikke overanstrenge meg og finne ut
hvilken. Poenget er vel at alt høres likt ut. Sånn sett er det vel greit at de
begrenser seg til en EP. De runder av med den velklingende tittelen ”Heavy Metal
Pirates”… Jadda!


ALESTORM - Black Sails At Midnight
2.5
Skal si disse skotske
metal-piratene er produktive. Dumme meg som trodde dette var en så smal sjanger
at de hadde utført sin misjon. Debutalbumet var for så vidt ok, mens den
følgende EP-en var heller dårlig. Deres andre fullengder starter friskt med
trekkspill og stilriktig Kaptein Sabeltann-vokal, men låtene blir litt for
anonyme. Tro det eller ei, så føler jeg også at de gjentar seg selv en smule…
Platens høydepunkt bærer den opplagte tittelen ”Piracy Song” og er en vaiende
6/8-takter som setter seg umiddelbart. Den er likevel ikke like uimotståelig som
enkelte av drikkevisene fra forrige album og jeg konstaterer at dette er en
nedtur. ”Wolves Of The Sea”, som vel var høydepunkt på forrige EP kan også
nevnes som lyspunkt. Det morsomme med denne promoen er at de har lagt på
voice-over selv og du må dra på smilebåndet når de sier …and remember, piracy is
a crime! Om noen er villige til å gå planken for dette får dere selv finne ut.
Jeg for min del seiler ikke til sjøs av dette.


ALKONOST - Put’ Neprojdennyj
3.5
Dette er vel egentlig en re-utgivelse,
men i og med at den tidligere kun har vært tilgjengelig i Russland lader vi
revolveren likevel. Alkonost er et russisk kvinnefrontet band og dette er deres
femte album, som ble utgitt i 2006. Hvorfor deres siste album ”Stoneheart Blood”
utgitt like før nyttår ikke har endt opp i min postkasse vites ikke, men jeg
nøyer meg gjerne med denne. Bandet har vært mye mer ekstreme tidligere og etter
hva jeg har hørt også mye dårligere. Platen er veldig melankolsk og inspirert av
folkemusikk. At de synger på russisk gir også et eget preg. Med mannlig growling
og sopranvokal gir det meg faktisk assosiasjoner til gammel norsk gotisk metal
ala Tristania. Låtene er veldig banale og de er ikke redd for å gjenta seg selv.
Den gjennomgående triste stemningen gjør dette likevel verdt å høre på. Pasjon
er ofte mer verdt enn kompositorisk ekstravaganse.


ALL ENDS - A Road To Depression
3.5
Svenske All Ends har byttet
vokalist og har beveget seg enda mer i kommersiell retning. All ære til dem for
det. Jeg sliter likevel med det faktum at dette albumet ble skrevet i løpet av
én måned. Det vitner ikke akkurat om noen dedikerte låtskrivere. Her følger vi
fast oppskrift og kommer opp med akkurat nok låter til et album. Og husk for all
del å ta med noen ballader for variasjon. Sjelløs prosess til tross, så er ikke
dette så ille. Singelen ”Generation Disgrace” er for eksempel drivende tøff. Et
helt ok album etter alle normers regler hos Nuclear Blast om dagen.


ALLIANCE - The Road To Heaven
2.0
Band med imponerende CV. Medlemmer
med fortid fra Boston, Night Ranger og Sammy Hagar utgjør supergruppen og det
sier seg selv at vi snakker klassisk amerikansk AOR. Oppskriftmessig og helt
kurant, men totalt blottet for låter. Vet ikke hvorfor det skal være så
vanskelig i dag å skrive låter av typen de gjorde for drøyt tjue år siden, men
det er de aller færreste som får det til. Dette fungerer i beste fall som
bakgrunnsmusikk. Gir meg ingenting…


ALL OUT WAR - Assasins In The House Of God
1.0
Noe sier meg at dette
New York bandet ikke er særlig begeistret over religion. Servert er skrikevokal
med sinte ytringer om religion og politikk. Dårlig vokal, dårlig band, dårlig
lyd og svake låter bidrar til at dette er noe jeg ikke kommer til å høre igjen.
Oppbrukt NY hardcore metal.


ALMAH - Almah
3.5
Angra vokalist Edu Falashi debuterer her på egenhånd
med noe jeg vil kalle et solo album. Med seg har han kjente navn fra Nightwish,
Stratovarius og Kamelot. Musikken ligger innenfor samme land som Angra og vi
snakker relativt enkel power metal. ”Forgotten Land” minner veldig om
Queensrÿche og det er tydelig at det bor en liten Geoff Tate også i Edu Falashi.
Ordet ”almah” kommer fra portugisisk og betyr ”sjel”. Det er nemlig et
følelsesladet album Edu har prøvd å lage her. Han har gjort alt av låtskriving
og arrangering selv og resultatet er da ok, verken mer eller mindre.


ALTARIA - Unholy
1.5
Finske Altaria har byttet vokalist siden forrige
album og nykommingen er mye mer ruskete enn sin forgjenger. Han har bakgrunn fra
death metal og overgangen til standard heavy metal har nok vært smertefull. Om
ikke for han selv så for de som har hørt han synge. Men er det mulig å svelge en
kamel, så kan man helt sikkert svelge dette også. Låtene grenser til å bli i
overkant klisjéfulle, men innen denne sjangeren blir det dessverre fort tilgitt.
Enkle gitarriff, tåpelige tekster og fengende refrenger holder lenge. De vingler
litt stilmessig til tider og der sliter de. Lavmålet er en låt kalt ”Steal Your
Thunder”, hvor de grenser til AOR. Rett og slett grusomt. Låtene i dur er også
plagsomme, men det får vel være en smakssak. Tross all elendigheten finner jeg,
som de fleste likesinnede metallbøttehoder, selvfølgelig noe verdt å høre.
”Warrior” synes jeg er en rett så likendes låt og når de slenger inn noen
Kiss-influenser er det stas. Ganske irrelevant, men jeg føler det er min plikt
uttrykke min frustrasjon: Hva i all verden får noen til å tro at en dårlig
bandlogo i flammer egner seg som platecover?!


AMBERIAN DAWN - River Of Tuoni
4.0
Ingen skal anklage finske Amberian
Dawn for å være originale. Her er det ikke lagt skjul på at de følger fotsporene
etter Nightwish. Musikalsk er de havnet i samme landskap som ”Wishmaster”.
Symfonisk, gotisk metal av kjent merke, med andre ord. Den største forskjellen
er vel at dette bandet faktisk består av dyktige musikere og ikke bare en
keyboardist med teft for gode melodier. Vokalisten høres ut som en mellomting av
Tarja Turunen og Simone Simmons, fra Epica. Låtene er jevnt over bra, men det er
to låter som skiller seg ut. ”Wings Are My Eyes” har noen veldig fine
akkordprogresjoner i refrenget og er også den mest symfoniske låten på albumet.
Avslutningslåten, ”Evil Inside Me” setter kronen på verket og strengt tatt den
eneste grunnen til å anskaffe seg albumet. Den er veldig neoklassisk-inspirert
og kryper seg lett inn i øregangene.


AMBERIAN DAWN - The Clouds Of Northern Thunder
4.0
Fjorårets debut,
”River of Tuoni” var et friskt pust i den kvinnefrontede metal-scenen i Finland.
De er habile musikere og har noen smakfulle neoklassiske influenser. Symfonisk
power metal med sopranvokal er vel den beste beskrivelsen jeg kan komme opp med.
I likhet med debuten er også ”The Clouds of Northern Thunder” preget av
enkeltlåter. Låtskriver Tuomas Seppala hadde nok ikke tatt skade av å få en
hjelpende hånd en gang i blant. Låtene blir fort litt ensformige og like. Av
høydepunkter kan jeg nevne singelen ”He Sleeps In A Grove”, balladen ”Willow of
Tears” og den særdeles fengende ”Lionheart”. De mangler dessverre en låt som
”The Evil Inside” fra forrige album som rett og slett var en inner-tier. Gi
likevel platen en sjanse om du liker sjangeren.


AMIRA - Amira
4.0
Dette Trondheimsbaserte bandet har røtter fra norske
rockemusikeres obligatoriske visitt, Trøndertun, i 2004 og de har utviklet seg
til å bli et melodisk, hardtslående rockeband musikalsk beslektet til band som
Mew, Muse og Coldplay. De debuterer med en 5 spors ep og den inneholder ikke et
eneste svakt spor. Gode melodier, behagelig vokal, dynamikk og innlevelse gjør
dette vel verdt å sjekke ut. Besøk myspace.com/amiraband


AMON AMARTH - Once Sent From The Golden Hall
Sveriges ledende viking
metal-band leverer en gavepakke av de sjeldne. De relanserer sine fire første
album i fin dobbel digipack-utgave med morsomme bildeutbrett som til sammen
utgjør hele besetningen på scenen. De gjorde i romjulen fire konserter hvor de
spilte et album i sin helhet hver kveld, noe som viser bandets styrke. Få band
tar en slik utfordring på strak arm. Konsertene ble innspilt og følger med som
bonus-cd. Denne er nok mest interessant for de som har albumet fra før.
Utførelsen er det lite å si på. Dette er bandets første album og er noe mer
ekstremt enn de siste. De har hatt en gradvis utvikling mot det kommersielle, om
det er lov å si uten å bli henrettet. Det følger med mye god lektyre om albumet
og beskrivelse av hver enkelt låt med bandets egne ord. Amon Amarth er kjent som
et band som gir alt til fansen og de har satt ned foten og lagt krav om at
utgaven ikke skal koste mer enn en ordinær cd. Løp og kjøp!


AMON AMARTH - Surtur Rising
5.0
Svenskene er virkelig blitt husvarme og
platene deres selger som hakka møkk. Forrige album ”Twilight of the Thundergod”
var akkurat under smertegrensen kommersiell og det ser ut til å passe perfekt.
Utfordringen er selvfølgelig å ikke dra det for langt og jeg var litt redd for
at de skulle gjøre allurat det. Det gleder meg derfor å konstatere at de har
kommet opp med et enda bedre album enn forrige, faktisk. Kombinasjonen brutal
vokal og enkle gitarmelodier fungerer bedre enn aldri før. Jeg synes vel faktisk
det bare er ”With Oden By Our Side” som kan måle seg med dette, av bandets
øvrige katalog. Det enkle er ofte det beste og jeg synes faktisk at ”The Last
Stand of Frej” er platens høydepunkt, til tross for sitt standard Hm, A-tema. Et
par uventede durakkorder flettet inn gjør det likevel genialt. Det er den mørke
stemningen og de triste melodiene som gjør Amon Amarth veldig lett å like.
Musikk trenger ikke nødvendigvis være nytenkende og unik for å være bra.


AMORAL - Show Your Colors
4.0
Her har ting skjedd! Fra å være et
middelmådig melodiøst death metal band har de lagt sjangeren død og heller
satset på tøff melodiøs finskmetall. Gitarriffene er fortsatt dominerende, men
melodi og et kommersielt uttrykk preger albumet. Stoner rock er de faktisk også
innom. Hvordan de vil gjøre dette live vet jeg ikke, da jeg faktisk måtte sjekke
hvilket kjønn vokalisten har, da han er rimelig lys i målet. Jeg kan ikke se for
meg at han kan gurgle like dypt som sin forgjenger. Høydepunktet er den fengende
”Year Of The Suckerpunch”, som har et heftig gitarriff. Gitarduoen har nok hørt
sin dose Dimebag Darrell.


AMPERA - A Vulcanized Mingle
4.0
Bergensbaserte Ampera leverer endelig
sitt debutalbum og byr på god, stemningsfull, melodiøs alternativ rock. Bandet
kan vanskelig sammenlignes med noen. Høres ut som en lett progressiv utgave av
Björk, eller noe sånt. Gode melodier samt instrumental kreativ frihet gjør dette
interessant. Platen høres best i sin helhet, men skal jeg plukke en låt må det
bli ”You Don’t Surprise Me – I’m Dead”, hvor gitarist Trygve K. Jensen gjør en
fin jobb.


ANCESTRAL LEGACY - Nightmare Diaries
3.0
Norske Ancestral Legacy
platedebuterer endelig etter drøyt ti års eksistens i forskjellige besetninger.
De startet som et black metal-band før de beveget seg i en mer symfonisk
retning. Med kvinnelig vokalist fant de etter hvert sin egen stilretning. Den
ekstreme mannlige vokalen og black metal-røttene er fortsatt tilstede og deres
mørke uttrykk er veldig lett å assosiere med Amorphis. Bandet består av flinke
musikere og til tross for at de har stått for innspillingen selv er heller ikke
lyden så ille, kanskje med unntak av de dominerende basstrommene. Låtene er
kanskje litt for anonyme til at platen fenger den helt store interessen, men
dårlig kan den ikke sies å være. De er best på sitt mest ekstreme, da de
melodiøse partiene blir veldig monotone. Mitt råd vil være å komme opp med noen
gode melodilinjer og refrenger, uten at de nødvendigvis må gå i noen kommersiell
retning.


ANGEL HOUSE - World On Fire
3.5
Birmingham baserte Angel House setter
verden i flammer etter beste evne med sitt debut album. De følger i sporene til
Wolfmother , The Answer og andre band i samme sjanger. De bærer preg av å ha
gitarist og vokalist i samme person. Jeg  vil også tro det er han som står
for det meste av låtskriving. Gitar basert er det hele veien gjennom og de bærer
også preg av Birmingham røttene sine. Låtene blir fort like og det er vel bare
”Victim # 13” som skiller seg ut særlig. Likevel en fullt godkjent debut.


ANGIE HAMMER & THE NAILS - Gung Ho Or No Go
2.0
Av en eller annen
grunn tenker jeg på bandet Slyboy når jeg hører dette. Ikke er de spesielt like
og jeg mistenker ikke denne gjengen for en gang å ha hørt om bandet en gang. Det
har nok noe å gjøre med gitarriffene og lyden. Backstreet Girls er det nok
heller mer nærliggende å tro at de har hørt sin dose av. Enkel gitarbasert rock,
med andre ord. Bandet er lokalisert i Porsgrunn og har holdt på siden 2004. De
platedebuterer på eget plateselskap og annonserer samtidig at samtlige kommende
album vil bli utgitt på samme selskapet. Ambisjonene er med andre ikke veldig
store. Bakmann Angie Hammer er nok en mye bedre gitarist enn vokalist, for der
skranter det litt. Låtene er jevnt over ok, men litt amatørmessig produksjon,
middelmådig vokal og ikke særlig overbevisende traktering av munnspill gjør ikke
dette til noen stor lytteropplevelse.


ANDRAS - Iron Way
3.5
Tyske forsøk på black metal er sjelden
vellykkede. Heldigvis har Andras bare hentet elementer fra sjangeren. Resten
fyller de med episke vendinger og sår vokal. Noen vil sikkert påstå at det også
ligger viking metal-elementer her, men der må jeg si meg uenig. Det jeg liker er
den sørgmodige stemningen som er gjennomgående. Det finnes vel knapt en
dur-akkord på hele albumet. Den snodige vokalen mellom skrikingen er også
superb. Vintersorg er et band jeg tenker på når jeg hører dette og du skal ikke
se bort fra at Andras har tenkt det samme på et tidspunkt. De fikk en opptur med
sitt forrige album, ”…Of Old Wisdom” og du skal ikke se bort fra at ”Iron Way”
får dem opp fra undergrunnen.


ANDROMEDA - The Immunity Zone
3.0
Etter tre utgivelser i Europa og
Japan lanseres endelig svenske Andromeda i USA. De deltok på fjorårets
ProgPower-festival og lanserte i den anledningen albumet der. Europa har derfor
foreløpig blitt nedprioritert, men nå får vi altså omsider det nye verket i
butikkhyllene. Da gjenstår det bare å se om det er verdt å sjekke ut. Som de
fleste andre band innen sjangeren blir de beskrevet som en blanding av Dream
Theater og Symphony X, selv om det blir litt vagt. De er glad i tunge riff og
kan bli ekstremt progressive innimellom. Platen er noe krevende og første
gjennomlytting ga meg veldig lite. Det blir litt for teknisk, oppskriftmessig og
uinspirert. Den drøyt 17 minutter lange ”Veil Of Illumination” har mange bra
partier, men det blir rett og slett for mye.


ANGEL HOUSE - The Gun, The Love & The Cross
2.5
Angel House følger
opp debuten ”World On Fire”, fra 2007 med et rimelig identisk album. Låtene blir
for enkle og vanskelig å skille fra hverandre. Jeg tviler på de har intensjoner
om å fornye seg, men riffene minner snart mer om punk enn klassisk NWOBHM, som
de tidligere har dyrket. Eneste låt som skiller seg ut er avslutningslåten,
”When The Water Gets Too High”. Her senker de tempoet et hakk og blir litt
mørkere. De har også lagt til et samplet strykearrangement, som passer veldig
bra. Ingenting direkte galt med dette albumet, det finnes bare så mye annet å
kaste bort penger på.


ANGEL OF EDEN - The End Of Never
3.0
Gitarist Roger Staffelbach, kjent
fra prog metal bandet Artension har nå stablet på beina sitt eget band. De
debuterer med et særdeles gitarpreget album, tydelig inspirert av Yngwie
Malmsteen. De gjør en coverversjon av ”You Don’t Remember, I’ll Never Forget” og
instrumentalen ”Return Of The Pharaoh” kunne like gjerne vært en Malmsteen-låt.
Tittelkuttet fremstår som albumets klare høydepunkt og de låter best når de er
smått progressive. Ellers gjør vokalist Carsten Schultz en bra jobb.


ANGELS OF BABYLON - Kingdom Of Evil
3.0
Tidligere trommeslager i
Manowar, Rhino står bak denne utgivelsen. Med seg har han blant andre David
Ellefson, fra Megadeth. Dette høres riktig nok ikke ut som noen av nevnte band
og jeg tviler på at Ellefson egentlig har hatt så mye med bandprosjektet å
gjøre. God reklame er det uansett og platen er da heller ikke det verste Metal
Heaven har servert oss. Relativt standard heavy metal med klassisk Les
Paul-riffing og moderat bruk av doble basstrommer er essensen. Låtene er litt
for anonyme til at dette blir veldig interessant, men enkeltlåter utmerker seg,
som for eksempel ”Oh How The Mighty Have Fallen”.


ANGRA - Aurora Consurgens
4.0
Brasilianske Angra er klar med sitt 8.
studio album, om jeg ikke husker feil. De har med andre ord holdt på en stund!
Etter et par års hvile kom de i fjor sterkt tilbake med albumet ”Temple Of
Shadows” og de fortsetter nå hvor de slapp. Den uslåelige kombinasjonen av
klassisk power metal og Iron Maiden inspirert Heavy metal gjør Angra til et band
i toppsiktet av dagens metal. Det er ikke mye negativt å si om verken
låtmaterialet eller utførelsen og platen tåler absolutt sammenligning med
tidligere utgivelser som ”Fireworks” og ”Holy Land”. Selv om mange nok savner
det progressive elementet bandet hadde på 90-tallet vil nok de fleste trofaste
fans også denne gangen gjøre et sikkert kjøp. Eneste låt jeg vil styre unna er
”Breaking Ties”, som høres ut som en cover låt av et eller annet fra en hit
liste tidlig på 90-tallet en gang.


ANSOTICCA - Rise
4.0
Ansoticca heter Nederlands nye eksportør av gotisk
metal. De har bakgrunn fra en haug band jeg aldri har hørt om og gir uttrykk for
å være en rutinert gjeng. Morsom promotering med sitater fra kjente folk. Å ha
bassisten fra Stream of Passion som gjesteartist virker også på meg som et litt
unødvendig salgstriks. Musikalsk tviler jeg på at han tilfører så veldig mye.
Platen er akkurat passe bombastisk og de kjører en veldig kjent stil. Låtene er
ok, men spesielt to utmerker seg. Tittelkuttet har et sterkt refreng og er lett
gjenkjennelig. Bunnsolid produksjon gjør også sitt til at den utmerker seg.
Platens høydepunkt er likevel ”Tears of a Clown”, som har noen fine
tersharmonier og melodier. Avslutningslåten, ”Weight of the World” skiller seg
også ut med sine taktomslag, men dette blir et litt for åpenbart forsøk på å
gjøre noe annerledes. En grei debut, men klarer vel neppe å skille seg særlig ut
fra mengden av lignende band.


ANUBIS GATE - Andromeda Unchained
2.5
Danske Anubis Gate har til sitt
tredje album fått sin trofaste produsent Jacob Hansen til å overta mikrofonen.
Hansen er først og fremst kjent for sin growl vokal i death metal sammenheng og
jeg kan ikke helt skjønne hvorfor folk blir overrasket over at slike vokalister
også kan synge. De går ikke rundt og gurgler i det daglige liv heller! Bandets
største problem er låtene. De er ikke direkte dårlige, men de er så utrolig lite
interessante.


AOR - Journey to L.A.
3.0
Særlig kreativ når det gjelder platetitler er
ikke Frederic Slata. Han har fra før titler som ”L.A. Consession”, ”L.A.
Reflection” og  ”Dreaming of L.A.” bak seg. Noe sier meg at mannen holder
til i Los Angeles! Det gjør han også, men er egentlig franskmann. Han har de
siste ti årene samlet gamle og nye AOR-helter i studio og spilt inn
dugnadsalbum. Veldig mange Toto-medlemmer har vært innom og det er ikke uten
grunn. Musikken minner veldig om nevnte band. Særlig spennende er det ikke, men
det må vel sjangeren ta skyld i. Steve Lukather briljerer, men det er faktisk
Slatas makker Tommy Denander som står for albumets lengste og beste gitarsolo, i
”Never Surrender”. Philip Bardowell står for det meste av vokal og gjør også en
bra jobb. Dette er nok i overkant kun for spesielt interesserte, men det er
absolutt kurant Adult Oriented Rock.


APPARITION - Drowned in questions
1.0
Dette britiske bandet graver
etter min mening sin egen grav da de går hen og skaffer seg vokalist fra en
modell skole. Dette KUNNE vært tilfeldig om det så var at hun kunne synge, men
det kan Annabelle Harris virkelig ikke! Jeg er av de som er liberal når det
gjelder kvinnevokal, men dette blir for dumt… De har også en kvinnelig
keyboardist, som visstnok skal være veldig kreativ. Dette tror jeg heller på.
Musikken er ikke uventet veldig linket til band som Lacuna coil og Evanesence.
Låtene er dårlige og fremførelsen likeså. Etter å ha hørt platen 10-15 ganger
kan man sikkert ta seg selv i å nynne med på noen av låtene, men man kan bli
hjernevasket av en plate med DDE også, så her er det bare en ting å si: Næ næ næ
næ!


APPEARANCE OF NOTHING - Wasted Time
3.0
Sveitsisk tangentbasert
progressiv metal. De høres ut som en mellomting av Symphony X og Vanden Plas. De
lykkes ikke helt og låtene er jevnt over for dårlige. Småpent og et par
ambisiøse forsøk. Den tredelte ”The Science Of Light kunne for eksempel vært bra
om de bare hadde kuttet ut alt pjatt og halvert lengden. Det skal være utrolig
bra før jeg gidder å sette meg inn i  et kvarter lange låter. De skal ha
pluss for variasjon og at de ikke nødvendigvis må vise hvor flinke de er å
spille til en hver tid.


APPEARANCE OF NOTHING - All Gods Are Gone
5.0
Hva som ligger bak denne
tittelen vites ikke, men snakk om ønsketenking. En verden uten religion. Tenk så
mye elendighet vi kunne spart oss for. Jeg var uansett ikke mer enn sånn passe
fornøyd med sveitsernes forrige album, ”Wasted Time”, men denne gangen
overrasker de meg. Jeg ble først satt ut av det vakre refrenget i åpningskuttet,
”The Mirror’s Eyes”. Deretter fikk jeg regelrett hakeslipp av verspartiet i
”Sweet Enemy”. Det høres ut som noe Ronni LeTeksrø kunne komponert, på sitt mest
eksperimentelle. ”Wisdom” ligger friskt i minnet og jeg nekter å tro at de ikke
har hørt den. Bandet har ingen musikalske begrensinger og minner kanskje derfor
litt om Pain of Salvation. Mens vi holder oss til Sverige kan sikkert Seventh
Wonder og Opeth også nevnes. De går fra vakre melodier til brutale partier uten
betenkninger. Dan Swanö bidrar med noen dype grynt på et par låter og skaper en
ekstrem kontrast. Han setter et klart preg på ”…I Said Silence”. Platen har vel
faktisk ingen dødpunkter. Den kan riktig nok være litt krevende, da hver låt
består av veldig mange forskjellige partier.


ARKAN - Salam
4.0
Øst møter vest, er den musikalske visjonen til Arkan.
Bandet holder til i Paris, men består av bandmedlemmer fra Algerie og Marokko.
Bandet ble dannet i 2005 og platedebuterte i 2008. Melodisk death metal preget
debuten og det må sies at de har blitt noe snillere på de tre årene som er gått
siden den gang. Kvinnevokal er blitt mer dominerende, uten at de krysser den
gotiske terskelen av den grunn. Låtene som heller mest mot øst er best, da det
blir litt mer særpreg. Ellers er dette et veldig jevnt album og det tåler mange
gjennomlyttinger.


ARMORED SAINT - La Raza
3.5
Ingen skal beskylde Armored Saint for å
være produktive. Med snart tre tiårs fartstid har de usle fem studioalbum å vise
til. Nå er de omsider klar med sitt sjette og de har brukt tiden bra. ”La Raza”
er blitt et veldig melodiøst album og forbausende lite metal-orientert. Vokalist
John Bush preger albumet med sin karakteristiske stemme og hans tid i Anthrax
har også satt sine spor musikalsk. Av en eller annen grunn hører jeg også
elementer fra grunge. Likhetstrekk med Alice In Chains finnes faktisk i flere av
låtene. Det udiskuterbare høydepunktet er det lett progressive tittelkuttet i
femtakt. Resten av platen kan til tider bli litt anonym, men den har ingen
direkte dårlige låter.


ARTILLERY (DVD) - One Foot In The Grave, The Other One In The
Trash
4.0
Til å være et band som ikke har vært særlig aktive siden
åttitallet er danske Artillery forbausende samspilt. Brødrene Michael og Morten
Stützer begynner å bli godt opp i årene, men har alt annet enn imaget på plass.
Gamle gubber på en scene har likevel sin sjarm. Bandets nye vokalist, Søren
Adams gjør en bra jobb. Enda bedre etter at han kaster topplua. Han er absolutt
en verdig erstatter for bandets originale vokalist  Flemming Rönsdorf. En
jævel på luftgitar er han også… Konserten er filmet under årets Metalmania
festival i Polen foran en fullsatt sal med mosh pit og alt en skikkelig thrash
metal-konsert skal ha. Av ekstramateriale er intervku med brødrene Stützer,
bootleg-opptak og ikke minst gamle klipp fra bandets glansdager.


ARTILLERY - My Blood
4.0
Brødrene Stützer har virkelig fått til et
skikkelig klassisk thrash metal-album her. Ikke noe krampeaktig forsøk på å
gjenskape gammel magi, som mange av disse gjenforente bandene driver med. De
gjenskaper faktisk sjangeren. Den skarpe transistorvrengen ligger i front og de
kommer jammen opp med gode riff også. Artillery lå også brakk mye av nittitallet
og totusentallet, men gjorde et vellykket comeback i 2007 og ga ut albumet ”When
Death Comes” i 2009. En live-dvd viste de middelaldrende herrene i god form og
det er tydelig at de har fått blod på tann. Platen åpner forrykende med
tittelkuttet og det følger flere låter av samme mynt. Et par mellomtempolåter
fungerer også ypperlig, som for eksempel ”Dark Days”. Sjangeren tro blir det
litt mye fyllstoff, men det får så være. Dette er et obligatorisk for alle som
mener Thrash står for noe annet enn søppel på engelsk.


ASHCORN - Visions For Your Instinct
3.0
Tydelig inspirert av nittitalls
nu metal og Fear Factory blir italienske Ashcorn omsider presentert for det
internasjonale musikkmarked. De har fra før et selvfinansiert album fra 2002 på
samvittigheten og dette ga dem visstnok et navn i undergrunnsmiljøer. Albumet er
for lengst utilgjengelig og noe sier meg at det kanskje er like greit. Spesielt
originalt er ikke dette bandet, men de har funnet en formel som fungerer. I
tillegg til ekstrem og ren vokal har de tilført musikken noen industrielle
elementer som om ikke annet skaper variasjon og sårt trengte brudd i en ellers
ensformig sjanger. De helt store låtene uteblir, men de har energi og et uttrykk
målgruppen for denne type musikk verdsetter. Slett ikke det verste jeg har hørt
innen sjangeren.


ASHENT - Deconstructive
3.0
Finnes det et progressivet metal-band i
Italia som ikke er utgitt av Lion Music? Hvor denne forkjærligheten til
italiensk prog kommer fra, men man kan undres. Bandet ble dannet i 2001 og har
et album bak seg, ”Flaws Of Election”, utgitt i 2006. De har fokus på melodi og
variasjon fremfor instrumental akrobatikk og en dyktig vokalist dette et godt
førsteinntrykk. Låtene er en smule anonyme og albumet krever noen
gjennomlyttinger. Det går ikke helt hjem hos meg, men dårlig er det ikke. Av
musikalske referanser kan Coheed And Cambria nevnes. Spesielt vokalen er
snarlik.


AS I LAY DYING - This Is Who We Are DVD
4.0
Når As I Lay Dying gir ut
sin første dvd sparer de ikke på kruttet. En trippel dvd presentert som en lang
dokumentar med intervjuer, kommentarer, nye og gamle klipp. De presser seg inn i
et lite konsertlokale for å gjenskape magien fra gamle dager og lyktes nok med
det. Jeg kunne kanskje helst sett en hel konsert fremfor mange konsertklipp
avbrutt av kommentarer, men her er nok mye snadder for fansen. Disk 3 består av
musikkvideoer og spesielle klipp fra bandets karriere.


ASPERA - Ripples
4.0
Pagan’s Mind har fått en ny lillebror og når de
platedebuterer på Inside Out er det et kvalitetstegn. At Jens Bogren står for
miksing og mastring er også lovende. Produksjonen er ganske enkelt plettfri. Det
er storslått og symfonisk. Gitarlyden er veldig fyldig og gitaristen har en
veldig bra gitarsololyd. Som seg hør og bør i denne sjangeren er de flinke
musikere, uten at de overspiller av den grunn. Bandmedlemmene er unge og de har
uten tvil en lovende fremtid. Platen bærer likevel litt preg av alderen. Vokalen
er på sitt reneste litt småpubertal og for anstrengt på sitt råeste. Det er en
utakknemlig jobb å være vokalist i Aspera, da de trår i samme landskap som
Symphony X, Pain of Salvation og Pagan’s Mind. Vokalen er veldig viktig i denne
sjangeren og krever sin kloning av Russel Allen. Låtene er jevnt over ok, men et
par låter utmerker seg. ”Remorse” er platens høydepunkt. Den er progressiv,
tung, fengende og trist på én gang. Den har også et enormt sluttparti. Den
følgende ”Between Black & White” er platens lengste og bør også nevnes blant
høydepunktene. ”Torn Apart” er en av platans mørkeste og er en emosjonell
godbit. Dette er en absolutt godkjent debut og jeg tør sette penger på at de
kommer enda sterkere tilbake med neste utgivelse.


ASRAI - Pearls In Dirt
3.5
Asrai ble dannet så tidlig som 1985, men
fant sin musikalske retning først langt utpå nittitallet. Da bandet kommer fra
Nederland, var naturligvis gotisk rock veien å gå. Deres debut, ”As Voices
Speak” så dagens lys i 1997. Det skulle gå 4 år før neste album, ”Touch In The
Dark” ble lansert og de gikk mer i retning gotisk metal. De fikk kontrakt med
Seasons Of Mist i 2006 og dagens utgave av Asrai ligger i grenseland mellom
gotisk rock og metal. Samtidig har de et visst industrielt preg med sine
programmerte trommer. Fengende melodier er naturlig i fokus og det hele er
veldig lettfordøyelig. Mye bra, men Asrai drukner fort i massene av lignende
band. Det sier vel egentlig ingenting, da det nok gjelder for det aller meste
som blir utgitt i dag! Asrai har absolutt livets rett og vokalist Margriet Moy
leverer godt over gjennomsnittet blant sine medsøstre i den gotiske
storfamilien.


ASTRA - From Within
3.0
Italienske Astra startet først som et Dream
Theater coverband i 2001. Etter å ha slitt ut et par vokalister og trommeslagere
platedebuterte de med dagens besetning i 2006 med albumet ”About Me, Through
Life And Beyond”. Nå er de klar med oppfølgeren og uttrykket deres er så
originalt som man kan forvente innen denne sjangeren. De beskrives som en
blanding av Symphony X, Vanden Plas, tidlig Dream Theater, Queen og en dose AOR.
Jeg kunne vel ikke sagt meg mer enig. De er dyktige musikere og vokalisten
briljerer til tider. Avslutningslåten, ”Never Say Goodbye” er den eneste som
skiller seg ut. Dette kan vel kalles en hyllest til Queen for vokalharmoniene og
pianoet er forbløffende lik dronningbandet. De samme karakteristiske
vokalharmoniene benyttes også i ”Memory Remains”, også et av høydepunktene.


ASTRAL DOORS - Astralism
3.5
Vokalist Patrik Johansson prøver på
Astralism mer enn noen gang å synge som Ronnie James Dio. Det hele låter strengt
tatt som en Dio plate fra 80-tallet. ”Vendetta” ligner f.eks til tider vel mye
på Dio’s ”Evil eyes.” Dette gjør dessverre at du sitter igjen med et inntrykk av
at denne platen er ”konstruert” på et vis. Når det er sagt skal det sies at
platen slett ikke høres ille ut! Eneste virkelig dårlige låt her er ”In rock we
trust” som muligens er et forsøk på å gjøre en egen versjon av ”We rock.” Jevnt
bra låter og energisk fremført. ”From satan with love” og den litt seigere
”Israel” og ”Oliver Twist” er av de mange høydepunktene her. Takler du
Dio-kloning er dette mitt i blinken.


ATARGATIS - Nova
2.5
Etter fjorårets debutalbum ”Wastelan” Atargatis
endelig etablert seg blant mylderet av tyske gotiske band, 10 år etter at de ble
dannet. Albumet er visstnok inspirert av de fire elementer; ild, vann, jord og
luft uten at låtene bærer nevneverdig preg av det. Bandet vil ligne Leaves Eyes
og lignende band, men det blir med forsøket. Låtene er jevnt over for svake. Når
coverlåten ”Crucified” med Army Of Lovers, fremstår som et av høydepunktene
indikerer det vel at dette nok ikke er noen kandidat til årets album…


ATROCITY - Werk 2
0.0
Å gjøre et album med metalversjoner av gamle
80-talls hits er for øvrig greit. Når tyske Atrocity nå presterer å lage en
oppfølger til sin klassiker ”Werk 80”, sier det seg selv at de begynner å gå tom
for ideer. De utfører den ene voldtekten etter den andre av i utgangspunktet
middelmådige låter. Jeg skal ikke påstå at vokalisten synger dårlig, det er bare
det at han ikke kan synge. Da byr det også på problemer når han skal prøve seg
på ”The Sun Always Shines On TV”, signert A-HA. Kvinnevokalen han har fått
assistanse av er også lite heldig. Selv om det nok ikke er intensjonen er det
mange morsomme ”høydepunkter” her. Albumets kalkun er den håpløse versjonen av
Alphaville-klassikeren ”Forever Young”. Til og med strykeorkesteret er dårlig.
Lukter musikkskole elever på lang vei. Voiceover-tøsen på promoen høres derimot
herlig sensuell ut og jeg kan ikke nekte for annet enn at jeg fantaserer om at
hun er modellen på coveret…


ATTACKER - The Unknown
1.5
“Metal takes control” skrikes det
innledningsvis her, etterfulgt av “this is power”. Jeg er ikke overbevist om
akkurat det. De legger ikke skjul på hva de prøver på her. Dette er ren
plagiering, eller rettere sagt parodiering av band som Judas Priest, Accept og
tidlig Metal Church. Bandet har faktisk holdt på siden 1983 og var utrolig nok
signet på Metal Blade på midten av 80 tallet før de etter hvert ble oppløst.
Enkelte band bør forbli historie.


AT THE SOUNDAWN - Red Square: We Come In Waves
3.0
Og der dukker nok en
av Italias best bevarte hemmeligheter opp, gitt! I hvert fall i følge
presseskrivet. Bandmedlemmene har fortid fra diverse hardcore og heavy metalband
og har siden de ble dannet i 2005 funnet en stil som kan kalles melankolsk,
melodisk, lett progressiv metal med skrikevokal, samt noe synging… Ikke så lett
å beskrive, med andre ord. Det blir litt mye skriking etter mine ører og jeg
mener de ville vært bedre tjent med å komme opp med noen gode melodilinjer i
stedet. Det er mulig det er jeg som er gammeldags, men jeg ser ingen grunn til å
på død og liv lage slike kontraster i musikken. Veldig tilbakelent  i de
roligere partiene før det braker løs. Platen krever noen gjennomlyttinger og jeg
har vanskeligheter med å danne meg et helhetlig inntrykk. Jeg håper også for
deres del at dette ikke er det endelige coveret. Albumet var for øvrig ferdig
innspilt allerede i 2006.


AT VANCE - VII
2.0
Etter at Oliver Hartmann forlot bandet i 2002 mistet
jeg mer eller mindre interessen for dette bandet. Ganske enkelt fordi stemmen
hans var det eneste som var verdt å høre! Tyskerne er rett og slett elendige
låtskrivere. Kompenserte med coverlåter i gamle dager, samt nærmest blasfemiske
versjoner av klassiske stykker. Vet ikke hva som har skjedd med gitar ”virtuos”
Olaf Lenk, men gitar soloene hans dominerer ikke i så stor grad som før.
Nykommer Rick Altzi er vel den vokalisten de har hatt de senere årene som minner
mest om Hartmann., noe jeg kan like. Skal ikke påstå at bandet repeterer seg
selv, men låten ”Shine” er skremmende lik ”Witches Dance”, fra ”Only Human”. En
ting de også bør jobbe med er tekstene. ”You’re cold as ice, you roll the dice
and you never told me lies” blir for mye ”hjerte, smerte” rim for min smak.
Høydepunkt: ”Shiver”.


AUDREY HORNE - Audrey Horne
5.0
Etter to knallplater er Bergensbaserte
Audrey Horne klar med sitt tredje album og det ser ut til at alle gode ting er
tre. De er bunnsolide på det meste og det finnes ikke et svakt spor platen. De
spiller stort sett på det mest elementære og det kunne vært lett å påstå at de
tidvis gjentar seg selv. Det kan også være, men de gjør det med akkurat nok
variasjon til at det ikke spiller noen rolle. De vil for alltid være best på
sitt mest melankolske og jeg fikk direkte hakeslipp da jeg hørte ”Sail Away”
første gang. Denne er fullt på høyde med bandets tidligere emosjonelle bomber,
om ikke enda bedre. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sagt det er Tony Iommi
som har kommet opp med første riff i refrenget. Kreative riff over elementære
akkordprogresjoner og såre melodilinjer er fasiten på suksess i denne
sammenheng. De balanserer på grensen til klisjé til tider og løsningene er så
briljante at låten bare blir bedre av det. Når jeg omsider får fotfeste igjen må
spaden kalles et eller annet relatert og jeg tror nok dette albumet i sin helhet
er hakket svakere enn ”Le Fol”. Det sier vel egentlig mest om hvor bra forrige
album var. Platens mest progressive er ”Darkdrive”, som med sine finurlige
versfraser går over i nok et melankolsk refreng som er snadder for såre ører.
”Firehose” minner faktisk om noe Ozzy Osbourne kunne kommet opp med på midten av
nittitallet. Platen tones ut til en farvelballade med et vakkert acapella-parti
mot slutten. Et obligatorisk kjøp for alle med litt vett i skallen.


AUTUMN - My New Time
4.0
Autumn er vel kanskje det nederlandske
kvinnevokal bandet som minner mest om mentor The Gathering. Dette mest på grunn
av vokalen, men musikalsk er det også mange likhets trekk. Bandet har et langt
mindre kommersielt preg enn sine konkurrenter og det fører naturligvis til at de
når et langt mindre publikum. Uten altfor fengende refrenger kan dette ved
første gjennomlytting høres ensformig og kjedelig ut og det er det nok til en
viss grad også! Det er det helhetlige lydbildet som er essensen her, da samtlige
instrumenter bidrar med veldig separate stemmer. De leverer ved siden det
melodiøse også gode gitar riff i ”Closest Friends Conspire”, mens den noe
progressive ”Shadowmancer” er platens definitive høydepunkt og viser bandets
evne til å eksperimentere.


AVA INFERI - Blood Of Bacchus
4.0
Denne så lenge ut til å få kort
levetid i min cd-spiller, da jeg plagdes med den anonyme og tidvis sure
kvinnevokalen. Det var før låten ”Be Damned” åpenbarte seg. Deretter snek flere
av låtene seg inn i mine kresne øreganger. Seig, blytung gotisk doom som høres
ut omtrent som Solitude Aeturnus med kvinnevokal. Bakmann er Rune Eriksen,
tidligere kjent fra Mayhem. Med seg har han et portugisisk ensemble og dette er
deres tredje album. Musikken preges av tunge gitarer, sopranvokal og en nitrist
emosjonell atmosfære. Platen tar seg kraftig opp midtveis og siste halvdel av
albumet er rett og slett veldig bra. Anbefales.


AVANTASIA - The Scarecrow
4.0
Alle relativt oppegående personer er vel
enige om at Tobias Sammett’s metal opera ”Avantasia” ikke er spesielt bra.
Likevel blir den stadig tatt frem igjen. Det er et eller annet med de banale
låtene og de fengende refrengene som er tiltalende. Som den blodseriøse
musikkanmelderen jeg er satte jeg meg ned og hørte alle tre albumene i
rekkefølge. Det skulle fort vise seg at ”The Scarecrow” ikke kan sammenlignes
med sine forgjengere i det hele tatt. Hele metal opera -elementet er fraværende
og vi sitter igjen med et power metal album med forskjellige vokalister. Det som
plager meg mest med Avantasia er faktisk stemmen til Tobias Sammett. Han er et
veldig godt eksempel på en av mange power metal-vokalister som på død og liv
skal synge en halv oktav høyere enn de egentlig er kapabel til. Når han legger
til den grusomme vibratoen sin gjør han lidelsen komplett. Som opphavsmann sier
det seg selv at han også må synge på absolutt alle låtene… De resterende
vokalistene virker tilfeldig utvalgte og i flere tilfeller overflødige. Hvorfor
i all verden skal Michael Kiske, en vokalist Sammett gjør alt han kan for å
etterligne, være med? Du trenger vel ikke to forskjellige typer dasspapir for å
tørke deg i rævva?! De gjør begge samme nytten! Mange var spent på utfallet av
Jørn Landes deltagelse på albumet og han gjør en god figur i tittelkuttet,
platens høydepunkt. Han synger som alltid superbt, men jeg har ingen behov for å
høre han synge power metal i dur. Om noen var skeptisk til Landes deltagelse ble
det likevel ingenting i forhold til Alice Cooper. Heldigvis har Sammett skrevet
en låt som kler gamlefar og dette er også et av albumets høydepunkt. Jeg høres
muligens veldig negativ ut, men jeg konstaterer bare fakta. ”The Scarecrow”
kommer helt sikkert i likhet med de to første albumene til å bli spilt jevnlig,
kjenner jeg meg rett. Det er som sagt et eller annet uimotståelig med dette
prosjektet… Folk bør begynne å innse at musikk ikke nødvendigvis er veldig bra
selv om man liker den.


AVANTASIA - The Wicked Symphony
Dette er del to i trilogien ”The
Scarecrow”. Hvorfor bakmann Tobias Sammet har besluttet å gi ut del to og tre
som separate utgivelser vites ikke, men det er vel et smart trekk økonomisk.
”The Wicked Symphony” starter med det storslåtte tittelkuttet og introduserer
Jørn Lande og Russel Allen. Låten preges av et veldig fengende refreng og
selvfølgelig sterke vokalprestasjoner. ”Wastelands” er skrevet for Michael Kiske
og blir et litt for åpenbart forsøk på å skrive en gammel Helloween-låt. Ikke
direkte dårlig, bare veldig repetitivt. En ny mann i dette selskapet er Tim
Owens, som bidrar med litt screaming heavy metal i ”Scales Of Justice”. Låten er
dessverre ikke spesielt bra. Nytt fjes er også Klaus Meine, som gjør duett med
Sammet i ”Dying For An Angel”, som også blir platens singel. Det er ikke
tilfeldig, for den har et ekstremt fengende refreng. Det er for øvrig også
Sammets styrke og svakhet. Han har en unik evne til å komme opp med gode
melodier, men låtene blir ofte for mye preget av refrengene. Når låtene da på
død og liv helst skal tikke inn mot ti minutter sier det seg selv at det kan bli
litt kjedelig. ”Runaway Train” er et veldig godt eksempel. Gode enkeltpartier,
men den er uendelig lang. Platene har også flere dødpunkter og låter som neppe
blir spilt mange ganger. ”Black Wings” skiller seg ut litt med et tungt, nesten
industrielt gitarriff. Låten blir likevel aldri særlig spennende. Siste halvdel
av platen er generelt dårligere enn første. Hadde Sammet droppet de overflødige
låtene fra begge platene og heller fokusert på et komplett album kunne dette
blitt virkelig bra.


AVANTASIA - Angel of Eden
3.5
Dette er det avsluttende kapittelet i
trilogien ”The Scarecrow”. Hvorfor bakmann Tobias Sammet har besluttet å gi ut
del to og tre som separate utgivelser vites ikke, men det er vel et smart trekk
økonomisk. Platen åpner med klassisk power metal og låten ”Stargazers”. Jørn
Lande og Sammet nærmes kjemper om å oversynge mest mulig og det blir litt
slitsomt til tider. ”Your Love Is Evil” er et typisk listefrieri fra Sammet og
er en fengende låt. Jon Oliva har fått den utakknemlige jobben å imitere Alice
Cooper i ”Death Is Just A Feeling”. Jo hardere han prøver desto flauere høres
det ut. Låten er for all del ok og er et hederlig forsøk på å gjenskape den
skumle stemningen fra ”Welcome To My Nightmare”. Jørn Lande bryter også
barrierer i ”Down In The Dark”, hvor jeg for første gang forstår de som kaller
han en brøleape. Det er begrenset hvor rått Lande kan synge før det hele høres
bare dumt ut. Alt med måte! ”Symphony Of Life” er eneste låt med kvinnelig
vokal, noe det gjerne kunne vært flere av. ”Alone I Remember” har et versriff
som er veldig likt ”Youth Gone Wild” av Skid Row. Dermed høres også låten veldig
amerikansk ut. Gladsangen ”Promised Land” er resirkulert fra EP-en ”Lost In
Space”. Husker jeg slet veldig med den og den har ikke blitt mye bedre. Jørn
Lande i dur blir bare feil. Platen avsluttes med ”Journey To Arcadia”, som er en
skreddersydd låt til Bob Catley. Denne er også platens udiskutable høydepunkt.
Hadde Sammet droppet de overflødige låtene fra begge platene og heller fokusert
på et komplett album kunne dette blitt virkelig bra.


AWAKE - Illuminations
4.0
Dette brittiske prog-metal bandet er
tidligere kjent som Humanity og ga ut albumet ”When Silence Calls” i 2004. De
byttet navn i fjor da gitarist Steve Wallace forlot bandet. Wallace tok med seg
det meste av det tekniske gitarspillet og bandet er gått i en mindre teknisk og
en mer kommersiell retning. Derfor følte de også at et navnebytte var på sin
plass. Bak spakene har de fått hjelp av Evergrey vokalist Tom Englund. Lyden er
upåklagelig, selv om han er veldig glad i høye basstrommer. Evergrey gitarist
Henrik Danhage bidrar også med en gitarsolo på låten  ”Forgiven Now
Forever”. Bandet er best på det emosjonelle plan og vokalisten minner på sitt
beste om Mike Patton. Ellers hører jeg relasjoner til Paradise Lost for eksempel
i låten ”Choices In Time”


AXEHAMMER - Windrider
2.5
Sentinel Steel Records er et lite
plateselskap som ser ut til å ha spesialisert seg på 80-talls heavy metal band
som aldri ble til noe. Axehammer ble dannet så tidlig som i 1982, men til tross
for lukrative tilbud fra flere plateselskaper fikk de aldri noe gjennombrudd.
Debuten kom i 1998 bestående av remastrede versjoner av diverse opptak gjort i
1986-87. ”Windrider” består også av så å si kun resirkulerte 80-talls låter, men
nå i ny drakt. Musikken har tydelige røtter i NWOBHM og de ser ut til å ha fulgt
i Iron Maiden sine fotspor. Det låter slett ikke ille, men høres samtidig ut som
et band som nettopp aldri helt nådde frem. Tittelkuttet og ”The Power” er de
musikalske høydepunktene.


AXEMASTER - Blessing In The Skies
“Augh! Let’s rock! Screaming guitars of
electric power. Rocking hard every hour! You know, it’s heavy metal, rock and
leather! Rock it hard! Rock it together! I’m high on rock’n roll! Heavy metal!
Never let go!” Dette er en av mange herlige strofer de 3 øksemestrene fra Ohio
serverer på denne remastrede versjonen av dette klassiske albumet, som merkelig
nok aldri har vært gitt ut på cd før! Jeg må innrømme at jeg ikke har allverdens
kjennskap til bandet fra før, men de opererte fra midten av 80-tallet og utover
og rakk faktisk å gi ut 6 plater før de byttet navn til ”The Awakening” på
90-tallet. Bandet ble oppløst i 1995.


AXENSTAR - The Final Requiem
2.0
Dette er svenskenes fjerde album siden
debuten i 2002 og du får ingenting servert her som du ikke har fått før, til
tross for at de har kvittet seg med 2 gitarister siden sist. Dette er så rett
frem power metal som det går an å bli. Blottet for høydepunkter og den er altfor
lang! Det er likevel ikke noe direkte negativt å si om verken låtene eller
utførelsen. Det blir bare så veldig anonymt og kjedelig. Hva med LITT
variasjon?


AXXIS - Doom Of Destiny
2.5
Klassisk power metal i dur i kjent stil fra
tyske Axxis. Forrige album, ”Paradise In Flames”  introduserte bruk av
kvinnevokal. Denne gang har de også skaffet seg ny gitarist. Ellers er det vel
strengt tatt ikke særlig mye nytt å spore. De har mange fengende refrenger og
låter som holder mål, men dette har jeg hørt et utall ganger før. Bandet skal på
turné med Helloween og Gamma Ray. Kanskje derfor har de med ”Bloodangel” prøvd å
lage en egen versjon av ”Future World”.  Refrenget er i hvert fall
skremmede likt. Platens høydepunkt er ”I Hear You Cry”, en utrolige fengende
låt, som minner meg om noe jeg ikke helt greier å plassere.


AYREON - Actual Fantasy


AYREON - 01011001
5.0
Vi er igjen klar for ny space metal og Arjen
Lucassen skuffer sjelden. Noen ny ”The Human Equation” har vel ingen forventet
og det får vi heller ikke. Hvor forrige album var preget av enkeltlåter er
”01011001” et mye renere konseptalbum. ”River Of Time” er eneste låt som kunne
passet inn på ”The Human Equation”, da den er en veldig enkel og fengende i
likhet med låter som ”Loser og ”Love”. Komposisjonene er bra, men det er
vokalprestasjonene som preger albumet mest. Med 17 vokalister plukket fra
øverste hylle er det naturlig. Bob Catley, Jørn Lande, Daniel Gildenlöw og 
Floor Jansen er bare noen av gullstrupene som setter opptil flere prikker over
Denne i-en. De gjør alle en kjempejobb og frembringer mye gåsehud. Om du lurer
på hvordan en vokal orgie høres ut, kan høre Jørn Lande og Floor Jansen i
midtpartiet på ”Liquid Eternity”, eller avslutningen av ”Beneath The Waves”. Det
vil nok være en våt drøm for flere enn meg å få de to til å jobbe mer sammen.
Ettersom After Forever har tatt et års pause er det kanskje håp om et
samarbeidsprosjekt? Om Ayreon – ”01011001” er det bare en ting å si: Løp og
kjøp!


AYREON - Vs Avantasia Elected


THE BABYS .Head First
THE BABYS - Union Jacks
THE BABYS - On The
Edge
John Waites hjertebarn The Babys var aktive fra 1976 til 1981 og ga ut
fem album. De tre siste resirkuleres nå av Rock Candy Records og de har gått
grundig til verks. Tidligere journalist i Kerrang, Howard Johnson har skrevet en
fyldig biografi hvor vi for hvert album får innblikk i bandets aktive karriere.
I tillegg har John Waite selv skrevet kommentarer til hver enkelt låt. Dette er
med andre ord svært interessant for gamle fans, men også for oss med bare genuin
musikkinteresse. Det er derfor synd at ikke også de to første albumene ikke er
inkludert. De ble utgitt som et dobbeltalbum i fjor gjennom et annet
plateselskap. Musikalsk holder The Babys seg godt. De var faktisk mer utilpass
den gang, da de ble dannet i en tid hvor punk og new wave blomstret for fullt i
England. De måtte derfor over Atlanteren og sikte mot det amerikanske
AOR-markedet. De hadde flere mindre singelslagere som ”Everytime I Think Of
You”, ”Back On My Feet Again” og ”Turn And Walk Away”. Albumene i sin helhet er
derimot bedre enn enkeltlåtene, etter min mening og det er spesielt den sterke
stemmen til Waite som utmerker seg. De ble mer og mer amerikanisert for hvert
album og veien fra deres siste album ”On The Edge” til band som Night Ranger og
Boston er ikke veldig lang. Bandet ble oppløst i 1981. John Waite og bassist
Ricky Phillips ble gjenforent i 1987, da de sammen med Neil Schon fra Journey
dannet bandet Bad English, som også hadde klare musikalske referanser til The
Babys.


SEBASTIAN BACH - Angel Down
3.5
Den tidligere damemagneten, som også
ser ut som ei kjerring leverer sitt andre soloalbum. Veldig mange overraskelser
byr han ikke på, men det er betraktelig bedre enn forrige album, ”Bring’em Bach
Alive”. Det bør det også være, da han har jobbet med det i 7 år. Han lykkes best
når han holder seg innen sjangeren han alltid har operert i. Det noe ekstreme
tittelkuttet låter virker ille. Ille låter også Axl Rose, som av en eller annen
grunn bidrar på 3 låter. Jeg tør påstå at han er ferdig som vokalist. Det låter
grusomt når han ”synger” med den rustne røsten sin. På låtskriverfronten har han
på avslutningssporet, ”Falling Out Of Time”, fått med seg gode, gamle Desmond
Child. Det bærer frukter. Balladen er noe av det bedre jeg har hørt av Sebastian
Bach. Her synger han også mer enn han skriker og det er å foretrekke. Kort
oppsummert er dette et ok album i tro Skid Row ånd. Jevnt over middelmådig, men
med høydepunkter som gjør det verdt å sjekke ut.


BACKSTREET GIRLS - Just When You Thought Things Couldn’t Get Any
Worse…
4.0
Dette kunne vært en treffende tittel i og med at dette er den
siste platen jeg anmelder til dette nummeret. Det er selvfølgelig ikke
tilfellet, da Norges beste rockeband presterer sitt beste album på mange år. Med
nytt plateselskap i ryggen har de fått litt frisk kapital når de gikk i studio
og det høres. Produksjonen er plettfri og Petter Baarli leker seg som aldri før
med solosnurter og smådetaljer. Han åpner også albumet sterkt med en
instrumental  kalt ”Kamikkasino”. Sjelden har jeg hørt han så bra. Platen
fortsetter i kjent stil med ”Go Ahead And Call The Cops”, som svinger enormt.
Platen har i alt tretten drivende rockelåter og det er få nedturer. Den eneste
jeg kan styre min begeistring for er vel ”Used To Be Funny”, selv om den heller
ikke er direkte dårlig. En av favorittene er ”I Won’t Shoot Him”, som er en av
få mid tempo-låter. Savnet til trommeslager Bjørn Terje Baarli er dessverre til
stede. Nykomling H-Son stresser litt mye på de kjappe låtene og hihat-spillet
hans er ruskete. Han er sikkert suveren live og mange vil sikkert også ha det
sånn på plate, så ta min kritikk med en klype salt (og gi meg gjerne litt
pepper).


BAD ENGLISH - Bad English
BAD ENGLISH - Backlash
Bad English ble dannet
i 1988 av medlemmer fra Journey og The Babys, med gitarist Neil Schon og
vokalist John Waite i spissen. Synth-helvete preger debuten, men de presenterer
god AOR. Svisken ”When I See You Smile” gikk til topps på amerikanske hitlister.
Platen er veldig typisk for epoken og det må vel kunne sies at den har tapt seg
litt med årene. Neil Schon ble mer involvert i låtskrivingen foran oppfølgeren
og det var uenighet om hvilken retning bandet skulle gå, da han ville ha en mer
rocka plate. Det hele resulterte i at bandet ble oppløst før platen i det hele
tatt var ferdig. Den ble likevel utgitt i 1991 og er vel etter min mening bedre
enn debuten. Fyldig biografi følger med begge reutgivelsene og de er vel verdt å
sjekke ut for de som liker sjangeren (eller som undertegnede kun har utgivelsene
på kassett…).


BAD HABIT - Timeless
Svenske Bad Habit har holdt det gående siden 1986 og
har 8 album på samvittigheten. Tross tidsdifferansen går gammelt og nytt stoff
stort sett hånd i hånd uten problemer. De er på sitt beste veldig bra og på sitt
dårligste på det jevne. Når de drar til litt minner de faktisk litt om Winger.
Platen starter med to tidligere uutgitte låter og disse er ikke uventet de
desidert dårligste. Hvilken misjon denne platen har vites ikke, men den kan vel
blåse liv i bakkatalogen til nye tilhengere. Låter som ”Lost Without You”,
ultrafengende ”Hunger” og den bisarre ”Another Night” er i hvert fall verdt å
sjekke ut om du liker god melodiøs hard rock.


BAD HABIT - Atmosphere
3.0
Svenske Bad Habit er aktive om dagen og nå
er de jammen klar med nytt album igjen. De åpner forrykende med den fengende ”In
The Heat of the Nighy”, som jeg ved første gjennomlytting kunne sverge på å ha
hørt før. Det viser seg nemlig at dette nærmest er en blåkopi av deres største
hit ”Hunger”. Dette er så åpenbart at du kan nesten lure på om det er gjort
bevisst. Fengende refrenger og sterke vokalprestasjoner preger som alltid
albumet.


BANG TANGO
”Psycho Café”
”Dancin’ on Coals”
”Ain’t No
Jive…Live!”
Bang Tango nevnes ofte sammen med en rekke glam rock-band. Dette
på grunn av deres tidsriktige utseende og det faktum at de kommer fra Los
Angeles. De platedebuterte i 1989 og på den tiden var det meste sleaze fra den
kanten. Tross forutsetningene er debuten ”Psych Café” ganske så likendes. De
bluesbaserte låtene er nok best, men det fungerer også greit når de tilfører en
dose funk. Skal ikke gå så langt at jeg sammenligner dem med Red Hot Chili
Peppers, Extreme eller Faith No More, men de hadde nok mange av de samme
visjonene. Funkelementene kommer enda sterkere frem i oppfølgeren, ”Dancin’ on
Coals”, fra 1991. Åpningskuttet, ”Soul To Soul” er ren funk metal. Joe Lesté er
ingen stor vokalist og han synger av en eller annen grunn dårligere enn på
debuten. Balladen ”Midnight Struck” er ganske så grusom, noe som kanskje
forklarer hvorfor de ikke endte opp på en eneste ”Power Ballads”-samling. 1991
var et gullår for alt med fuzzgitar og Bang Tango kom nok litt i skyggen av
andre band. Denne utgaven har to bonusspor, ”Futurama” og en coverversjon av
”20th Century Boy”, begge fremført live. Følgende utgivelse skulle også vise seg
å være noe så uvanlig som en live-EP. Om det strengt tatt er nødvendig å gi ut
denne på nytt, kan selvfølgelig diskuteres. Spesielt bra er den definitivt ikke
og jeg tviler på at denne kommer til å selge så veldig mange eksemplarer. Deres
neste studioalbum derimot, ”Love After Death”, fra 1994, burde pusses støv av.
Den ble kun utgitt i Europa og er rimelig vanskelig å få tak i.


BASSINVADERS - Hellbassbeaters
3.0
Helloween bassist Markus Grosskopf
har samlet alt som kan krype å gå av bassister og har altså kommet frem til at
et album med kun bass og doble basstrommer må være det riktige å gjøre. Det
låter slett ikke ille, men låtene har ikke tatt skade av noen gitarer, for å si
det sånn.


BASTARDS - Beer
2.0
Det kommer sikkert ikke som noen stor overraskelse
at dette dreier seg om rock’n roll kraftig inspirert av Motörhead. Bandet har
holdt på siden 1996 og fikk først i 2005 ideen om at de skulle prøve skrive et
par låter selv. Resultatet er albumet ”Beer”, med 15 oppskriftmessige låter. Det
svinger tidvis og platen er langt bedre enn fryktet. Om verden virkelig trenger
dette, er en annen ting.


THE BATALLION - Stronghold Of Men
4.0
Med en oppskriftsmessig uleselig
logo kommer dette mandige bergensbandet med sitt første album. Bandet består av
rutinerte musikere med fortid fra Old Funeral, Grimfist, Taake og Borknagar, for
å nevne noen. De vet med andre ord hva de holder på med. Fra første tone er det
relativt tydelig at dette først og fremst er et liveband. Intensiteten er
konstant tilstedeværende og musikken er svette konsertlokaler verdig. Hvorvidt
dette er noe jeg ville satt på hjemme i stua er et annet spørsmål. Da gjerne med
et par pils som tilbehør, i så fall. Relasjonene til Motörhead er mange,
samtidige som de har det lille snev av særpreg de trenger. Black metal røttene
er også til stede. En tøff plate, ganske enkelt!


BATTALION - Underdogs
3.0
Da var det tid for litt old school thrash
metal fra Sveits. Denne gjengen var vel knapt født mens denne sjangeren herjet
som verst, men det ser ikke ut til å være noe problem for dem. Testament,
Exodus, Kreator, Slayer og en haug andre band assosieres og selv om det
unektelig er litt vel likt idolene til tider er dette slett ikke verst. Ser ikke
bort fra at de er et solid liveband. Vi går håpe ikke grungen innhenter dem.


BATTLEORE - The Last Alliance
2.5
Nok et Tolkien-inspirert album fra
finske Battleore. Det femte i rekken. Dette er vel det nærmeste du kommer pop
musikk innen fantasy metal-sjangeren. Gurglevokalens misjon her er jeg ikke
riktig sikker på, da den anonyme kvinnevokalen er mye mer barnevennlig. Nesten
unødvendig å si, men platen mangler variasjon. Synthmelodien i ”Exile The
Daystar” er for eksempel nesten identisk med åpningskuttet ”Third Immortal”, den
eneste låten du egentlig trenger å høre. Battleore har funnet en formel som
fungerer og så lenge folk vil ha dette får de vel bare holde på. Døgnfluer lever
lenge nå til dags.


BATTLEROAR - To Death And Beyond
4.0
Det er ingen tvil om at greske
Battleroar har hørt sin dose Iron Maiden opp igjennom årene. Gammel Helloween
ligger også friskt i minnet når jeg hører dette. Smått sjarmerende med akkurat
passe dårlig engelskuttale og alle klisjeer et band kan bruke. Totalt blottet
for originalitet og relativt middelmådig gjennomført, men det fungerer. Bandet
ble dannet i 2000 og har et album og noen selvfinansierte utgivelser bak seg.
Jeg antar at det musikalske landskapet er relativt nærliggende dagens utgave av
bandet, selv om jeg ikke har særlig kjennskap til fortiden deres. Må ærlig
innrømme at jeg tidvis blir revet med. Den nærmere ni minutter lange Finis Mundi
er rett og slett en bra komposisjon. Fortrinnsvis siste halvdel med bra
gitarriff og et fint mellomparti med strykere. Den påfølgende ”Metal From Hellas
(grøss…) er også veldig bra, med løpebass og oppskriftsmessige 6/8-dels
overganger. Vi har hørt dette et utall ganger før, men kan Iron Maiden drive med
dette i 30 år er det vel også rom for Battleroar.


BATTLEZONE - Fighting Back/Children of Madness
Paul Dianno’s Battlezone er
vel det bandet den tidligere Iron Maiden-vokalisten har gjort som minner mest om
moderbandet. Det er vel muligens også hans beste bandprosjekt, i den grad noe av
det faktisk er bra… Mannen er og blir en vits og er hundre prosent avhengig av
flinke folk rundt seg. Battlezone ble til etter at det ambisiøse prosjektet
Gogmagog dessverre gikk i vasken. Debutalbumet, ”Fighting Back” ble utgitt i
1985 og oppfølgeren ”Children of Madness” kom i 1987. Begge platene er nok en
gang remastret og utgitt som én utgivelse. Jeg stiller meg sterkt kritisk til
mastringen, som jeg nekter å tro at er gjort i senere tid. Med dagens digitale
verktøy kan du få mye bedre lyd enn dette, bare med et par tastetrykk. Dette
merkes spesielt på at lydnivået er mye lavere enn dagens utgivelser. Musikalsk
mener jeg debuten er klart best, men det skyldes også øitt at lyden er elendig
på oppfølgeren. Den har en skarptrommelyd som ødelegger det meste. Malcolm Dome
har skrevet noen ord i det meget enkle coveret med diverse uttalelser fra
Di’anno selv. Bandet ble gjenforent utpå nittitallet og ga ut ytterligere et
album. Denne mener jeg ble reutgitt i en boks sammen med disse utgivelsene for
ikke veldig lenge siden, så jeg ville vel heller gått for den om jeg på død og
liv ville investert i dette.


ROBIN BECK - Livin’ On A Dream
3.5
Robin Beck hadde sin storhetstid på
slutten av 80-tallet og hadde et stjernelag av låtskrivere de fleste bare kan
drømme om. Hennes største suksess var albumet ”Trouble Or Nothing” fra 1988. Med
sin karakteristiske stemme er det lett å dra paralleller til Heart og
Wilson-søstrene bidro også med låtskrivingen en gang på 90-tallet. I dag står
hun derimot på egne ben og låtmaterialet er derfor også noe ujevnt. Platen er
derimot hakket bedre enn forrige album ”Do You Miss Me” fra 2005.


BEFORE THE DAWN - Soundscape Of Silence
4.0
Finske Before The Dawn
spiller ekstrem doom/gotisk metal og er vanskelig å beskrive. Melankoli er et
stikkord og de spiller enkle og fengende låter. De første gjennomlyttingene er
veldig bra, men i tro finsk ånd går man fort lei av platen. De er best på sitt
mørkeste. ”Monsters” og ”Dying Sun” er absolutt låter jeg kommer til å høre
igjen. De melodiøse gitarene fungerer veldig bra sammen med vokalen. Balansen
mellom skriking og ren vokal er også grei. Norske Lars Eikund har selvfølgelig
løftet bandet sytten hakk.


BENEDICTUM - Dominion
4.0
Amerikanske Benedictum leverer sitt tredje
album og har modnet veldig. Fra å være et relativt tradisjonelt power metal-band
har de nå utviklet seg videre og funnet seg selv. De eksperimenterer mer og
leker litt med progressiv metal. Vokalist Veronica Freeman har også utviklet
seg. Hun kan være så barmfager hun bare vil, men hun synger som en mann! Jeg
leter hele tiden etter krediterte gjestevokalister, men finner ingen.
Gjestemusikere har de derimot med. Om det strengt tatt er nødvendig å ha med
Rudy Sarzo på en låt kan nok diskuteres. Jeg tror nok bandets egen bassist kunne
gjort en vel så bra jobb. Craig Goldy spiller en gitarsolo og er vel heller ikke
uunnværlig. Kjente navn selger plater. Det er vel så enkelt. Platen er akkurat
passe variert og har enkle låter som ”Bang” og tittelkuttet, som gir full pinne.
I tillegg har du mer komplekse låter som den nesten ni minutter lange Epsilon”,
som avslutter pålate. ”The Seer” er også en mellomtempolåt som fungerer veldig
bra. Benedictum leverer kvalitet, rett og slett.


BERGTATT - Røtter
4.0
Bergtatt er et nytt norsk folkrock-band som kan
beskrives som en skitten utgave av Gåte. Spesielt gitarene har en klar, rå 
kjellerlyd som sammen med et presset lydbilde skrudd med siste Metallica friskt
i minnet gir enormt trøkk. Platen består stort sett av egne tolkinger av
tradisjonelle folketoner, samt et par egne låter. De er best på sitt mørkeste og
”Bläck” fremstår som en personlig favoritt. Hardingfele, pumpeorgel, dreielire
og andre uvanlige instrumenter gagner også musikken. Dynamikken har de også
jobbet mye med og oppbyggingen av enkelte låter er glimrende utført. Med
skrinlagt Gåte og Lumsk på vent er dette et godt alternativ.


ROBERT BERRY - The Dividing Line
4.0
Endelig noen som har forstått
hvordan melodisk rock skal høres ut! Multiinstrumentalist Robert Berry er et
velkjent navn. Han har spilt med ikke ukjente navn som Carl Palmer, Keith
Emerson, Steve Howe og Sammy Hagar, bare for å nevne noen. Det er 14 år siden
hans forrige soloalbum og dette var på høy tid. Han har et veldig energisk og
rocka uttrykk, noe som gjør musikken veldig tiltalende for dem som i likhet med
undertegnede er litt lei av glattpolert radiovennlig AOR. Platen åpner friskt
med tittelkuttet, som er en sikker vinner. Rykker det ikke i rockefoten når du
hører denne, så trenger du ikke høre mer av platen. Platen er noe ujevn, men
godlåtene dukker opp innimellom og da er jeg fornøyd.


BEYOND FEAR - Beyond Fear
4.0
Tim “Ripper” Owens er her klar med sitt
første solo-album. Etter en stund i Iced earth vil han nå tydeligvis tilbake til
Judas priest stilen. Han sier selv han vil lage 80-talls heavy metal i moderne
drakt og det gjør han jammen også! Platen dundrer av gårde med åpningssporet
”Scream machine.” Og den svarer til tittelen. Låten kunne like gjerne vært fra
”Jugulator” Han er her i storform vokalmessig. Platen har 12 spor, hvor han har
skrevet 7. De resterende er skrevet sammen med gitarist John Comprix. Hans egne
favoritter er ”Save me, Coming at you og Last words.” Selv vil jeg trekke frem
”Dreams come true” som jeg synes er den desidert beste låten her. Owens kaller
dette et band, men det er vel ikke mye tvil om hvem som er i fokus her. Spent på
om han greier å levere dette live, for han får virkelig testet stemmebåndene
her. Etter nettopp å ha sett Halford slite på ”Rising in the east” dvd’en får
man nesten lyst til å dra frem ”Jugulator” albumet her, men det skal ikke sies
høyt…


BIBLEBLACK - The Black Swan Epilogue


BIBLE OF THE DEVIL - Freedom Metal
2.5
Hva feiler det folk? Bandnavn og
platetittel lukter steel på lang vei. Platecoveret er latterlig dårlig og jeg
begynte nesten å lure på om dette var en spøk. Djevelbibelen dreier seg derimot
om tradisjonell NWOBHM kraftig inspirert av Thin Lizzy. Habile musikere, grei
lyd og ok låter. ”The Turning Stone” er faktisk veldig bra, så hvorfor denne
elendige innpakningen? Hvorfor?!


BLACK DEBBATH - Naar Vi Døde Rocker
5.0
Det er altså et bestillingsverk
i anledning Henrik Ibsens jubileums år Black Debbath har kastet seg ut i denne
gang og vi får et litt mer alvorlig preg i tekstene enn før. Du merker tydelig
at de tuller med Ibsen med respekt, til tross for at de hevder at Ibsen var
”Datidas Black Debbath.” På gjestevokal har de fått med seg Agnete Kjølsrud
(Animal Alpha) og hun gjør en glimrende jobb i nevnte spor og som Mor Aase i Per
Gynt tolkningen ”By the Death Bed of Mor Aase.” Lars Lønning har fått bistand av
Odd Nordstoga til riksmål hat låten ”Ved Ibsens Grav” selvsagt fremført på
nynorsk. ”Vildanden” var i følge Black Debbath opphavet til fugleinfluensaen.
Musikalsk har de mye mer variasjon enn før. Stoner-rocken viker tidvis til
fordel for f.eks en ren Motörhead låt i ”Motörhedda Gabler” eller ”Datidas Black
Debbath” som er som å høre en blanding mellom Kiss og gammel Alice Cooper. Aslag
Guttormsgaard bidrar også i mye større grad i låtskrivingen enn før. Han står
bak musikken til både ”En Rockefiende” og etter min mening tidenes Black Debbath
låt, ”Naar Vi Døde Rocker. Black Debbaths Requiem,” hvor de rett og slett
skrinlegger Black Debbath som band. Dette satser jeg på at er bare tøv, for
Black Debbath er og blir et av Norges aller beste band. Jeg forbyr dem rett og
slett å legge inn årene!


BLACK DEBBATH - Kvinnen!
4.5
Fjorårets bestillingsverk ”Når De Døde
Rocker” er ikke lett å følge opp og det var litt overraskende at oppfølgeren
kommer allerede nå. Denne gangen er det kvinnen som skal hylles og dette er nok
et mye mindre ambisiøst prosjekt å hive seg på for de norske stoner
rock-kongene. Første singel, ”Jag Är Din Pojkvän, Yeah” imponerte vel ikke
akkurat undertegnede. Sløy blues rock på svensk var ikke akkurat det jeg hadde
håpet på. Videoen er derimot fornøyelig, noe også coveret på albumet er. Noen
lekre bilder av bandmedlemmene i utfordrende positur er en fryd for øyet,
uavhengig av ditt kjønn og legning! Lars Lønning går av med seieren som Black
Debbaths lekkerbisk! Rrrrr!! Han er også den som bidrar mest med låter på
albumet og han har tydelig fått mersmak på bruk av stryk og blåseinstrumenter.
”Kjøss Meg I Rauma” er veldig bra arrangert, smått progressiv og herlig
melodiøs. ”Grønn Dame, Rød Klut (Sangen Om Boken Om Damen Anne Enger Lahnstein”
har også mye av det samme. I tillegg har den en fortreffelig tekst og tittel!
Det har vel også ”De Enda Nyere Nyfeministene”, signert Aslag Guttormsgaard.
Aslag står også for vokal på den noe sterkere ”Stakkars Jenter Fra Provinsen”,
platens melankolske høydepunkt. Etter mange gullkorn om samliv, overgangsalder,
sterke kvinner og svangerskap går det nedover mot slutten. Egil Hegerberg bidrar
ikke akkurat med sine beste låter på dette albumet og ”Jenter, Søk Dere Inn i
IT-Bransjen” er platens svakeste spor. Det med unntak av den meningsløse
versjonen av ”Kjærlighetsvisa”, oversatt til engelsk. Svisken, signert Halvdan
Sivertsen er kanskje inkludert av andre grunner enn det musikalske. Norges
kvinner har uansett fått sin hyllest og det er sant som de sier; Sannsynligvis
hadde menneskeheten dødd ut i løpet av noen få generasjoner om det ikke
eksisterte kvinnfolk. Kanskje på tide å vise denne gruppen den fortjente
respekt?


BLACK LABEL SOCIETY - The European Invation Doom Tropin’ Live
DVD
3.5
Her kommer en dobbel DVD fra Zakk Wylde og co. Dette er fra
fjorårets ”Mafia” turné hvor hoved konserten er filmet i Paris. I tillegg får du
4 låter fra en konsert fra Astoria, London. Det er ingen tvil om at BLS er et
konge live band, men på dvd blir dette utrolig kjedelig i lengden. Det er alt
for mye ”pjatt” mellom låtene. Zakk Wylde er en utrolig dyktig gitarist, men når
han spiller samme gitar soloene/skala øvingene mellom hver bidige låt samtidig
som han skal drikke mest mulig øl går du lei. Mot slutten av konserten kommer en
haug med folk på scenen og en tilfeldig utvalgt begynner å spille gitar. Og
dette er vel det eneste uforutsette øyeblikk under hele konserten. En 50 min
dokumentar og musikkvideoer følger med på disc 2.


BLACK LABEL SOCIETY - Skullage
Hva  som er galt med ”Kings Of
Damnation, fra 2005 vet ikke jeg, men det er altså allerede nå på tide med et
nytt samlealbum. Zakk Wylde har vel ikke lagd et gjennomført virkelig bra album
siden Pride And Glory, så da er kanskje samlealbum veien å gå. Ikke vet jeg… Det
mest interessante er tre akustiske liveinnspillinger fra 2004. Enkelte versjoner
av albumet kommer også med en bonus-dvd. Et album for spesielt interesserte
eller de som har hørt ”Stillborn” og synes den er kul…


BLACK LABEL SOCIETY - Skullage (dvd)
3.0
Jeg fikk et samlealbum med
samme navn for en tid tilbake uten at jeg så den som en særlig nødvendig
utgivelse. Nå er dvd-en her og jeg ser vel egentlig ikke det helt store poenget
med denne heller. En samling liveopptak, musikkvideoer og et lengre intervju
hjemme hos Zakk Wylde med kommentarer til enkeltlåter og innsyn i hans
privatliv. Stort sett bare fjas og du får et visst inntrykk av at mannen kanskje
ikke er verdens smarteste person. Ingenting galt med verken han eller Black
Label Society, men det blir litt for mye øl, rølp og endeløs gitaronani etter
min smak.


THE BLACK MARIA - A Shared History Of Tragedy
3,5
Canadas
Toronto-baserte band følger her opp fjorårets debutplate, “Lead Us To Reason”
med en plate skodd av samme lest. Sjangeren er radio vennlig, sutrete pop-metal
lagd for rebellske tenårings jenter med svartfarget hår og piercing. Det høres
slett slett ikke ille ut. ”Waking Up With Wolves” og ”Nothing Comes Easy But
You” er f.eks låter jeg har ingenting imot, men låtene blir fort like og du
trenger ikke høre platen mange ganger før du har fått nok. Kommer til å selge
bra i Statene vil jeg tro, men det begynner å bli mange om beinet også i denne
sjangeren.


BLACKOUT - Evil Game
Relativt ukjent band fra Nederland, som kun har denne
ene utgivelsen fra 1984 å vise til. Synd, for musikken er slett ikke ille. Lyden
er derimot heller tvilsom og jeg undres hvilke opptak digitaliseringen av platen
er gjort fra. Jeg er i hvert fall rimelig sikker på at denne spilles best på LP.
Musikken er veldig inspirert av NWOBHM og har likhetstrekk med Saxon. Låtene er
stort sett bra, med et par unntak. Jeg liker også at gitarsololyden minner
veldig om Randy Rhoads på ”Blizzard of Ozz”.


BLACK PYRAMID - Black Pyramis
3.0
Denne amerikanske trioen er ikke så
rent lite inspirert av Black Sabbath. Blytunge nedstemte riff og seigt som fy.
Kall det stoner rock, kall det doom, kall det hva du vil. Seig metal kraftig
inspirert av ”Master Of Reality” og ”Vol.4”  tenker jeg vi sier. Albumet
starter veldig bra og du blir sittende å nikke i takt til ”Visions Of Gehenna”.
Flere låter følger i samme tempo og toneart, noe som fører til at det slutter å
bli spennende. Den eneste låten som skiller seg ut er ”No Life King”, som i
tillegg til tunge riff også har en spesiell melodi. Likevel verdt å sjekke ut om
du ikke er kresen.


BLACK RAIN - Licence To Thrill
Denne franske gjengen startet som et
coverband. De spilte mye Mötley Crüe og W.A.S.P. Det bærer også deres egne låter
preg av. Dette er vel omtrent resultatet av hva Mötley Crüe ville blitt med
Chris Holmes i bandet. Platen er ujevn og de er på sitt dårligste veldig dårlig
og på sitt beste ganske ok. Albumet ble først utgitt i fjor i Frankrike. Den
blir nå relansert i resten av verden gjennom nytt plateselskap. Inkludert er
også et bonusspor.


BLACK SABBATH - Paranoid Deluxe Edition
Dette er et album som neppe
trenger nærmere introduksjon, men det dreier seg altså om det andre albumet til
et av tidenes band, først utgitt i 1970. Det er vel flere enn undertegnede som
har nostalgiske minner knyttet til dette albumet. Det var mitt jomfrualbum av
Black Sabbath og jeg husker det som den dag i dag frysningene jeg fikk første
gang jeg hørte det. ”Paranoid” og ”Iron Man” kjente jeg fra før gjennom Ozzy
Osbourne. Det var ”Planet Caravan” som satte meg mest ut, da jeg ikke kunne
forstå hvordan Gud Ozzy kunne synge slik. Det er vel heller ingen overdrivelse å
si at Ozzy synger som en gud på de første Black Sabbath-utgivelsene.
Avslutningssoloen på ”Iron Man var også spesiell for meg, da ekkoeffektene til
Iommi hørtes ut som min far som ropte navnet mitt når jeg spilte for høyt! Men
nok om min barndom… Denne utgaven er ikke mindre enn en trippel-cd. Den
remastrede originalutgaven er vel ikke veldig ulik den som er utgitt tidligere,
men det er stilig at cd-trykket er det samme som på den originale vinylutgaven.
Disk to er derimot en dvd med platen mikset i 5:1 surround lyd. Dette falt i
smak hos meg og mitt billige surroundanlegg. Sjelden har jeg hørt et så klart
lydbilde. Måten cymbalene synger er helt fantastisk og det er ikke den detalj du
ikke får med deg. Dette er nærmest grunn nok til å blakke meg på dyrere anlegg
og jeg er ikke den som er spesielt opptatt av lyd. Disk tre byr vel likevel på
mest snadder. Dette er de første demoinnspillingene gjort 16. og 17. juni, 1970.
De fleste er uten vokal, med to unntak. Først av alt kan vi si at en myte er
brutt. Gjentatte ganger har Bill Ward fortalt om hvordan ”Paranoid” ble skrevet
på en halvtime akkurat som den er på plate. Det er definitivt ikke tilfellet.
Teksten er for å si det mildt annerledes og vi kan lovprise Geezer Butler for at
han tok ansvar for tekstskrivingen. Jeg antar dette tullballet er pennet av
Ozzy. En ting er at den omhandler hans triste kjærlighetsliv, men setningene er
så usammenhengende at det er nærmest komisk. Jeg er rimelig sikker på at dette
ikke hadde blitt en hit med denne utgaven. Gitarsolo er heller ikke lagt på
denne versjonen. Den andre store overraskelsen er ”Planet Caravan”, som også har
annen tekst. Igjen er det en kjærlighetssang, men denne er ikke fullt så ille.
Det fascinerende med denne er at det ikke er lagt effekter på vokalen og den
sårbare stemmen kommer mye bedre frem. En rar opplevelse. Låten blir også spilt
i sin helhet, uten fade på slutten. Om ikke dette er gull verdt, vet ikke jeg.
David Wells har skrevet noen ord om albumet og samlet sitater og info. Veldig
mye interessant lesning om både innspillingen og alt som skjedde rundt på den
tiden. Flere utgaver av coveret er også avbildet, samt bilder av bandet. Du skal
være ekstremt heteroseksuell for å kunne si at Ozzy Osbourne ikke var pen i
1970. Da lever du i så fall i fornektelse! Det er vel unødvendig å si at denne
deluxe-utgaven må kjøpes.


BLACK SUN - Twilight Of The Gods
3.0
Skitnere doom har jeg vel sjelden
hørt. Trodde først det skyldtes produksjonen, men de spiller rett og slett
skittent, med full pinne hele veien. Vil tro ørepropper er på sin plass når
denne gjengen spiller live. De holder til i Glasgow og har holdt på siden sent
på nittitallet. Det helt store gjennombruddet har vel likevel uteblitt. Dette er
deres tredje album og de har vel også noen EP-er på samvittigheten. Kultstatusen
vil muligens også vedvare, da dette albumet er veldig ujevnt. Siste halvdel har
mye skrot og de er vel strengt tatt bare bra i små doser.


BLACKWOOD CREEK - Blackwood Creek
Kip Winger har mange ess i ermet, men
også mange svin på skogen. Å gjenforene et band han startet som 7-åring, snart
30 år etter at de ble oppløst er en ting, men når dette i tillegg er deres
debutalbum blir det hele enda rarere. Bandet består av han selv på bass og
vokal, broren Nate på trommer og Peter Fletcher på gitar. Hvordan dette høres ut
i forhold til da de var aktive vites ikke, da alle låtene er nye. Sjangeren
grenser mer til blues rock mer hva vi er vant med fra godeste Kip Winger og jeg
synes ikke låtene er noe å hoppe i taket for. Han har likevel alltid en
overraskelse på lur. Når avslutningslåten er dobbelt så lang som de andre er det
ofte en indikasjon på hva som er i vente. Vokalharmonier som bare han kan,
spennende akkordprogresjoner og fin melodi gjør denne låten til grunn nok til å
sjekke ut albumet. Dersom du er fan av Kip Winger, vel å merke.


BLANC FACES - Falling From The Moon
3.0
Blanc Faces består av brødrene
Brian og Robbie LaBlanc. De har begge lang fartstid som studiomusikere og
lignende, men Blanc Faces er nå blitt deres hovedprioritet. Det selvtittelterte
debutalbumet ble veldig godt mottatt i 2005 og nå er oppfølgeren her. Musikalsk
ligger de i samme landskap som Foreigner, Journey og Survivor, noe som nok gir
en klar pekepinne på hvordan dette høres ut. Musikken er for all del bra, men
den krever nok at du liker sjangeren. De to har en utstråling på nivå med en
sekk poteter og evnen til å overraske tror jeg ikke de har. Utgivelsen har også
en litt trist undertone, da platen er jevnt fordelt dedikert til diverse
familiemedlemmer som har gått bort under innspillingen.


BLASPHEME - Briser Le Silence
2.5
Franske Blaspheme var aktive på
første halvdel av 80-tallet og selv om jeg ikke har hørt dem før tipper jeg de
var rimelig inspirert av NWOBHM-bølgen. Første låt, ”The Crow” er ikke rent lite
inspirert av Iron Maiden, for å si det sånn. Bandet er ikke spesielt flinke
musikere og du kan ikke forvente noen overraskelser. Det er også litt
forstyrrende at de synger på fransk, men det skal vel ikke brukes mot dem. Det
er det eneste som gir de særpreg. Det halter og går i mellomtempo-låter og
ballader. Vokalisten skal sies å ha tendenser til god stemme. Han har en kraftig
brystklang som han gjerne kunne utnyttet bedre. Dette er et typisk comeback som
er mest morsomt for bandet.


BLESSED BY A BROKEN HEART - Pedal To The Metal
1.5
Kall meg
fordomsfull, men humor og kristendom er en dårlig kombinasjon. Hvorfor band på
død og liv må promoteres med at de er kristen forstår jeg heller ikke, da
livssyn har fint lite med musikk å gjøre. Moroklumpene er fra Canada og
debutalbumet, ”All Is Fair In Love And War”, fra 2004 ble ikke nådig mottatt.
Hvorfor Century Media vil satse på dette forstår jeg ikke. Bandet spiller mye på
80-tallet, med elektroniske tammer og glam rock-elementer. Samtidig leker de med
diverse typer moderne metal, rock og ting de ikke har peiling på. Nesten
unødvendig å si at dette er usammenhengende, da det sier seg selv. Så vidt jeg
kan se er kristenguttene verken morsomme eller flinke. Det er sikkert mitt
livssyn det er noe i veien med.


BLIND GUARDIAN - At The End Of Time
4.0
Blind Guardian forhaster seg
ikke på platefronten og forrige album, ”A Twist Of Myth”, fra 2006 blir av mange
regnet som deres beste utgivelse. Derfor er forventnigene til dette albumet også
skyhøye. Jammen satser de også stort. Bokstavlig talt. Platen åpner med et
bombastisk orkester jeg sjelden har hørt maken til. Det kræsjer fullstendig og
jeg råder tyskerne til å holde seg til det de kan. De ror det likevel i land, av
den enkle grunn at låten er jævlig bra. Verre er det med avslutningslåten, hvor
det også peises på med orkester. Denne er rett og slett komisk dårlig. Verst er
et trompetparti som er helt utrolig at de har kommet opp med. De er ikke verdens
beste låtskrivere, det har de aldri vært, men de må da høre at dette ikke
funker. Resten av platen er litt i overkant oppskriftmessig power metal i kjent
stil og jeg har litt problemer med å bli overbevist. Som bestilt får jeg derimot
noen middelaldertoner midt imellom alle basstromme-låtene. ”Curse My Name”
følger samme oppskrift som ”The Bard’s Song” og Past And Future Secret” og det
er dette de gjør best, spør du meg. Kort oppsummert er dette et helt ok album,
selv om det må sies å være en ørliten nedtur.


BLITZKRIEG - Theatre Of The Damned
3.0
Det må vel være lov å påstå at
Blitzkrieg har en noe ufortjent stor status i NWBHM historien. Bandet bidro med
en singel i 1980 og det var det. Metallica gjorde bandet kjent igjen da de
gjorde en coverversjon av låten Blitzkrieg og inkluderte den som b-side på
singelen til ”Creeping Death”. Dette visste bandet å dra nytte av og de har levd
på gamle bragder og gjort forsøk på nye siden den gang. Denne gang har de fått
hjelp av Saxon frontmann Biff Byford som lydmann. Det største problemet med
innpillingen er de ustødige trommene og trommelyden generelt. Bandet har holdt
på sjangeren, det skal de derimot ha ros for og låtene er slett ikke dårlige.
Som bonusspor er selvfølgelig klassikeren ”Blitzkrieg” inkludert!


BLOOD CARGO - The Four Seasons
3.0
Om jeg forstår det riktig er dette
kun et promoteringsalbum. Det gir et godt innblikk i bandets utvikling, men som
album blir det usammenhengende og veldig varierende i kvalitet. Det er
resultatet av fire forskjellige innspillinger fra våren 2008 og til i dag.
Bandet stammer fra Oslo-baserte Mocca Cellar, som smeltet sammen med medlemmer
fra Mind, tidlig i 2008. De byttet navn og stilretning før de gikk i studio og
spilte inn det som skulle bli en av de fire årstidene på denne utgivelsen. Det
høres tydelig at dette var ferskt. De minner veldig mye om Stonegard og riffene
er veldig elementære og en smule forutsigbare. Under veis blir de tyngre og
svinger litt mellom sjangere. De har mange elementer fra grunge og band som
Stone Temple Pilots. Alice In Chains ligger også friskt i minnet under den
avsluttende akustiske delen av albumet. De har nå dokumentert startgropen sin og
jeg regner med de starter med blanke ark og presenterer et fullverdig album
neste gang.


BLOODFLOWERZ - Focusasion
2.0
“What’s love when love means crying?”
synger vocalist Kirsten Zahn her og det virker ikke som om kjærlighets livet
hennes er så veldig bra. Dette uttrykker hun også i samtlige låter her. ”Maybe
love is the same as hate?” fortsetter hun og du synes litt synd i henne, for det
låter veldig trist. Musikken er veldig radio vennlig og du går fort lei. Litt
variasjon er kanskje ikke å forakte?


BOIL - A New Decay
4.0
Danske Boil leverer sitt andre album og dette er
solide saker. Likevel kunne det blitt så mye bedre med litt mer kløktige
komposisjoner. En dyktigere gitarist kunne for eksempel gjort underverker. Den
gjennomgående sørgmodige stemningen gjør likevel dette albumet veldig lett å
like. Lyden er også strøken. Musikalsk er de en hybrid av Alice In Chains,
Katatonia og Tool. Vokalen utmerker seg mest og gir meg assosiasjoner til Jonas
Renkse. Emosjonell vokal på elementære akkorder blir alltid bra, selv om det
ikke er spesielt nyskapende. At de halter litt i taktene og synkoperer gitarriff
gjør det likevel akseptabelt. En låt som ”Clarify” kan riktig nok gi litt vel
mange assosiasjoner til Tool, men det vil vel også være et kvalitetstegn for
mange. Av andre høydepunkt kan ”Transition” og min favoritt ”Sleepwalker”
nevnes. Platen har ingen direkte låter og er absolutt verdt å sjekke ut.
Spørsmålet er hvor lang holdbarhetstid den har.


THE BONES - Berlin Burnout DVD
4.5
Med fire album på samvittigheten er
det på høy tid med en dvd fra svenske The Bones. De har skreddersydd en aften
for denne innspillingen, med en unik settliste for anledningen. Publikum ser
nesten ut til å være betalt for å være i ekstase, for det er Sex
Pistols-tendenser i  salen. Produksjonen er nær perfekt både bilde og
lydmessig. De spiller også akkurat passe skittent til punkband å være. Spesielt
flinke musikere er de selvfølgelig ikke, men scorer høyt på sceneenergi. At de
bytter på som vokalist er også veldig effektivt, da det skaper variasjon. De er
veldig forskjellige sangere og de veksler fort mellom typisk bråkete punk til
forbausende melodiøst stoff. Konserten består av hele 25 låter, så dette er mye
gull for fansen. Intervjuer og en tur bak scenen er alltid stas og en
turnédokumentar er også inkludert. Obligatorisk kjøp for fansen.


BONFIRE - Double X Visions DVD
4.0
Mange har nok ventet på en Bonfire
live dvd og nå får de det altså. Dette er fra en konsert filmet under Firefest
Festivalen i Nottingham, november, 2006. Filmet med 8 kameraer og ok mikset lyd.
Synes det blir litt mye ”grøt” i gitarene til tider, men det kan ha litt å gjøre
med hvilket anlegg du spiller den på. Det finnes for øvrig også en surround mix,
men slik ny-motens tull har ikke jeg tilgang til! Konserten består av 13 låter,
gamle og nye. Jeg synes bandet har holdt seg bra på det musikalske plan gjennom
de 20 år bandet har eksistert og de kunne godt inkludert flere låter av nyere
dato. Av bonus materiale finner vi backstage filming før og etter konserten.
Relativt uinteressant egentlig, men det er da greit å se hvordan bandet
forbereder seg. Etter konserten foregår det også et intervju, men det er så mye
støy i rundt at det er vanskelig å høre hva som blir sagt. I tillegg har vi 3
låter innspilt i Tyskland i 2002. Dette kunne de spart oss for. En flau versjon
av ”Sweet Home Alabama” og den mildt sagt flaue ”Proud Of My Country”. Jeg
mener, vi snakker om et tysk band her og linjer som ”We went down to Las Vegas
and they called us nazi-swines” blir for dumt! Vær stolt av landet ditt i
stillhet…


BONFIRE (DVD) - The Räuber
3.0
Den nærmere tre timer lange
sceneoppsettingen av Bonfires rockeopera ”The Räuber” er nå foreviget. Det
visuelle og fremføringen er veldig bra. Det eneste og store minuset er at all
dialog er på tysk. Når det faktisk er mer dialog enn musikk her er det for meg
uforståelig at de ikke har tenkt tanken å tekste den. For en som gikk ut av
gymnaset med tidenes svakeste toer er det vanskelig å få med seg handlingen. God
koreografi og flinke skuespillere hjelper lite når man ikke forstår et ord av
hva som blir sagt. Intervjuer og diverse klipp fra innspillingen er selvfølgelig
også på tysk. Det musikalske er derimot noe av det bedre bandet har gjort.
Anbefales på det varmeste til alle som fulgte litt mer med i tysktimene enn
undertegnede…


BONHAM - The Disregard Of Timekeeping
Jason Bonham har stort sett levd på
din fars navn og uansett hva han foretar seg blir det relatert til Led Zeppelin.
Bandet Bonham ble dannet på slutten av åttitallet sammen med vokalist Daniel
MacMaster. Sammen spilte de inn to album, ”The Disregard Of Timekeeping, fra
1989 og Madhatter i 1992. Til debuten fikk hjelp av produsent Bob Ezrin og
platen ble godt mottatt i USA. Europa var derimot lunken til alle band relatert
til Led Zeppelin på den tiden. Hvem husker ikke propagandaen til Gary Moore med
den flaue låten ”Led Clones”? 1989 var vel heller ikke det beste året for
melodisk hard rock, men Bonham er faktisk bedre enn gjennomsnittet. Jason Bonham
er tidvis litt i overkant glad i synkoperte takter. Dette gjelder først og
fremst de to første låtene. Albumet bør derimot husket for det 7 minutter lange
avslutningssporet, ”Room For Us All”, som rett og slett er veldig bra. Jerry
Ewing har skrevet en kort biografi om bandet med utdrag et fra intervju med
trommeslageren, som døde i 2005.


BON JOVI - In Performance. The Halcyon Years DVD
5.0
Dette er både en
dvd og en bok. Den dokumenterer historien om Bon Jovi til den minste detalj.
Boken består av en fyldig biografi samt analyser av samtlige låter! Jeff
Maitland er mannen bak denne synsingen. Dvd’en er en dokumentar. En kritisk
sådan. Her blir karrieren oppsummert med live opptak og tv opptredener med
kommentarer av bl.a. Mick Wall og Phil Sutcliffe. De er veldig ærlige med sin
kritikk av Jon Bon Jovi’s forguding av Bruce Springsteen, at de alltid har slitt
med låtskrivingen og at de fleste Bon Jovi platene egentlig er ganske oppskrytt.
Dette er et veldig fint tilbakeblikk, men man får veldig lite musikk her. Mange
hadde vel helst sett at en live dvd, eller lignende var inkludert, men det
finnes vel nok av dem fra før?


BOREALIS - World Of Silence
3.5
Borealis er et nytt Canadisk melodisk
heavy metal band. De høres veldig finsk ut, med likhetstrekk med band som
Stratovarius og Sonata Arctica. Ellers har de klare influenser fra power metal,
Iron Maiden og den vanlige regla. Ikke mye originalt å spore, men de er også et
veldig ungt band, så de kan enda utvikle sin egen stil. Jeg liker de best de
roligere låtene og ”From The Fading Screams” er favoritten. Det overrasker meg
litt at de ikke har klart å finne et plateselskap som vil gi ut dette, når man
ser på alt det andre rasket som utgis. Platen kan kjøpes fra bandet direkte.
Sjekk ut Myspace.com/borealismetal


MICHAEL BORMANN - Conspiracy
3,5
Svenske Michael Bormann er tidligere
kjent fra bandet Jaded Heart, men nå har han gått egne veier. Han står for det
meste og har leid inn studio musikere etter behov. Platen er spilt inn i hans
eget hjemmestudio og han står også for produksjonen. Han har med andre ord ingen
andre å skylde på enn seg selv! Musikken ligger ikke så langt fra hvor Jaded
Heart ligger og dette er melodiøs hard rock av godt merke. Et av flere
høydepunkt er ”Devil’s Son”.


BOULEVARD
”BLVD”
”Into The Streets”
Kanadiske Boulevard fikk akkurat
med seg siste åndedraget fra AOR-scenen før grungen utryddet alt. Bandet ble
dannet i 1983, men platedebuterte ikke før i 1988. begge platene bærer naturlig
nok preg av årstall og det finnes mange bedre utgivelser innen sjangeren.
Dårlige keyboard-effekter, saksofon og trommeklang fra helvete dominerer, men
låtene er ganske ok. De ga faktisk ut hele fire singler fra debuten, som alle
solgte bra hjemme i Kanada, så de hadde da litt suksess, selv om jeg aldri har
hørt om dem. Hvorvidt platene er utgitt på cd tidligere vet jeg ikke, men jeg
synes Metal Mind kunne lagt litt mer arbeid i coveret.


BOURBON - Bourbon Flame
3.5
Bergensk, skitten rock’n roll. Litt for
skitten til tider, spesielt vokalen. Stemmeprakt er ikke påkrevd i denne
sjangeren, men bassist og vokalist Janto blir litt vel rusten til tider. Låtene
er bra og som skapt for live spilling. Om det er musikk for edru ører kan
diskuteres. Selv finner jeg det i hvert fall best å jekke en øl eller 7 mens jeg
hører dette!


BOYS NIGHT OUT - A film about Boys night out DVD
1.0
Igjen skal jeg bli
påminnet om hvor mange udugelige “punk” band som finnes rundt om i verden. Denne
gang skal vi til Canada. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke dette, men det
er i hvert fall en lavbudsjetts dvd. Konserten er dårlig fremført, filmet med 3
håndholdte kameraer, hvor du konstant ser en kameramann i bildet, noe som er
ganske utrolig siden det er bare 2 av dem! Delen jeg ikke skjønner er
dokumentaren her, som er laget av de samme personene som har filmet konserten.
Jeg regner med at dette enten er venner av bandet, filmstudenter eller lignende.
Den handler om hvor mye bandmedlemmene hater hverandre og følger veien mot deres
siste konsert. De sammenligner seg selv med Beatles og vet akkurat hvordan de
hadde det før de gikk hver til sitt. Det hele slutter med at bandet blir
oppløst, de sløser bort pengene sine og bassisten dør. I avslutnings scenen
møtes de 3 gjenværende medlemmene ”tilfeldigvis” på kirkegården 3 mnd etterpå,
hvor for øvrig ingen av de finner graven. Jeg håper for deres del at alt dette
er bare sprøyt og spesielt morsomt er det heller ikke. MØKK!


BRAINSTORM - Honey From The B’s DVD
4.0
Blant et titalls band med navn
Brainstorm er vel kanskje dette tyske power metal bandet det mest kjente. 10 år
etter debuten ”Hungry” er det altså tid for bandets første dvd. En dobbel sådan.
Disc en består av en konsert filmet i Budapest 2005 under Liquid Monster turneen
og en konsert fra Wacken Open Air i 2004. Begge disse finnes i både stereo og
5.1 surround mix. Disc 2 begynner med bandets første opptreden i USA, nærmere
bestemt Atlanta i sammenheng med en Prog Power Festival. Resten av dvd-en består
av diverse konsertopptak gjort fra 2000-2006 og disse er ikke av fullt så bra
kvalitet som de første. I et bootleg opptak fra 2000 har faktisk vokalist Andy
Franck venstre arm i fatle, grunnet en motorsykkelulykke. Mot slutten får vi
selvfølgelig en halvtimes dokumentar som forteller bandets historie med musikk
og intervjuer. Musikkvideoer er også inkludert.


BRAINSTORM - Downburst
3.0
Tyske Brainstorm vil vel aldri bli regnet
som et viktig navn i metalhistorien, men de glimter til med en og annen ok låt
en gang i blant. Fra forrige album, ”Liquid Monster”, var det den fengende låten
”All Those Words” som utmerket seg. Denne gang er det ”End Of Sorrow” som er
kronen på verket. Det slår meg at Brainstorm på sitt beste høres ut som en
dårlig utgave av norske Communic. Første singel ”Fire Walk With Me” er den
dårligste låten på albumet og det blir litt for mange anonyme låter preget av
doble basstrommer.


BRAINSTORM - Just Highs No Lows
Tyske Brainstorm feirer sine første 20 år
med et samlealbum. Eller rettere sagt feirer Metal Blade med å melke de siste
kronene ut av bandet etter at de byttet plateselskap... Dette er bandets første
samlealbum, så det var uansett på høy tid. De kliner til med et dobbelt sådan.
Inkludert er 4-5 låter fra hvert album pluss en rekke b-sider og bonusspor. Alle
låter er remastret og pusset på. Dette er en veldig fin introduksjon for de med
lite kjennskap til bandet, da det absolutt er verdt å bli nærmere kjent med.
Innpakningen er også fin, med fyldig biografi med kommentarer fra
bandmedlemmene.


BREED - Another War
4.0
Det er vel naturlig å sammenligne Oslo-bandet
Breed med Black Label Society. Dette skyldes i hovedsak gitarist, Damage
Karlsen, som nok har hørt sin dose Zakk Wylde. Gitarriffene er drivende tøffe og
låtene er jevnt over ok. Det eneste jeg sliter med er vokalen, som høres altfor
anstrengt ut. I åpningskuttet, hvor han synger mer enn skriker, høres han
faktisk ut som Kevin DuBrow, så jeg vet jammen ikke hva som er å foretrekke… Er
du mindre kresen er meg er dette helt sikkert ikke noe problem og du kan trygt
kjøpe deg denne. Det svinger bra!


BROKEN DAGGER - Chain Of Command
2.5
Svenske Broken Dagger ble dannet i
2000 og har 2 egenfinansierte utgivelser bak seg. Bandet har veldig bra låter,
men vokalen ødelegger helhets inntrykket. Dette har litt med produksjonen å
gjøre, da det høres ut omtrent som han står på et baderom og skriker.
Hovedårsaken er likevel at vokalist Niklas Olausson rett og slett ikke kan
synge. Sacred Steel ligger friskt i minnet når jeg hører han skrike ut noe som i
utgangspunktet er veldig bra melodi linjer. Musikken er vanskelig å beskrive,
men de opererer i sjangeren speed/power metal med enkelte Manowar relasjoner i
låter som ”Story Of A Wicked Mind”. Med en bedre produksjon og en annen vokalist
ville dette blitt veldig bra.


BRUT BOOGALOO - Dirty Living
THE BURNING - Rewakening


BURNING POINT - Empyre
3.0
Finske Burning Point har hatt mye motgang
siden de startet på slutten av nittitalet. Tyske Limb Music stakk av med
rettighetene til bandets to første utgivelser og det har vært mye rot siden den
gang. Dette har ført til utskifting av bandmedlemmer og forsinkelser. Deres
forrige album, Burned Down The Enemy” markerte begynnelsen av en ny epoke og
”Empyre” er videreføringen av denne. De har stått for det meste selv og lyden er
oppskriftmessig statisk. Hammerfall-faktoren blir litt stor etter min smak, men
disse har da om ikke annet noe som ligner låter. Tre grep, doble basstrommer og
ballegrepsk terskoring er essensen. Oppskriftmessig, men det fungerer nok også i
2009.


STAN BUSH - In This Life
2.0
Stan Bush leverer klassisk melodiøs hard
rock, verken mer eller mindre og det viktigste momentet for å få denne sjangeren
til å fungere er gode låter. Det mangler denne platen og når ikke melodilinjene
kan gjøre noe som helst overraskende blir dette anonymt og kjedelig. Jeg har
prøvd gjentatte ganger å finne noe spennende på denne platen uten resultat. Er
du av de som elsker denne sjangeren og aldri får nok, så vær så god! Men la
andre slippe unna.


CAAMORA - She
5.0
Clive Nolan har samlet en haug musikere og et kor for
å sette opp sin nye rockeopera på en teaterscene i Polen. Dette er et mildt sagt
overambisiøst prosjekt og det er nettopp pågangsmotet og den noe amatørmessige
oppsettingen som gjør den så bra. Dedikerte musikere som gir 110 prosent gjør
dette til en fornøyelse å se på. Veldig enkel koreografi setter musikken i fokus
og den er det heller ikke noe å si på. Godlåtene står i kø og det blir aldri
kjedelig. ”Judgement” er nok stykkets høydepunkt, hvor vokalist Agnieszka Swita
entrer scenen på arrogant vis, med en sjarmerende polsk aksent. Hun gjør også en
fin duett, ”Conversation”, med Magenta-vokalist Christina Booth, som gjør en
fabelaktig jobb. Hun briljerer i første akt med låtene ”Rescue” og ikke minst
”The Bonding”. Hun gjør også en fin ballade, ”Closer” i andre akt. Kjemien
mellom hovedpersonene Nolan og Swita er også magisk i låter som ”Shadows” og
”Resting Place”. Jeg trenger egentlig ikke sies mer enn at enten liker du dette,
eller så gjør du det ikke


CACTUS - V
5.0
Det har alltid irritert meg at Carmine Appice blir
fremstilt som frontfigur i dette bandet. Ja, han har et kjent navn, men hvorfor?
Hva har den mannen egentlig utrettet? King Cobra? Vanilla Fudge? Noen uker i
Ozzy bandet? Gitarist Tim McCarty er det som gjør Cactus til det de er, nemlig
et knakende godt blues rock band. ”Amerikas svar på Zeppelin” forstår jeg heller
ikke. Jeg relaterer de heller til Nazareth. Det er uansett ambisiøst å gjøre
comeback etter over 30 år og prøve å fulge opp der de slapp, men det greier de
faktisk. Vokalist Jimmy Kunes (Savoy Brown) fyller skoene til Rusty Day utmerket
godt og de greier til en viss grad å gjenskape det karismatiske lydbildet de
hadde på 70-tallet. Go-låtene kommer på rekke og rad og det finnes ikke en
eneste dårlig låt her. Til og med den litt flaue ”Cactus Music” blir bra etter
noen gjennomlyttinger. Den litt melankolske ”Part Of The Game” kan trekkes frem
som en personlig favoritt. Jeg tør påstå at dette er det beste de har gjort
siden debuten fra 1970.


CAIN’S OFFERING - Gather The Faithful
2.5
Hvor seriøs satsing dette er
vites ei. Heller ikke om det er som et band eller prosjekt å regne. Det er
uansett en finsk supergruppe bestående av tidligere Sonata Arctica-medlemmer og
Stratovarius-vokalist Timo Kotipelto. Det er vel også han som kan gjøre videre
satsing vanskelig, da han nok prioriterer Stratovarius. Det gjenstår å se.
Låtskriver og bakmann er gitarist Jani Liimatainen. Sjangeren er veldig relatert
til to nevnte band og den finske aksenten til Kotipelto er som vanlig
dominerende. Han er den finske utgaven av Klaus Meine, kan du si… Det skal
visstnok være progressive elementer i musikken, men de finner jeg ikke.
Glattpolert finsk power metal avbrutt av et par såre ballader er det jeg hører.
Låtene er ganske middelmådige og høydepunktene uteblir.


CANTATA SANGUI - On Rituals And Constructed Realities
5.0
Finsk gotisk
metal er daglig føde, men denne gjengen har et snev av særpreg. Gitar er
erstattet av to bassister, noe som merkelig nok gir musikken et visst
industrielt lydbilde. Overdreven bruk av auto tune på vokalen gir også en
spesiell effekt. Låtene holder jevnt over høy kvalitet og spesielt den fengende
”Broken Stars” gikk rett hjem hos meg. Det eneste problemet med platen er vel at
den blir i overkant eksperimentell og sær for de potensielle kjøperne. Jeg tror
ikke dette er noe for sortkledde tenåringsjenter som digger nye Sirenia, for å
si det sånn…


PATRIK CARLSSON - Melodic Travel
2.5
Dette er et perfekt eksempel på
hva et hjemmestudio kan gjøre med en gitarist. Her er alt av band glemt og
gitarist Carlsson lever i sin egen verden her. Han har spilt inn 10 plater siden
1998 og jeg vil tro veldig mange av de høres akkurat ut som denne! Han er veldig
inspirert av Steve Vai, men han har også noen folkemusikk røtter, som nok kler
han mer. Ikke verdt så veldig mange gjennomhøringer, men jeg må innrømme at
enkelte låter, som ”Battlefield” og andre veldig melodiøse partier setter seg
til øret, men 16 låter? Spar meg…


CARNIVORA - Re-incarnal
4.0
Carnivora har siden debuten ”Judas” fra
2004 gått gjennom drastiske forandringer. Av original besetningen er bare
gitarist Tore Moren og bassist Bjarne Torud igjen. Stilmessig ligger de likevel
ikke veldig langt fra forrige utgivelse. Gitarbasert metal er hva det dreier seg
om og etter et forrykende åpningsspor, ”Life Of Sin” daler kvaliteten dessverre
noe og de karakteristiske gitarriffene til Moren og Rune Torgersen har en
tendens til å gjenta seg selv og dette blir en plate preget av enkeltlåter.
”Sweet Delight” skal bli slageren, da den er valgt som musikkvideo. Selv ville
jeg kanskje valgt åpningskuttet, men dette blir smak og behag. Den litt mer
tilbakelente ”Essence Of Time” skiller seg ut med sine litt tvilsomme strykere.
Her får de frem melankolien som lever i bandet, før de slutter av med et
fyrverkeri av en låt. ”Burn The Witch” er en pussig låt som kunne vart i 4
minutter. I stedet har de samlet alt av gitarist kompiser, runka om kapp i
studio og klippet og limt sammen en gitarsolo på bortimot 6 og et halvt minutt!
Jeg må si jeg får flash back’s til Hear’ Aid dugnaden i ”Stars” her, enten dere
vil eller ikke! Dette er en veldig bra avslutning på et fullt godkjent
album.


CARNIVORE - Carnivore
CARNIVORE - Retaliation
Brooklyn-baserte
Carnivore ble dannet i 1983 av Peter Steele, besre kjent som bakmann og
frontfigur i Type O Negative. Bandets debutalbum fra 1985 er veldig skittent og
all remiksing i verden kan ikke få dette til å høres bra ut. De var vel så mye
opptatt av sceneshow og image, som selve musikken, men de glimtet til. ”Male
Supremacy” er mørk og dyster. Du kan helt klart høre likhetstrekk med Peter
Steeles senere komposisjoner. Om ikke lyden på albumet er ille nok, er det også
inkludert noen gamle demoinnspillinger. Gitarist Keith Alexander forlot bandet i
1986 og dannet etter hvert Primal Scream. Han ble erstattet av Marc Piovenetti.
Bandets andre utgivelse, ”Retaliation” fra 1987 gikk enda nærmere punk og
hardcore enn debuten. De gjorde også en bisarr versjon av Jimi Hendrix-låten
”Manic Depression”. Carnivore var velkjent for sine kontroversielle tekster, men
de var vel så mye morsomme som provoserende. Platene er for øvrig identiske med
cd-utgavene fra 2001 med samme bonusspor. Peter Steele har i senere år ved flere
anledninger gjenforent bandet og det er planer om et nytt album.


CARVED IN STONE - Gates Of Glory  & Tragedy
1.0
Carved In
Stone er soloprosjektet til Swawa, fra det tyske viking metal bandet Taunusheim.
Hun gjør alt på egenhånd og dette er hennes tredje utgivelse. Musikken er veldig
enkelt fremført med en dårlig oppmic’et, og til tider sur kassegitar, spilt av
en ikke veldig habil gitarist. Utvalget av folkeviser, deriblant en på ”norsk”,
blir veldig ensformig og til tross for at det har sin sjarm er dette rimelig
verdiløst for andre enn henne selv. Det utvilsomme høydepunktet er
”Soeldnerlied”, hvor hun har lagt litt arbeid i arrangeringen, noe hun kanskje
burde gjort på resten av albumet også?


CASIOKIDS - Midi Sucks
3.0
Dette bandets formål er ganske enkelt; De
vil lage låter ved å leke med lyd og lage enkle melodier til. Det er veldig mye
eksperimentering her og musikken fungerer nok mye bedre live enn på plate. Der
visualiserer de låtene i samarbeid med en teatergruppe som scenesetter musikken
med dukketeater og skyggeteater... Dette er virkelig bare for spesielt
interesserte!


CATAMENIA - Bringing The Cold To Poland DVD
2.0
Det Finske death/black
metal bandet Catamenia kommer nå med sin første dvd siden de startet i 1995. Den
er filmet i Polen foran et glissent publikum. Prosjektet er ambisiøst og de har
lagt mye vekt på det visuelle. Lyden kunne derimot vært bedre. Av trommene hører
du så å si kun de doble basstrommene, som også er dominerende i hele lydbildet.
Gitarene drukner i hverandre og de vokale prestasjonene er ikke på topp nivå.
Det låter litt bedre på de mer melodiøse låtene som for eksempel ”Coldbound”.
Hvorfor et band med 7 album bak seg likevel velger å spille 2 cover låter vet
ikke jeg, men de kunne jeg vært foruten! ”Fuel For Hatred”, Satyircon og ”I
Wanna Be Somebody” av WASP låter mye bedre av originalartistene og dette blir
bare dårlig. Ellers har vi intervjuer med en leksjon i særdeles dårlig Engelsk
og en ”morsom” studio reportasje. Det mest interessante her er at de har
inkludert sine 2 første demoer, som sikkert faller i smak for eventuelle fans av
bandet.


CATAMENIA - VIII – The Time unchained
3.0
Catamenia kan kanskje kalles
Finlands svar på Amon Amarth, da de har de samme melodiøse gitarene og det
kommersielle uttrykket. Sikkert ikke noe gamle fans liker å høre, men det er et
faktum. Skrikevokal, heftig tempo og doble basstrommer er fortsatt til stede og
de har fått til et bra og variert album. Finske band har ikke peiling på black
metal, så det er greit at de beveger seg i denne retningen.


CHRIS CATENA - Discovery
2.5
Med en haug med gjesteartister og
konseptalbum våger den italienske vokalisten å sammenligne dette prosjektet med
AYREON. Med ikke mindre enn 19 spor tikker dette mot 79 minutter med jevnt over
middelmådige låter. Det sier seg selv at dette er et krevende stykke musikk å
sette seg inn i. Om du har altfor mye fritid kan dette sikkert appellere til
likesinnede konseptalbumfanatikere etter et titalls gjennomlyttinger. Dessverre
har jeg en litt vel stor platebunke å pløye meg gjennom for tiden, så dere får
ha meg unnskyldt. Jeg registrerer mange forskjellige influenser og direkte
etterligninger her. ”Freedom Bound” minner farlig om ”Running Wild In The
Streets”, signert W.A.S.P. og den følgende ”The Chosen One” er pennet for David
Coverdale. To tidligere Whitesnake-medlemmer er også inkludert i gjestelisten,
som ellers består av navn som Carmine Appice, Tony Franklin, Bruce Kulick og
Bobby Kimball, bare for å nevne noen.


BOB CATLEY - Immortal
4.0
Tiden er igjen kommet hvor noen får
muligheten til å skrive Magnum-albumet de gjerne vil høre. Denne gangen er det
Magnus Karlsson som har fått muligheten. Med unntak av ”When Empires Burn” er
alle soloalbumene til Bob Catley bleke forsøk på å gjenskape ”On A Storytellers
Night”. Gary Hughes skrev de tre første albumene og er også den som har vært
nærmest ved å lykkes i sin misjon. Jeg tviler på at Karlsson  har hatt et
veldig tett samarbeid med Catley under prosessen og det virker som det er
produsent Dennis Ward som har ordnet det meste. Bob Catley selv ble flydd ned
til Tyskland hvor han la vokal og dro deretter hjem igjen. Jeg føler at albumet
har litt lite sjel. Catley synger alltid bra og låtene er skreddersydd for
stemmen hans, men det lille ekstra mangler. Albumet har flere gode låter og
holder jevnt over et høyere nivå enn det meste annet som blir utgitt innen samme
sjanger i dag. Jeg håper bare vi får se Tony Clarkin finne tilbake til gamle til
gamle toner igjen. Da får vi Magnum-albumet jeg vil høre…


CATS IN BOOTS - Kicked And Klawed
Cats In Boots ble til mot slutten av
åttitallet og hadde sitt opphav i det Japanske bandet Seiki Matsu, som tidligere
hadde gitt ut tre album. De kom i kontakt med vokalist Joel Ellis og besluttet å
flytte til Los Angeles for å prøve lykken der. De byttet navn og promoterte seg
selv som et east meets west-band, noe som slo an i Japan. De fikk sitt
gjennombrudd med dette albumet i 1989 og platen bærer preg av både årstall og
lokasjon. Likhetstrekkene med Mötley Crüe, Poison og Warrant er selvfølgelig
store og suksessen var dermed kortvarig. De rakk å få en hit med singelen
”Shotgun Sally” før nittitallet innhentet dem. Platen preges av rocka låter i
dur og det eneste som skiller disse fra andre band innenn samme sjanger er vel
hudfargen til halve bandet.


CC-ROCK - CC-Rock EP
0.0
Dette svenske bandet er egentlig bare en
gitarduo som har fått med seg noen studiomusikere og gjort et forsøk på å spille
inn et album. Resultatet er blitt en ep bestående av 5 mindre bra låter.
Sjangeren er melodisk hard rock med tilhørighet i det herlige 80-tallet. Nærmere
bestemt siste halvdel. Tekstene grenser til det komiske og at noen i fullt alvor
kan synge ”I’ll always be a casanova. I’ll never be the king of bossanova, but
I’ll do the best I can” er for meg uforståelig. Det fortsetter i samme gate i
neste låt ”Angel”. ”You’re an angel more than just a girl. You’re a goddess, not
of this world”, i et håpløst dur-refreng som hentet fra en hvilken som helst
Grand Prix låt fra 1987. Hvis du tilhører minoriteten som stadig føler en sterk
trang til å sette på dine gamle Sha-Boom og Da Vinci plater og synes Dag
Ingebrigtsen er verdens beste låtskriver er nok dette midt i blinken.


CELTIC LEGACY - Guardian Of Eternity
3.0
Irske Celtic Legacy spiller på
sitt opphav og ligger musikalsk i et landskap mellom Iron Maiden, Thin Lizzy og
tidlig Gary Moore. Ikke veldig originalt, med andre ord. Låtene er mye bedre enn
både fremførelse og produksjon. Lyden er så åttitalls som den kan få blitt og
det er også litt av sjarmen med denne utgivelsen. Ikke en gang lyden greier de å
få opp til dagens standard. Dette er bandets tredje album og jeg antar alle har
like bedriten produksjon. Hvordan dette ville låte om bandet fikk litt kapital i
ryggen og gikk i et skikkelig studio vites ikke. Jeg kan ikke hjelpe for annet
enn at jeg blir en smule revet med av all middelmådigheten, da det har sjel.


CEMETERY OF SCREAM - Frozen Images
3.5
Polske Cemetery Scream har vært
mer eller mindre aktive siden midten av nittitallet og de høres faktisk mer
riktig ut for den tiden i dag enn de gjorde den gang. Dette er deres fjerde
album og det er mange likheter med gammel Moonspell og Paradise Lost. De er helt
klart best når de går i den kommersielle retningen og det gotiske elementet
kommer frem. De mest ekstreme partiene kan jeg styre min begeistring for, men
det skaper om ikke annet kontraster. Jeg tviler på at dette blir bandets store
gjennombrudd. Til det blir de for mye plagiat av lignende band. Likevel verdt å
sjekke ut om du liker gotisk doom metal.


CEREBRAL FIX - Bastards
Brittiske Cerebral Fix var dessverre et par år for
sent ute til å ri på thrash metal-bølgen den siste halvdel av åttitallet.
”Bastards” er bandets tredje album og kom så sent som i 1991. Den ville nok fått
en annen skjebne noen år tidligere, for dette blir litt for skittent og
gammeldags på samme tid som Metallica lager svartplate og de fleste
California-baserte thrash-band sakte men sikkert dør ut. Blaze Bailey gjør
gjestevokal på en låt, i den grad at det gjør det hele mer interessant. En haug
med dårlige bootlegopptak er også inkludert.


CHARIOT - Behind the wire
2,5
Det er 20 år siden Chariot ga ut sin
forrige plate, ”Burning ambition” og det er kanskje ambisiøst å prøve seg på
comeback i 2006 også. Her har vi god gammel hard rock med fet rør-amp lyd. Dette
er en jevnt bra plate, men blottet for høydepunkter. Jeg har hørt platen
gjentatte ganger og greier ikke å finne en eneste låt som utpeker seg. Dette
gjør jo at platen fort blir kjedelig, men de er virkelig inne på noe. Bare de
greier å lage låter ut av de mange bra gitar riffene her, så kan dette bli
bra.


CHARRED WALLS OF THE DAMNED - Charred Walls Of The Damned
4.0
En godbit
for alle som savner Iced Earth med Tim Owens. Tidligere trommeslager Richard
Christy har hentet inn gullstrupen til dette prosjektet og tross overspilling
ganger tre fra trommeslagerens side er dette slett ikke ille. Det høres ut som
Iced Earth tilsatt elementer fra thrash og progressiv metal. De som også synes
Owens var litt tilbakelent på sitt siste soloalbum får igjen her. Få skriker
bedre enn Halford-kloningen og her drar han til så det holder. Det finnes ikke
en tone på dette albumet du ikke har hørt et utall ganger før, men hvem bryr
seg? De fleste… Men for oss som aldri får nok av screaming heavy metal er dette
vel verdt å sjekke ut.


CHEENO - The Next Step Will Be The Hardest
3.0
Tysk alternativ rock med
elementer fra metal og en gotisk snert. Bandet ble dannet i 2005 og ble kåret
til Tysklands beste alternative rockeband i 2006, etter at de ga ut EP-en ”Try
To Rescue”. Deres debutalbum er et ambisiøst konseptalbum, som jeg må ærlig
innrømme at jeg ikke skjønner bæret av. Det kan ha noe å gjøre med at albumet
blir gitt ut sammen med en 150 siders bok. Det er begrenset hva de får gjengitt
av historien i løpet av 72 minutter. Musikalsk blir det litt kjedelig og
langdrygt. De er flinke musikere og lyden er veldig bra, men mellodiene er litt
svake. Jeg vil tro at helhetsinntrykket blir bedre om man fordyper seg i
konseptet. Beste låt: ”Go”.


CHEOPE - Downloadideas
3.0
Italienske Cheope er ikke et enkelt band å
beskrive. Dette mye på grunn av at de nok ikke helt vet selv hva de vil. Det
høres ut som euro metal i en amerikansk utgave. Samtidig prøver de å flette inn
noen progressive elementer, da bandet er tydelig inspirert av Dream Theater. De
høres ut som et veldig ungt band, med potensiale, men de har faktisk holdt på
siden 1999. Platen mangler gode låter og den er altfor lang. 74 minutt med
anonyme låter blir et langt gjesp. Avslutningslåten ”Tell Me Why” er det
definitive høydepunktet. Nevnes må også cd platen som er trykket som en
vinylplate. 


CHINA BLUE - Twilight Of Destiny
3.5
Dette albumet har sitt opphav fra
slutten av åttitallet, da keyboardist Erik Ragno dannet China Blue. Låtene er
hentet fra en demo som har ligget bortgjemt inntil nå. Han har børstet støv av
låtene og fått god hjelp av en rekke musikere, deriblant TNT-vokalist Tony
Mills. Det er liten tvil om hvilket tiår denne musikken stammer fra og fans av
TNT, Journey, klassisk hard rock og AOR bør gi dette en sjanse. Det er også
skrevet et par nye låter, noe som dessverre gjør albumet noe ujevnt og
usammenhengende.


J. C. CINEL - Before My Eyes
2.0
Wicked Minds vokalist J. C. Cinel har
skrevet noen låter på kassegitar, fått med et band og gått i studio uten noen
som helst tanke om arrangement. Låtene er kjedelige og ensformige. Etter 2
rolige solo album er det kanskje på tid å fokusere på god 70 talls rock
igjen?


CIRCLE II CIRCLE - Delusions Of Grandeur
4.0
Vokalist Zachary Stevens
er nok mest kjent som frontmann i Savatage på nittitallet. Dette er bandets
fjerde album og til tross for at relasjonene til Savatage er i aller høyeste
grad til stede, har de også funnet sitt eget uttrykk. Låtene er jevnt over bra
og Zak synger bra. Gitarene er tunge og gitarsoloene biter fra seg. Skal jeg
etterlyse noe må det være spenningsmomenter. Du vet hva du får. Balladen
”Echoes” peker seg ut som en personlig favoritt, men tyngre låter som ”Forever”
og ”Seclusion” ligger også høyt oppe på listen. Litt kritisk til lyden, som er
veldig presset. Dette går ut over trommene på de tyngste partiene, hvor de
drukner i komprimeringen.


CIRCUS MAXIMUS - Isolate
4.0
Oslo-baserte Circus Maximus prøver nå å
følge opp sin kritikerroste debut ”The 1st Chapter” fra 2005. De har gått i en
noe mer kommersiell retning, men det kler musikken bra. De drukner raskt mellom
andre band i samme sjanger, riktig nok. Som ventet er det ingenting å utsette på
de musikalske ferdighetene, da bandet består utelukkende av skolerte musikere.
All honnør til vokalist Michael Eriksen, som gjør en kjempejobb.


CIRKUS - Let The Magic Begin
2.5
Svenske Cirkus har holdt det gående
noen år og spilt inn flere demoer før de nå platedebuterer. Platen har allerede
vært tilgjengelig en stund, men nå er det klart for verdenslansering. De satser
stort og legger ut på turné i USA i disse tider. Det kan sikkert gå begge veier,
men de har et greit grunnlag med denne platen. Originalt er det definitivt ikke,
men de er flinke på det de gjør. De har klare røtter fra bluesrock, Led
Zeppelin, Aerosmith og en dose Mötley Crüe. En kombinasjon som fungerer. Jeg
blir er ikke veldig imponert over låtene, men dette er vel heller ikke en
sjanger som har for vane å gjøre det. ”Thrashy” er låten de promoteres med og
den gir meg heller ikke all verden. Ikke min kopp te dette. Er du derimot blant
de som mener Ronny Pøbel fortjener 6 poeng er kanskje dette midt i blinken.


JOE COCKER - Cry Me A River DVD
5.0
Konsertopptak filmet for
Rockpalast, en tysk fjernsynsserie på 70- og 80-tallet. Hovedkonserten, fra 1980
er en klubbkonsert med en intim atmosfære. Latekskledde kordamer er typisk for
tidsperioden og jeg liker også det faktum at hele bandet drikker pils fra første
låt – på riksdekkende fjernsyn. Joe Cocker synger som en gud og ser bra ut.
Viktig! Bandet er veldig samspilt, mens lyd og bilde også er perfekt. Gromlåter
som ”Cry Me A River”, With A Little Help From My Friends” og en finfin versjon
av ”A Whiter Shade Of Pale” gjør konserten en fornøyelse å se. Det eneste jeg
kunne klart meg uten er de mange turene av og på scenen under ekstranumrene.
Bonusopptakene er hentet fra Rockpalast festivalen i 1983. Dette er også vel
verdt å se, til tross for at Cocker er i ferd med å miste håret. Også veldig
viktig… Så vidt jeg vet er ingen av disse opptakene utgitt tidligere.


COLD RIVER LADY - Better Late Than Never
3.0
En mer treffende
platetittel finnes ikke. Det har tatt bandet snart 40 år å få gitt ut dette
albumet. De ble først oppløst i 1976, før de i 1991 ble overtalt til å
gjenforenes. Låtene ble restaurert før de gikk i studio og spilte inn dette
albumet. Fortsatt stod de uten platekontrakt og de gikk igjen hver til sitt. Nå
går endelig drømmen i oppfyllelse og platen når butikkhyllene. Hvorfor det har
tatt så lang tid kan jeg til en viss grad forstå, for dette er ikke veldig
spennende musikk. Låtene bærer også preg av å ha blitt drøvtygd i 20 år før de
ble innspilt. Jeg hører ingen glød, for å si det sånn. Syttitalls pop/rock var
nok heller ikke lett å gjenskape i 1991. Det blir morsomt å se om det kommer en
oppfølger om nye 40 år!


COMMUNIC - Waves of visual decay
4,5
Forventingene var store til dette
albumet, da det har høstet veldig gode kritikker rundt omkring. Kanskje derfor
var ikke første inntrykket mitt særlig bra. Platen vokser derimot enormt så
snart du greier å skille låtene fra hverandre og fester deg i melodiene. For det
er de som gjør denne platen til det den er. Åpningssporet gir ikke veldig
inntrykk av dette, da den er mye mer i retning thrash metal. Når du derimot
kommer til ”Asleep in the park” og ”Watching it all disappear” faller brikkene
på plass. Herlig trist moll som etter hvert biter seg i hjerterota! De som vil
ha happy power metal får ta seg en tur over grensen til söta bror, for dette kan
takk og pris ikke sammenlignes med overflommen av den sjangeren. Det finnes
ingen dårlige låter her og ”At dewy prime” er prikken over i-en som
avsluttningsspor.


CLOSER - A Darker Kind Of Salvation
2.0
Nytt svensk melodiøst death
metal-band. Metalcore kan det sikkert også kalles. Minner om band som Soilwork
og Dark Tranquility. Veldig lite originalt og litt lite fokus på å skrive gode
låter. Det holder ikke med å spille energisk og å ha lyden i orden. De er heller
ikke noe utpreget gode musikere da sitter du igjen med det jeg kaller ingenting.
Dette er på ingen måte et dårlig album, men det gir meg veldig lite. At dette
ble kåret til Sveriges beste usignerte band sier vel sitt om hvor enkelt det er
å få platekontrakt i Sverige…


CONCEPT OF GOD - Visions
3.5
Solitude Aeturnus har valgt å gi ut et
album under et annet navn. Musikalsk er de beslektet, men Concept Of God er ikke
fullt så seigt. Det er likevel ikke noe problem å høre hvem som står bak. Black
Sabbath influensene er heller ikke vanskelig å spore. ”Visions” starter med et
åpningsriff nærmest tatt fra ”Electric Funeral”. Det bor også en liten Tony
Iommi i gitarist Steve Moseley under gitarsoloen på nevnte låt. Bra lyd og ok
låter. Vokalist Robert Lowe gjør en kjempejobb. En coverversjon av Rainbow-låten
”Man Of The Silver Mountain” gjør likevel at jeg setter denne litt i
vrangstrupen. Sjelden har jeg hørt Ritchie Blackmore bli voldtatt på mer brutalt
vis. Skamme seg!


CONSTANCIA - Lost And Gone
2.5
Dette bandprosjektet ble til da
keyboardist Mikael Rosengren samlet sammen en haug låtideer han hadde liggende
og kontaktet gitarist Janne Stark. Sammen utviklet de låtene og begynte å lete
etter bandmedlemmer. David Fremberg fra Jaded Heart fikk jobben som vokalist og
tross store geografiske forskjeller fungerte bandet bra som enhet. Men nok
sitering av presseskriv! Melogressive metal beskriver Stak dette som og jeg kan
ikke fatte og begripe hva han mener med det. For meg høres dette ut som grei
melodiøs hard rock i metal-drakt. Låtene er veldig elementære og produksjonen
svulstig. Bandfølelsen uteblir også, mye grunnet alt dilldallet gitaristen
foretar seg. Det er greit å leke seg i studio med flerstemte harmonier og
effekter, men alt med måte. Høydepunktene lar også vente på seg og først ved
siste låt fant jeg noe som var virkelig bra. Tittelkuttet, eller
”www.lostandgone.com”, som de av en eller annen grunn har valgt å kalle den, er
albumets klare høydepunkt og hadde resten av albumet holdt samme standard kunne
dette blitt ok. Dessverre blir dette litt i overkant dusinvare.


CONTINUUM - Lifeless Ocean
3.5
Franske Continuum minner på mange måter
om den virtuose prog metal-bølgen i Italia om dagen. Det er derfor nesten rart
at Lion Music ikke har plukket opp dette bandet. Den største forskjellen er vel
at denne gjengen ikke er spesielt flinke musikere og da når du ikke langt innen
denne sjangeren. Det halter i taktene og det høres stort sett kaotisk ut.. De
leker seg selvfølgelig også med synkoperte takter. Alltid moro, men mest for dem
selv. Likhetstrekk med Dream Theater er uunngåelig når gitarriffet i ”Extinction
Of Mu” er nærmest identisk med ”Erotomania”. Første halvdel av albumet gir meg
veldig lite. Det er når de toner det ned litt og tar frem den klassiske gitaren
at ting begynner å bli interessant. Du har kanskje hørt moll-progresjonene i
”Faded Illusion” før, men du blir satt ut hver gang likevel. Jeg er i hvert fall
svak for slike effekter. Vokalen er også ok, så dette er ikke så ille likevel.
Verken nyskapende eller de beste innen sjangeren, men der det er rom for Dream
Theater er det rom for det meste.


CONVERGENCE - Points Of View
2.5
Italiensk nu-metal hører man ikke hver
dag og det er vel kanskje like greit? Bandet høres forbausende amerikansk ut, og
alle grunnleggende elementer først innført av Korn er tilstede og de styrer
heldigvis unna rap metal. I en veldig begrenset sjanger som denne skal det
likevel mye til for å skille seg ut og der ligger det største problemet. Platen
ble spilt inn så tidlig som i 2004, da bandet var relativt ferskt, så det kan
tenkes at de kommer sterkere tilbake. Lyden er dårlig og det er tydelig et
lavbudsjett prosjekt.


CORONATUS - Porta Obscura
4.5
Symfonisk, gotisk metal i tysk drakt.
Bandet har gjort store forandringer siden fjorårets debut, ”Lux Noctis”. De har
fått både en ekstra gitarist og vokalist. To kvinnelige vokalister er sjelden
selv i denne sjangeren, men det viser seg å være et lurt trekk. Sopranvokalen
fra forrige album er ivaretatt, men de har i tillegg en litt mer rocka vokalist.
Det er godt å slippe den mannlige growlevokalen som kontrast for en gangs skyld.
De er bemerkelsesverdig heavy til tider og i tysk ånd har de også elementer fra
power metal. ”Beauty In Black” er et av mange høydepunkter med en bra melodi og
perfekt tostemt vokal. Vokalistene briljerer hele veien, selv om ingen av dem er
spesielt flinke. Rundt halvparten av låtene er på tysk og selv det fungerer. I
”Der Vierte Reiter” leker de med folk rock, som også kler bandet. Dette var rett
og slett en gledelig overraskelse. Anbefales.


CORONATUS - Fabula Magna
3.5
Forrige album, ”Porta Obscura” var en
gledelig overraskelse og et friskt pust innen den tyske kvinnefrontede metallen.
Platen var først og fremst fengende og hadde mange sterke låter. De skiller seg
ut litt fordi de har to kvinnelige vokalister. Det har de fortsatt, men den ene
er byttet ut. Arvtageren synger omtrent identisk med sin forgjenger, så det gjør
ingenting. At de også har rekruttert en 17 år gammel gitarist skader heller
ikke, da musikken vel ikke er spesielt teknisk krevende. Låtene sitter ikke lite
lett i ørene som forrige album og jeg må si jeg var direkte skuffet etter første
gjennomlytting. Heldigvis vokser platen sakte men sikkert. Låtene er mindre
kommersielle og mer ekstreme. Rytmeseksjonen er massiv og tysk. Et greit
alternativ om du synes dagens gotiske metal er blitt for banal og pop-basert.
Likevel vil jeg påstå at dette er et mye svakere album enn det forrige.


COR SCORPII - Monument
5.0
Cor Scorpii består blant annet av tidligere
medlemmer i Windir og musikken er også i aller høyeste grad relatert. Sørgmodig
mollstemning preger albumet fra begynnelse til slutt og tross den skrikende
vokalen er det melodiøst som fy. Skal jeg kritisere noe må det også bli nettopp
vokalen, da det er nærmere hvesing enn skriking. Er i utgangspunktet ingen stor
tilhenger av skrikevokal, så ta min kritikk med en klype salt! Platen er veldig
inspirert av norske folketoner og jeg vil tro låtskriverne har hørt sin dose
Edward Grieg. Takk og lov for det, for dette er noe av det bedre jeg har hørt
innen sjangeren.


COR SCORPII - Monument
Bergensbandet relanseres kun to år etter at debuten
først så dagens lys. Jeg var raus med superlativene den gang og platen har ikke
tapt seg. Knapt en durakkord å spore og akkurat passe ekstremt. Den drøyt ti
minutter lange ”Oske og Innsikt” var et trivelig gjenhør. Gledelig er det også
at bandets første demo, ”Attergangar” er inkludert som bonus. Om dette er grunn
nok til å investere i albumet på nytt får være opp til hver enkelt, men de fire
låtene holder nærmest like høy standard som resten av albumet. Lyden er riktig
nok ikke like strøken, men det kan man vel nesten ikke forvente av en demo.


COVERED CALL - Money Never Sleeps
1.5
Disse svenskene kan kjempe om
tittelen årets dårligste platecover. Det er riktig nok hard kamp. Årets
dårligste album er det nok ikke, men spesielt bra er det heller ikke. Relativt
standard melodiøs hard rock som tåler sammenligning med de fleste kjedelige
AOR-band fra siste halvdel av åttitallet som har valgt å gjøre comeback de
senere år. Skal noe positivt trekkes frem må det være vokalen, som slett ikke er
ille. Hvordan Thomas Vikström med fortid i Candlemass endte opp her vites ikke,
men den sterke stemmen hans kommer ikke til sin rett i denne sammenheng. Låtene
er anonyme og kjedelige. ”I Wanna Be Free” er pinlig dårlig og tittelkuttet har
også et småflaut refreng. De kan også ha godt av å gå tilbake til øvingslokalet.
Den snublende trommingen på ”Never Again” er umulig å ignorere når du først
legger merke til den. Intensjonene er sikkert gode, men dette gir meg
ingenting.


CRASH THE SYSTEM - The Crowning
1.0
Med Göran Edman, Mats Levén, Thomas
Vikström og Bjørn Jansson bak mikrofonen har vi en aldri så liten svensk vokal
orgie her. Bakmenn er keyboardist Sören Kronqvist og produsent Daniel Flores,
som står for det meste av instrumentering. Det står skrevet et annet sted i
dette magasin om et lignende prosjekt og jeg kan nesten sitere samme anmeldelse:
Slike prosjekter er sjelden vellykkede! Det skranter på låtmaterialet. Samtlige
låter omhandler kjærlighet og tekstene er flaut dårlige. De er umulig å unngå å
legge merke til. Lydbildet er ikke ventet synthbasert, uten at det nødvendigvis
negativt. De programmerte trommene ødelegger derimot alt. Selv om de spiller
retro hard rock trenger de ikke gjenskape lydbilde anno 1989. De bør skifte navn
til Crash This CD…


CREMATORY - Klagebilder
3.0
Etter å ha vært på Nuclear Blast siden 1996
har Crematory gått tilbake der de startet i Massacre og det virker som om de vil
starte med blanke ark. De leverer sin første tysk språklige plate og det kler
musikken godt. De innfrir tidvis og leverer god tysk industriell goth metal.
Låtene er veldig fengende og det er ingenting å utsette på verken fremførelse
eller produksjon. Låtene er derimot banalt enkle og du kan nok gå lei etter noen
gjennomlyttinger. Dette kan vel kalles en bra utgave av Rammstein. ”Hoffnungen”
og Höllenbrand” er låter som er verdt å nevne.


CREMATORY - Pray
4.5
Etter tyskspråklige ”Klagenbilder”, fra 1996 trår
Crematory gamle fotspor igjen. ”Pray” er blitt et veldig kommersielt album, med
fengende melodier og snill produksjon. Enten du vil eller ikke blir du sittende
og plystre til ”Left The Ground”, en av mange potensielle singelhits. Doom
metal-røttene kommer til syne i den noe seigere ”Alone” og Crematory er mer
gjenkjennelig enn på mange år. ”Burning Bridges” er mer orkestrert enn vi er
vant med. Dette er på godt og vondt. Refrengene er stort sett bra, men
versriffet på ”Have You Ever” er alt annet enn bra. Det går heldigvis fort over.
De industrielle partiene fra forrige album er også mangelvare, men antydninger
finnes i ”Remember”, om noen skulle savne dem veldig. Platen avsluttes med
balladen ”Say Goodbye”, men vi får tro dette bare er et midlertidig farvel…


CRESCENT SHIELD - The Stars Of Never Seen
3.0
Klassisk heavy metal godt
plantet i første halvdel av et visst tiår preget av permanent og trange bukser.
Referanser til klassisk NWOBHM. Det største problemet er den sure vokalen. Den
er tidvis direkte plagsom. Enkelte ganger er det fristende å anbefale vokalister
å bruke stemmeverktøy i studio. Musikalsk er derimot ikke dette så ille. Cruz
Del Sur har ører for denne type musikk, det skal de ha.  Og selv om det er
et smalt marked for denne musikken er til gjengjeld de som faktisk vil ha den
veldig dedikerte. Til tross for vokalen har platen faktisk noen gode låter. De
er best når elementene fra thrash dominerer. Smått progressiv blir de faktisk
også til tider. Da minner de litt om Fates Warning. Anbefales trofaste
tilhengere av sjangeren med et uanstrengt forhold til vokal og lyd.


CRIMFALL - As The Path Unfold
4.0
Et nytt tilskudd til den symfoniske
metalscenen i Finland. De lærde strides nok i om hvorvidt dette kan kalles et
band, da det er en person som står for all instrumentering. Med seg har han
selvfølgelig en mannlig og en kvinnelig vokalist. En kjent formel og selv om jeg
var litt skeptisk til skrikevokalen passer den likevel inn. Den kvinnelige
vokalisten minner veldig om Floor Jansen og musikken ligger absolutt i samme
landskap som After Forever. De er klart best på sitt mest melankolske. Platen
har fått en solid produksjon, noe som trengs i denne sammenhengen. Samplede
orkester duger ikke når det er så til de grader orkestrert. Jeg liker spesielt
fløytene på platen. De gir det hele et visst folketonepreg, uten at de på noen
måte er innom folk metal. Det nærmeste de kommer er ”Wildfire Season”. Dette er
en veldig sterk debut og du skal ikke se bort fra at dette kan bli en verdig
arvtager etter After Forever. ”Shadow Hearth” kunne likke gjerne vært hentet fra
deres siste album. De burde kontaktet Joost van den Brook. Da ville alt blitt
perfekt.


CRIMSON FALLS - The True Face Of Human Nature
2.0
Belgiske Crimson
Falls debuterer her med sin første full lengder. Musikken er intetsigende
death-core tydelig inspirert av Meshuggah og Behemoth. De leverer mye bråk i et
høyt tempo. De gode låtene uteblir derimot. Veldig enkle gitar riff med synkrone
doble basstrommer gjør dette til lange 45 minutter. Hvis du er en hund etter
slik musikk sikler du sikkert av dette også, men folk flest vil nok helst styre
unna.


CRIMSON GLORY - In Dark Places… 1986 – 2000
I kjølevannet av at vokalist
John Patrick McDonald, bedre kjent som Midnight, døde i fjor passer det godt med
en oppdatert samleboks med Crimson Glory. Den ser veldig fin ut og en fyldig
biografi er inkludert. Her finnes også utdrag fra intervjuer og bilder. Veldig
informativt og absolutt verdt å sjekke ut. Bandets selvtittelterte debut kom i
1986 og har et tidsriktig lydbilde og drivende god metal med prog-elementer. Den
rå vokalen til Midnight setter prikken over i-en. Han fikk for øvrig navnet sitt
på grunn av at han alltid kom for sent til øving. Singelen ”Dream Dancer” er
inkludert som bonusspor på denne utgaven. Oppfølgeren, ”Transcendence”, fra 1988
er bandets magnum opus og tåler godt sammenligning med ”Operation Mindcrime”,
som Queensrÿche ga ut samme år. Låten ”Lonely” ble en aldri så liten hit og på
denne utgaven er den også inkludert i remikset utgave og som videoklipp. Platens
ubestridte høydepuktet er den episke ”In Dark Places”. Ellers inneholder platen
ingen svake spor. 1991 står som et av de beste årene i melahistorien og da
presterte selvfølgelig Crimson Glory å gi ut sitt dårligste album. ”Strange And
Beutiful” bærer preg av å være skrevet av Midnight. Vokalisten var lite
komfortabel med bandets ekstreme sider og dette kunne nok like gjerne vært
utgitt som hans soloplate. Sjangermessig spriker den veldig fra bandets øvrige
katalog. Tross elendige kritikker er ikke platen så ille om man hører den med
åpent sinn. Flere av låtene er tydelig inspirert av Led Zepplin, noe som kler
vokalen veldig godt. Dette gjelder for eksempel tittelkuttet og ”Starchamber”,
platens høydepunkt. Et videoklipp av ”The Chant” finnes også på cd-en. Etter
dette ble bandet oppløst og vokalisten trakk seg tilbake. Det skulle gå mange år
før de ble gjenforent og da uten Midnight. Deres fjerde album, ”Astrononomica”
ble utgitt i 1999. Stilmessig gikk de tilbake til røttene etter beste evne og
platen har ok låter, men lider litt av den altfor åpenbare trommemaskinen. Wade
Black overtok mikrofonen til blandet mottagelse. Det faktum at de faktisk hadde
seriøse planer om å spille inn platen på nytt med originalvokolisten sier vel
sitt om at kanskje ikke var så tilfreds selv heller. En bonus-cd følger med og
denne har en nyinnspilling av ”War Of The Worlds”, men også denne har samme
trommemaskin. Tre demoversjoner er også inkludert. Mest spennende er likevel
liveopptak av fem låter. Disse ble spilt inn i Florida i 1989.
Originalbesetningen ble gjenforent en kort periode på midten av totusentallet,
men de gikk igjen hver til sitt. Etter en hyllestkonsert til avdøde vokalist
Midnight ble bandet igjen samlet og de har funnet seg ny vokalist. Hva som skjer
fremover får tiden vise, men det kan se ut til at Crimson Glory lever
videre.


CRONIAN - Enterprise
4.0
Cronian er sideprosjektet til Øystein Brun og
Andreas Hedlund. Relasjonene til Borknagar og Vintersorg er absolutt til stede,
men dette er mer symfonisk, melodiøst og melankolsk. De platedebuterte i 2006
med albumet ”Terra”. Cronian er et typisk e-post prosjekt, innspilt i to
hjemmestudioer. Musikken er tydelig inspirert av filmmusikk og det orkestrale
elementet er veldig dominerende. Det høres ut som orkesteret er programmert med
”Miroslav Philharmonik”, eller lignende. Det ville selvfølgelig blitt bedre med
et ekte orkester, men budsjettet sprenges vel med det. Gudene vet hvor mye tid
som er nedlagt i dette, men arrangementet i det instrumentale avslutningssporet
er imponerende. Låtene er jevnt over bra og den karakteristiske vokalen til
Vintersorg setter sitt preg på albumet.


CROSS X - Question Authority
2.5
Tysk hardcore som låter amerikansk.
Dette er bandets tredje utgivelse og nivået er jevnt over middelmådig. Høres ut
som en kloning av Biohazard og Fear Factory blandet med noe moderne rap
metal-tull. Bandet har uansett en slags naiv sjarm og om min beskrivelse ikke
skremmer deg er det sikkert verdt å sjekke ut. Den har tålt noen
gjennomlyttinger hos meg, uten at jeg nødvendigvis har hoppet i taket av den
grunn.


CROWN OF THORNS - Faith
2.0
Nok et anonymt AOR-album fra Frontiers.
Denne gangen er det Chicago-baserte Crown Of Thorns som står for tur. Vi må
tilbake til 90-tallet for å finne noe som kan ligne en storhetstid og forrige
album ”Karma”, fra 2001 var heller ingen ny milepæl innen moderne AOR. Småpent
og kjedelig. ”Rock Ready” er et fatalt forsøk på å gjøre en litt tyngre låt og
det fungerer ikke. Deres forsøk på å gjenskape Bruce Springsteen og Bon
Jovi-momenter er heller ikke spesielt vellykkede. Godkjente låter er
tittelkuttet og ”Living In The Shadows”.


CROWN OF THORNS - Faith
Det er knapt et år siden denne ble utgitt første
gang og nå er den altså her igjen. Grunnen er at ildsjel Little Steven har tatt
bandet under sine innflytelsesrike vinger. Platen skal nå lanseres i USA gjennom
hans eget plateselskap. Jeg ble ikke nevneverdig imponert da jeg anmeldte platen
første gang og  jeg kan ikke si jeg har endret mening. Tre bonusspor er
også inkludert uten at det gagner inntrykket nevneverdig. Jeg ser rett og slett
ikke poenget med denne reutgivelsen.


CRUSADER - Skinclad
2.0
Av og til får du plater du faktisk skulle ønske
var litt dårligere, for i utgangspunktet er alt feil på dette albumet. Dårlige
musikere, dårlig lyd og et latterlig dårlig cover burde gjort dette til kompost,
men den har forbausende mange lyspunkter. Saxon har nok mye av æren for valg av
stilretning og inspirasjon. Vokalisten prøver også å kopiere Biff Byford, noe
som gjør sammenligningen enda større. De har et overraskende jevnt låtmateriale
og Saxon fans vil nok synes dette er ok. Det er likevel mye å kritisere her. Det
mest irriterende er gitarsoloene. Hva er vel verre enn dårlige gitarister som på
død og liv skal prestere litt i overkant av hva de er god for. Haltende sweeping
fra helvete! Alt i alt er dette et godt eksempel på at man kan finne fullt
brukbare ting på søppeldynga.


CRYSTAL BALL -A Virtual Empire
Bandbildene i coveret tilsier heller at
dette albumet er fra 1991, men det er altså snakk om bandets tredje utgivelse,
først utgitt i 2001. Det sveitsiske bandet er på ingen måte unike, men de har
faktisk et snev av særpreg. De blander inn elementer fra power metal i sin
melodiøse hard rock. Det gir låtene en ekstra snert. De er kapable til å komme
opp med gode melodilinjer og da er det bare litt krydder som skal til. Det slår
meg også at deres senere utgivelser ikke holder denne standarden. Vokalen gir
assosiasjoner til White Lion, men vokalisten synger litt mer slitsomt enn Mike
Tramp. Dette er uansett bare en vanesak.


CRYSTAL BALL - Secrets
3.0
Et usmakelig dårlig cover med en naken dame
som holder, ja du gjettet det, en krystallkule gjør det til et tiltak å sette
denne promoen i cd-spilleren. Musikken er heldigvis bedre enn coveret og det
sveitsiske hard rock bandet har kommet langt siden de først ble dannet i 1995
under navnet Cherry Pie. Siden den gang er det blitt fem studioalbum og nå er de
altså klar med sitt sjette. De byr på få overraskelser, men har gode melodier.
Vokalist Mark Sweeney får meg av en eller annen grunn til å tenke på åttitalls
Alice Cooper. Musikken er vel for så vidt heller ikke ulik. De er best på mørke
låter og ”Minor Key” fremstår som personlig favoritt. Med Michael Bormann bak
spakene er også lyden upåklagelig.


CRYSTALLION - Hattin
2.0
Finsk power metal i tysk utgave, kan vel dette
kalles. Banal overkommersiell basstrommemetall omtrent like fantasifull som
hårfargen til Redaktør Larzen etter hvert har blitt. Det låter faktisk også
snart like tynt som håret hans begynner å bli. Men nok om det. Dette er
tyskernes andre fullengder og selv om jeg ikke kan skryte på meg å ha hørt
første eposet tør jeg sette penger på at det låter akkurat likedan. Den elleve
minutter lange avslutningslåten, ”Preach With An Iron Toungue” er platens
suverene vinner, da de her med ett blir en smule mer alvorlig og toner ned
stemningen litt. Den hever helhetsinntrykket litt. For de resterende sju låtene
var egentlig ganske dårlig. I likhet med håret til vår kjære redaktør begynner
nok også musikken til Chrystallion å bli litt slitt i tuppene.


D’ACCORD - D’Accord
4.0
Stord sitt svar på Genesis er her. Bandet er
rimelig ferskt med ildsjel Daniel Måge i førersetet. De har for mål å gjenskape
syttitallet og det klarer de faktisk også. Melotroner, fløyter og
bomullstrommelyd er på plass. Albumet starter veldig bra med den 12 minutter
lange ”Play By The Hall Rules”. Likhetstrekkene til Genesis blir nesten i
overkant til tider, men den vakre melotronen og orgelet veier opp. Genesis er
selvfølgelig ikke det eneste bandet de har hørt. Jethro Tull, Pink Floyd, Black
Sabbath og Queen, faktisk åpenbarer seg etter hvert. Det er sikkert ikke lov til
å påstå at de har hørt Muse da det blir av nyere dato, men avslutningslåten
”Capitale Venditio” har flere likhetstrekk. Dette bandet vil vi gjerne høre mer
fra. Spill gjerne noen konserter utenfor Stord sentrum også! Sjekk ut
myspace.com/daccordband


DALRIADA - Ígéret
5.0
Jeg må ærlig innrømme at jeg dro på smilebåndet
ved første gjennomlytting av denne merkelige platen. Derfor var det som alltid
gledelig å finne litt skjegg i postkassen. Denne har nemlig vokst seg stor. Jeg
har ikke så veldig god kjennskap til ungarsk folkemusikk, men det fungerer
ypperlig i metal-drakt, om Dalriada setter standarden. Låtene har noen voldsomt
fengende refrenger og de gnager seg lenger inn i øregangene for hver
gjennomlytting. Låtene i dur får meg rett og slett i godt humør og det er ikke
daglig kost. Jeg hater det meste i dur. Karakteristisk vokal fra begge kjønn
gjør Dalriada veldig gjenkjennelig og det at de synger på morsmålet gjør bandet
rett og slett unikt. De rir heller ikke på folk metal-bølgen, da det er vel så
mange andre sjangere å spore. Dette er rett og slett veldig bra og jeg håper de
får et internasjonalt gjennombrudd. Det fortjener de.


WARREL DANE - Praises To The War Machine
4.5
Nevermore-vokalist Warrel
Dane debuterer med sitt nye soloprosjekt og det er en sterk solodebut. Dane er
en bunnsolid vokalist og det kreves ikke stort for at det skal høres bra ut. Han
har skrevet albumet sammen med Peter Wichers, som også spiller gitar, bass og
skrur lyd. Musikalsk er dette fullt gjenkjennelig for fans av Nevermore, bare en
litt mildere utgave. Mørkt, melodiøst og med mye mer fokus rundt vokalen.
Bandmedlemmene har fortid fra Soilwork og Himsa. Albumet er veldig emosjonelt
ladet høydepunktene er mange. ”The Day The Rats Went To War” er en av de mer
aggressive låtene og er også den som minner mest om Soilwork, om noen skulle
etterlyse det. Den har også det heftigste gitarspillet. ”Patterns” har noen såre
vokaloverganger, som gir den en veldig sørgmodig tonesetting. Det samme gjelder
”Lucretia My Reflection”. Liker du melodisk moll og god vokal er dette midt i
blinken.


DANGER DANGER - Revolve
1.0
Ifølge Frontiers må alle band fra siste
halvdel av 80-tallet gjenoppstå. Danger Danger ble gjenforent til Sweden Rock i
2004 og var visstnok et av høydepunktene under festivalen. Merkelig nok gikk jeg
glipp av dette høydepunktet, til tross for at jeg var til stede. Fansen har
etter det ventet i spenning på det nye albumet og nå er altså mesterverket her.
Jeg har ingen problemer med å tro at de som faktisk har ventet på dette faktisk
også vil like smørja. For de fleste andre vil nok dette føles en smule utdatert.
Er virkelig 1989 et år vi vil tilbake til musikalsk? Det blir for glattpolert og
sterilt etter min smak.


DANTE FOX - Under The Seven Skies
4.0
Dante Fox ble dannet i 1989 av
vokalist Sue Willets og de var akkurat for sent ute til å bli med på den store
AOR festen, for 90-tallet var virkelig ikke nådig mot denne musikk sjangeren.
Etter en lang pause er de nå tilbake sterkere enn noen gang. Sue Willets
briljerer vokalt, på nivå med gudinne Ann Wilson, som er veldig lett å
sammenligne henne med. Musikken er også veldig Heart relatert, noe som også
påvirker musikken i positiv retning! Låter som ”Breaking Me Down” og ”Walking
The Line” er det umulig å ikke like, om du er noenlunde musikalsk, så vel som
mentalt oppegående. Sistnevnte har for øvrig et gitarparti som minner om Iron
Maiden, ”Run To The Hills” uten at sammenligningen er nevneverdig! Det 9
minutter lange tittel sporet setter et verdig punktum for dette gledelige
comebacket.


DANTESCO - Pagano
1.0
Dantesco er i følge presseskrivet det mest
berømte heavy metal-bandet fra Puerto Rico. Jeg må ærlig innrømme at jeg kommer
heller ikke på noen som er mer kjent, til tross for at jeg aldri har hørt om
dette bandet! De har holdt på siden 2002 og har et album på samvittigheten.
Herligheten låter stilrent middelmådig og Grave Digger-fansen klør nok i
fingrene etter å få tak i et eksemplar. Det første som utmerker seg er vokalen,
som er en snodig blanding av tenorsang med en kraftig vibrato og skriking i Rob
Halford-terreng med varierende utfall. Det synges på spansk og lyrikken dreier
seg visstnok om mytologisk svada. De har noen habile gitarister som blant annet
briljerer med gitarsoloer på klassisk gitar. Smått progressive er de også i
avslutningssporet ”Anibal”. Jeg skulle ønske jeg klarte å ignorere bonussporene,
men voldtekten av ”Gethsemane”, fra ”Jesus Christ Superstar” gjør det umulig for
meg. Det får være grenser for hva man kan tolerere. Jeg aner ikke hva
intensjonen er med dette, men hvor de får ideen om at Lloyd Webber burde gått i
retning heavy metal forstår jeg ikke. Versjonen er så dårlig at jeg blir direkte
uvel av å høre den.


DARK MOOR - Tarot
4.0
Dette spanske symfoniske power metal bandet
leverer her i utgangspunktet relativt uinteressant drage-metal som vi har hørt
et par dusin ganger før. Den har derimot en låt som endrer inntrykket
fullstending! ”The Devil In The Tower” er et stort episk mesterverk, med alle
ingrediensene man kan få i denne type musikk. Dark Moor er også et av mange band
som liker å tukle med klassisk musikk, noe de har gjort i avslutningslåten, ”The
Moon”. Å flette inn Skjebnesymfonien i en egen låt vet jeg ikke helt hva jeg
synes om, men det fungerer og den fremstår sammen med ”djevelen i tårnet” som
høydepunktet på platen.


DARK MOOR - Autumnal
2.5
Jeg ble skuffet da jeg hørte deres nye singel
”On The Hill Of Dreams”, en kommersiell symfonisk metal-sviske. Spanjolene er
riktig nok bare en middelmådig kloning av Rhapsody, men så lenge de glimter til
med bra låter en gang i blant vil jeg gjerne at de skal forbli akkurat det. Jeg
synes de sikter i feil retning med singelen og ”Phantom Of Power”, som kunne
vært hentet fra siste platen til Nightwish. Jeg liker riktig nok refrenget på
”An End So Cold”, som har litt av samme akkordprogresjonene de bruker på sitt
beste, men dette blir for dårlig. De har også gått amok med bruken av strykere
og blås, noe som igjen drar paralleller til Nightwish. Men som sagt glimter de
til og ”When The Sun Is Gone” redder platen fra å være en fullstendig
fiasko.


DARK SANCTUARY - Exaudi Vocem Mean Part 2
4.0
Stemningsfull, sorgmodig
goth får vi servert av dette franske bandet, som har holdt på I 10 år nå. Å
sette denne i en goth metal bås blir vel litt feil, da det for eksempel knapt
finnes gitar eller trommer på platen. De gjorde nok lurt i å dele dette eposet i
2 deler, for dette blir fort ensformig i lengden. Begrenset hvor lenge du vil
holde på denne sørgmodige stemningen. I små doser er det derimot veldig bra.


DA VINCI - Back In Business
Da “Back In Buisness” kom i 1989 synes jeg den
var en nedtur fra debuten fra 1987. Det er likevel ikke til å komme bort i fra
at de fleste AOR bandene ble bedre etter hvert som salgstallene gikk ned!
Debuten har bra enkeltlåter, mens ”Back In Buisness” er mye jevnere. Enkeltlåter
har vi selvfølgelig også her. ”Call Me A Liar” var en liten hit, mens ”9 and 10”
er låten som gir deg mest 80-talls ”grøss”. Lydmessig har Toni Übler gjort en
kjempejobb med remastringen og som bonus-spor er “Blame It On The Radio”
inkludert. Dette er B-siden fra singelen ”Ain’t No Goodbyes”, som var det siste
livstegnet de ga fra seg, da plateselskapet ikke ville ha noe mer med de å
gjøre.


DAWN OF SOLACE - The Darkness
3.5
Tuomas Saukkonen leverer denne gang
en energifull, mørk og seig suppe av låter som ikke finner plass på noe album
med hans andre band ”Before The Dawn”. Dette er likevel på langt nær noe
oppsopmaterial. Vi serveres 8 bra doomlåter med halvekstrem vokal og med
svevende melodilinjer liggende i bakgrunnen så og si hele tiden. Denne krever å
gå noen runder i cd-spilleren før enkeltlåtene åpenbarer seg, men det tåler du.



DAWN OF WINTER - The Peaceful Dead
0.0
Tysk doom metal med elendig
vokal er ikke det beste utgangspunktet man kan ha, men vi gir alt en sjanse.
Dårlig musikk må kompenseres med gode låter, men det er også mangelvare. De
høres ut som en veldig, veldig dårlig utgave av Solitude Aeturus. Det er 10 år
siden forrige utgivelse. Det må gjerne gå 10 nye år før den neste…


DEAD CITY RIOTS - Always Is Never The Same
4.0
Dette skottske bandet
har eksistert siden 2001 og har turnert jevnt siden da. Etter å ha gitt ut to
egenfinansierte ep’er er det nå klart for plate debut. Musikken er radiovennlig
rock som grenser til grunge. Minner tidvis om Foo Fighters og er tydelig
inspirert av Seattle scenen på begynnelsen av 90-tallet. De er flinke på rolige
låter som ”Something Got To Give”, så vel som kjappere låter som ”Kerosene” og
”What’s My Pill?”. Det finnes ingen direkte dårlige låter her og det eneste
negative du kan si er vel at du har hørt det før.


DEBAUCHERY - Back In Blood
1.5
Med sitt fjerde album prøver tyske
Debauchery å lage en egen versjon av AC/DC klassikeren ”Back In Black”. De har
valgt å lage en ”blodig” utgave, kalt ”Back In Blood” med et stilriktig
ensfarget rødt cover… AC/DC ligger faktisk ganske tydelig i røttene til dette
death metal bandet også. Det høres godt i åpningskuttet, ”Lords Of Battle”. Men
sammenligningen skal ikke dras for langt! De spiller en veldig simpel form for
death metal som jeg trodde døde ut på 90-tallet. Platen har også en bonus cd med
coverlåter, hvor band som Manowar, Genesis, The Beatles og Rammstein får
gjennomgå… Grusomt nok som det er så må Beatles låten ”8 Days A Week” høres! Ren
lystgass!!


DEE EXPUS (dvd) - Far From Home
3.0
Med bare et album på samvittigheten
og en besetning som har spilt sammen et halvår er det mildt sagt ambisiøst å
spille inn en dvd. Det er likevel vanskelig å takke nei når Metal Mind kommer
med tilbudet. Dette er bandets tredje konsert noen sinne og ble filmet under en
progrock festival i Polen i februar. Konsertsalen er velkjent, da den er blitt
brukt til flere innspillinger i regi Metal Mind. Dette er sannsynligvis ikke den
eneste dvd-en som kommer fra festivalen heller, kjenner jeg dem rett…Bandet vil
nok ikke vedkjenne seg å være en del av den brittiske neo prog-scenen, men
likhetstrekkene er mange. Selv om de alle er scenevante musikere godt opp i
årene, virker de likevel litt anspente og preget av stundens alvor. Vokalisten
har omtrent like mye sceneutstråling som en sekk nypoteter, men gjør en grei
jobb selv om det er litt småsurt til tider. Enda verre blir det når resten av
bandet korer. De spiller hele debutalbumet, ”Half Way Home” og en eldre låt,
kalt ”Red”. Denne er faktisk av de bedre låtene, etter min menig. I tillegg får
du et lengre intervju med bakman Andy Ditchfield og vokalist Tony Wright. Noen
tullete opptak fra innspillingen av albumet, slippkonsert og øving er
selvfølgelig også inkludert.


DEF LEPPARD - Hysteria Deluxe Version
“Hysteria” er vel et av de albumene
folk husker best fra 80-tallet. Den solgte i bøtter og spann og hadde hele 7 hit
singler. I et 16 siders booklet hefte får du historien rundt albumet og en
innføring i hvordan det berømte trommesettet til Richard Allen fungerte. Det var
vel litt mer revolusjonerende den gang enn det er i dag, er jeg redd. Nå synes
jeg vel egentlig dette alltid har vært overdrevet. Å spille trommer i Def
Leppard er ingen heksekunst! Det skal ikke så mye mer til enn en arm for å gjøre
jobben, for å si det sånn! Denne utgaven inneholder b-sider fra samtlige
singler. Som ikke det er nok er det med en bonus disc med enda flere bonus spor!
Live utgaver, remixer og annet stoff kun for spesielt interesserte. Remix
versjonene er rett og slett irriterende. I ”Animal forsvinner vokalen i tide og
utide, noe jeg ikke skjønner poenget med. ”Poor Some Sugar On Me” er bare kaos.
Sikkert morsomt for produsenter å klippe og lime i låter, men hvorfor skulle
noen ønske å høre resultatet?


DEF LEPPARD - Songs From The Sparkle Lounge
2.0
Jeg hørte denne først i
fylla da den kom. Etter to låter maktet jeg ikke mer. Det tok meg over en måned
før jeg tok den frem igjen. Det jeg sliter mest med er låtene hvor de på død og
liv skal låte moderne. De kunne ikke kommet skjevere ut enn med åpningskuttet
”Go”. Det er mulig det er jeg som er gammeldags, men jeg vil høre Def Leppard
ala anno 1987.
Først ved tredje låt, ”C’mon C’mon” finner jeg noe som ligner
klassisk Def Leppard. At låten ikke er noe å hoppe i taket av, får så være. De
prøver i hvert fall. ”Love” er en snodig komposisjon som gir
Queen-assosiasjoner, mye grunnet vokalharmoniene. Denne fungerer bra og er et av
høydepunktene. Deretter fortsetter de i middelmådighetens fotspor. ”Tomorrow” er
en småpubertal gladsang som like gjerne kunne vært av Blink 182, eller hva
pokker ungdommen kaller seg. Hva tenker de på? Mittlivskrise?! ”Cruise Control”
har et vers som Marilyn Manson kunne kommet opp med. Joe Elliott med fuzz-vokal?
Hallo?! Gi meg før ”Pour Some Sugar On Me”. Men som sagt, det er mulig det er
jeg som er gammeldags. Platen skal ha pluss for bra gitarer.


DEFUELD - Defueld
2.0
Skal man sette det på spissen kan Defueld kalles
en svensk utgave av Blink 182. småpubertal pop punk metal. De har også hørt sin
dose ”Black Album” av Metallica. Majoriteten av låtene må jeg ærlig talt si at
jeg føler meg for gammel til å kunne forholde meg til. På de mørkere låtene
henger jeg bedre med. ”Waiting In The Wings” er faktisk ganske bra. Vokalisten
prøver litt for hardt på å ligne James Hetfield, men heller dlet enn jamringen
til Blink 182…


DELPHIAN - Unravel
3.0
Siden debuten ”Oracle” fra 2005 har dette
nederlandske bandet utviklet seg i positiv retning. De er ikke fullt så
progressive, men de virker mye mer selvsikker og rutinert. De har lånt en del
partier fra Black Sabbath. I første låt, ”Starting To Unravel” får man klare
assosiasjoner til ”A National Acrobat” og ”Sleepless Lullabye” har lånt noen
partier fra ”Planet Caravan”. Dette til tross kan musikken ikke sammenlignes.
Vokalist Aniek Janssen gjør en mye bedre jobb her enn på debuten. En jevnt bra
plate, men uten de helt store høydepunktene.


DENIED - When The Slate Becomes Diamonds
1.0
Italienske Denied høres
rett og slett ut som Iron Maiden med slitsom power metal-vokal. Dette er deres
tredje album og jeg ser ikke bort fra at de to foregående er rimelig identiske
med denne. Samtlige låter følger samme formel og de er naturligvis blottet for
særpreg. Låtene går stort sett over power chords E-D-C (riktig nok nedstemt en
halvtone), med tostemte soloer og melodifraser mellom versene. Et fengende
refreng hadde ikke skadet. Lyden er litt hjemmesnekret uten at det nødvendigvis
har noen betydning. De har sikkert gode hensikter, men jeg ser ikke den helt
store verdien i dette.


DESTROYERS - A Night Of The Lusty Queen
Må ærlig innrømme at jeg har lite
kjennskap til dette bandet. De er ifølge Metal Mind et av de mest
innflytelsesrike band i polsk heavy metal. Om det er tilfellet er det ikke rart
det står dårlig til med polsk metal. Dette er debuten, først utgitt i 1989 og
lyden er mildt sagt dårlig. Den høres ut som om platen blir spilt høyt i
naborommet. Musikalsk er det heller ikke mye å skrive hjem om. Heavy metal med
elementer fra thrash metal. Jeg hadde kanskje forstått statusen om albumet hadde
kommet fem år tidligere. Reutgivelsen inneholder hele 9 bonusspor.


DESTROYERS - A Night Of The Lusty Queen
DESTROYERS - The Misseries Of
Virtue
”A true heavy metal masterpiece!”  presenterer Metal Mind dette
som. Jeg føler vel kanskje at det er å ta litt vel hardt i. Denne polske trioen
var aktive siste halvdel av åttitallet og platedebuterte i først i 1989. Dette
var dessverre noen år for sent, da de høres ut som et tidlig thrash metal-band
sterkt inspirert av Mercyful Fate. De ligger også noen år etter lydmessig, da
debuten i beste fall høres ut som en demo. Er du en av de få som faktisk har
kjennskap til bandet har du noe å glede deg til. Platene inneholder nemlig flere
bonusspor enn originale låter. Bandet ble av ukjente årsaker oppløst etter
utgivelsen av ”The Misseries of Virtue” fra 1991.


DEVIL SOULD HIS SOUL - Blessed & Cursed
3.0
Stemningsfull kan man
trygt si at denne platen er, men Gud hjelpe meg, så langdryg den er. Låtene
føles uendelig lange og de er vanskelig å skille fra hverandre. De kombinerer
sørgmodig doom med metalcore og pop metal. En merkelig kombinasjon som funker
nesten greit. Eneste problem er altså at det blir veldig ensformig. Gitarene
gjør ingenting kreativt. Det konstant i fjerdedelsanslag på enkle korder. Jeg
tror også denne platen kan være noe kidza i dag vil kalle emo…


DEZPERADOZ - An Eye For An Eye
3.5
Tyske Dezperadoz er tilbake med et
hardtslående, rocka spagettiwestern-inspirert album. At noe sånt kan fungere er
ganske utrolig, men det gjør det faktisk. Musikken er direkte inspirert av
soundtrack til klassiske westernfilmer. Første låt som utmerker seg er ”Days Of
Thunder”. Trompeter, gitarmelodier og stemninger er på plass. Samtidig greier de
å sette et eget preg på låten også. Man kan bare drømme om hvor bra en
musikkvideo av låten kunne blitt. Bandets forrige album, ”The Legend And The
Truth” fortalte historien om Wyatt Earp. Denne gangen har de kommet opp med
historien selv og uten at jeg har hatt tid til å sette meg inn i historien er
jeg sikker på at den tilfører musikken det lille ekstra. ”Wild Bunch“ har et
gitarriff og en stemning som minner meg om ”After All“ av Black Sabbath. Den er
også en av de beste låtene her. Balladen ”Give Up” kan også nevnes. Litt ujevn
og halvferdig plate. Derfor to coverlåter. Uhøytidelig plate med partyfaktor. Er
ikke kresen på den slags.


DGM - Different Shapes
3.0
Dette italienske prog metal bandet ble
dannet i 1994 og har siden slutten av 90-tallet gledet oss med 5 album, det
siste i 2004. At de da velger å kalle dette et comeback, blir for meg litt
fjernt, men det kan kanskje bare være at tiden går veldig fort for meg. Et
virkelig rart band. I motsetning av mange andre band opererer de i flere
sjangere. I et øyeblikk er de standard prog power metal, det neste AOR med prog
elementer. I ”Peace Of Mind” eksperimenterer de også med growl vokal. De har det
aller meste musikalsk og det eneste som mangler er låtene. Veldig mye positivt å
si om bandet og musikken deres, men platen blir rett og slett for kjedelig.


DGM - Frame
4.0
Tradisjonen tro har italienske DGM byttet vokalist.
Denne gang er det tidligere vokalist i Mind Key, Mark Basile som har overtatt
mikrofonen. Han minner mye om Mark Boals og gjør en god jobb. Vokalen er veldig
viktig i DGM, da det musikalske er ganske standard power-prog. De spiller veldig
energisk og det er deres styrke. Riffene på ”Trapped…” og den følgende ”…In A
Movie” lar det rykke i nakken på enhver som liker tøff metal. Originalt er det
definitivt ikke, men dette er slett ikke det verste jeg har hørt. Det skal bli
morsomt  å se hvor lenge denne besetningen varer. Bandnavnet DGM er
initialene til de tre originalmedlemmene. Ingen av dem spiller i bandet i
dag…


DGM - Synthesis DVD
4.0
De italienske prog-heltene jubilerer 15 år og
markerer det med den dvd. Den har også en bonus-cd med nyinnpillinger av gamle
slagere. Dette er ganske interessant, da kun et fåtall dagens besetning
spilte  på originalversjonene. Produksjonen er nok noe bedre, men om det
strengt tatt er nødvendig å spille de inn på nytt, kan nok diskuteres. De har
også inkludert to nye låter, noe som nok er mer interessant. Jeg er ikke sikker,
men mistenker dette for å være vrakgods fra forrige album, ”Frame”.
Konserten
inneholder stort sett bare låter fra deres to siste album og jeg trodde først
det var noe feil med dvd-en. Etter første låt kommer det plutselig klipp og støy
fra lydsjekk. Det viser seg at dette skjer mellom hver låt, mens musikken går i
bakgrunnen. Merkelig idé, spør du meg. De er teknisk dyktige og det sier seg
derfor nesten selv at de er samspilte perfeksjonister. Kjedelig blir det likevel
ikke. Klipp fra innspillingen av siste album og musikkvideo til ”Hereafter” er
også inkludert. Det eneste jeg savner er intervju med bandet.


DELAIN - April Rain
4.5
Noen ganger er det veldig enkelt å skille bark
og ved. Fra første tone hører du at denne gjengen mener alvor. Produksjonen er
plettfri, vokalen og orkestreringen likeså. Nederland flommer over av
kvinnefrontede gotisk metalband og de er suverent best på området. Bandets
debut, ”Lucidity” var preget av de mange gjestemusikerne som deltok. Nå fremstår
de mye mer som et band og den eneste gjesten fra forrige utgivelse er Marco
Hietala, fra Nightwish. Jeg ser ikke helt poenget, men han synger i hvert fall
på to låter. Den andre gjesten er en lokal cellist som gir det symfoniske
elementet det lille ekstra. Speiselt i ”On The Other Side” er hun fremtredende.
Det er tre låter som utmerker seg. Tittelkuttet er en bombastisk symfonisk sak.
”Control The Storm” er en arrogant tretakter med progressive elementer og Marco
Hietala med gjestevokal. ”Start Swimming” er en roligere låt og er nok mye
inspirert av Led Zepplin og gammel Heart. De er allerede godt i gang med sitt
tredje album og noe sier meg at dette bandet vil fortsette å vokse.


DIGNITY - Project Destiny
3.5
Tidligere trommeslager i Edenbridge,
Roland Navratil dannet dette bandet i 2006 sammen med gitarist Martin Mayr.
Trommer, bass og gitar ble spilt inn allerede i 2007 og her blinker
varsellampene for min del. Ikke bare ble albumet spilt inn før bandet hadde
skaffet seg vokalist, de hadde ikke en gang tenkt på tekst og melodi før de gikk
i studio. Svenske Jake E har likevel gjort det beste ut av situasjonen og
resultatet er ok. Den skolerte gitaristen har definitivt hørt sin dose Malmsteen
og neoklassiske arpeggio-løp har funnet sin plass. Det passer likevel inn som et
brudd i den ellers rett frem musikken. Mye melodisk hardrock ligger i grunn, men
bandets symfoniske røtter kommer også godt frem. Som et friskt pust avsluttes
albumet med en cover av Chris De Burgh, ”Don’t Pay The Ferryman”. En sterk
debut, men man kan bare drømme om hvor bra den kunne blitt om vokalisten hadde
vært med under hele pressen. Det får vi forhåpentligvis se ved neste utgivelse.



DIONYSUS - Fairytales And Reality
4.0
Siden debuten I 2002 har dette
svenske bandet hatt en jevn stigning i karrieren. Etter en viss Iron Maiden
følelse av åpningskuttet ”Illusion Of Life” beveger de seg, som seg hør og bør
av et svensk band mot power metal sjangeren. Musikken er stort sett skrevet for
2 gitarer og gitarist Johnny Öhlin kan bli ensom på scenen i låter som
”Blinded”, en av de beste låtene her. Gitar og vokal går veldig bra sammen her i
ters paralleller, noe som til sammenligning Andy LaRocque og King Diamond er
veldig flinke på. Dette gjør selvfølgelig at jeg elsker låten! Öhlin byr også på
”virtuositet” som minner om Malmsteen. Dessverre er platen litt lite variert og
du sitter kun igjen med et inntrykk av et par enkeltlåter.


DISDAIN - Leave This World
3.0
Relativt fersk band fra Göteborg, som
spiller relativt tradisjonell lettsindig heavy metal. Sonata Arctica nevnes som
en av influensene og det har jeg ikke vanskeligheter med å tro. De høres ganske
finsk ut til tider, for å si det sånn. Mattias Eklundh bidrar med noen
gitarsoloer i lysets hastighet. Ellers er det mange parallelle tersmelodier og
fengende refrenger. Jeg blir likevel ikke overbevist før avslutningslåten
”Revelation” åpenbarer seg. Denne er ganske så bra, selv om den er veldig
oppskriftsmessig.


DISARM GOLIATH - Man Machine and Murder
2.0
Denne kunne vel like gjerne
ligget i demo-bunken, da lyden på EP-en høres farlig hjemmesnekret ut. Nok et
eksempel på at det er altfor lett å få platekontrakt i dag. Bandet består
likevel av relativt oppegående musikere og musikalsk låter det heller ikke så
ille. Vokalist og bassist Steve Surch har nok hørt sin dose Kiss og han prøver
tidvis litt for hardt på å etterligne Gene Simmons. Musikalsk er britene godt
plantet i 80-talls klassisk heavy metal og legger heller ikke skjul på det. De
platedebuterte i fjor med albumet ”Only The Devil Can Stop Us”. Jeg kan ikke
skryte på meg å fått med meg dette mesterveket, men de 1000 eksemplarene som ble
trykket opp ble selvfølgelig revet bort i rekordfart. Det samme skjer nok med
denne også, skal du se. Tviholder på promoen. Den blir nok mye verdt en dag
…


DISTANCE TO FAULT - The Fate Of Momentum
2.5
Kommersiell metal, eller
rock i en påtvunget metal-drakt. Kall det hva du vil. Ikke lett å bli klok på
dette bandets misjon. De ble dannet så sent som i 2006, så det kan hende de ikke
helt har funnet seg selv enda. Sutrete vokal og enkle låter i moll appellerer
sikkert til mange, men låtene blir litt anonyme og kjedelige. Dette kan sikkert
være et band for fremtiden, men foreløpig føler jeg at de trenger å jobbe litt
mer med låtskrivingen. Veldig viktig å nevne er at tittelkuttet blir brukt i en
radioreklame for mobiltelefonen Samsung F400…


DISTORTED - Voices From Within
2.5
Det tok israelske Distorted nesten
ti år å komme opp med debutplaten ”Memorial“ fra 2005. Nå er de tilbake og gjør
for så vidt alt riktig, men de er elendige låtskrivere. Det hjelper ikke hvor
bra lydbilde og samspill de har om låtene ikke er til stede. Balansen mellom
kvinnevokal og growling er oppskriftmessig gjennomført og gitarriffene er tunge.
De ender opp med et ok gotisk metal-album blottet for høydepunkter og da drukner
de blant lignende band.


DISTURBED - The Sickness 10th Anniversary
Disturbed bidro med noe nytt da
de kom med ”The Sickness” i 2000. De er ikke komfortabel med å bli plassert i
samme bås som en haug nu metal-band, men de er vanskelig å plassere. Ingen høres
ut som Disturbed. Vokalist David Draiman er en fantastisk frontmann med en unik
stemme og teknikk. Måten gitarer og vokal leker seg med rytmer og bisariteter.
”Voices”, Down With The Sickness” og ”Stupify” som står som bautaer i
metal-historien. Lik dem eller ei. Jubileumsutgaven er remikset og mastret av
Neal Avron, som har gjort en kjempejobb. Plettfritt og friskt nytt lydbilde gjør
en udødelig klassiker enda mindre dødelig. To ekstra låter er også lagt til og
jeg kan ikke forstå hvordan de kunne vrake disse låtene i utgangspunktet. De er
begge bedre enn enkelte av de opprinnelige låtene. ”A Welcome Burden” skiller
seg også ut, med sitt sære og lett progressive arrangement. Jeg synes ærlig talt
albumet vokser med disse låtene.


DISTURBED - Disturbed
Denne kompilasjonen tror jeg rett og slett er et
promoverktøy for den kommende platen. De essensielle låtene er på plass, men jeg
ville inkludert mer en sju låter på en samleplate! De har da et par låter til
som duger. Det er bare en låt fra ”Believe” og det kan jeg forstå. Det er deres
svakeste album og når ikke opp til ”The Sickness” og knallplaten ”Ten Thousand
Fists”. Samleplate etter fire album er heller ikke nødvendig. Sånt har en misjon
når katalogen begynner å bli uoversiktelig og bandet går på tomgang. Det gjør
definitivt ikke Disturbed foreløpig. Drit i å kjøpe denne og kjøp heller
platene. Det er mitt råd…


DISTURBED - Aylum
3.5
Disturbed kjører på i kjent stil på sitt fjerde
album. Bandet, som så ofte feilaktig blir kalt et nu metal-band er veldig lett
gjenkjennelig, mye grunnet vokalen. Dessverre kan det bli veldig ensformig og
låtene ofte vanskelig å skille fra hverandre. Jeg har vel etter hvert innsett at
”Ten Thousand Fists” er et album de aldri greier å toppe. Forrige album,
”Indestructable” var helt ok, uten å være i nærheten av knyttneve-albumet var.
”Asylum” er dessverre enda et lite hakk dårligere. Det som mangler er først og
fremst de gode refrengene og melankolien. Jeg synes de tygger drøv, rett og
slett. Jeg liker ”Warrior”, som har det kreative refrenget jeg savner. Ellers
blir det litt for mye nesten.


DIVERSE ARTISTER - The Realm Of Napalm Records DVD
3.0
Dette er en
samling bestående av musikk videoer og live opptak av diverse band fra Napalm
Records sin katalog. Hvis du liker viking metal og tysk metal med kvinne vokal
er nok dette et godt kjøp for du får mye musikk for pengene. Av live opptak har
vi 4 låter av det pussige bandet Saltatio Mortis som er både fascinerende og
bra! Bra er derimot ikke de 3 låtene det Tysk/Norske bandet Midnattsol leverer
her. Hvis dette er det beste de presterer har de ingenting på en scene å gjøre.
Av andre norske bidrag har vi 3 Wig Wam videoer og “Leaves’ Eyes special” med
diverse intervjuer, “making of” og den slags. Verdt å nevne er det at dette ikke
er tekstet, så om du ikke er særlig stødig i Tysk, har det liten verdi. En bonus
cd følger også med, så du får tross alt mye musikk for pengene.


DIVERSE ARTISTER - A Tribute To Bon Jovi
0.0
Så har noen funnet ut at
de skal tjene lommerusk på Bon Jovi låter. Jeg blir provosert av å se på disse
såkalte ”tribute” prosjektene. De graver frem noen avdankede, glemte vokalister
som ikke har bedre ting å gjøre, hiver de i studio og gir ut sjiten som en
hyllest! Ikke fortell meg at de krampe aktige forsøkene til Warrant vokalist
Jani Lane og Love/Hate vokalist Jizzy Pearl er ment som en hyllest til Bon
Jovi!? De har brukt minimalt med tid i studio og lyden er deretter. Låtvalg
virker tilfeldig og ingen har i det hele tatt prøvd å gjort en egen versjon ut
av låtene. Spar verden for sånt skrot! Dette er blasfemi, ingen hyllest.


DIVIDED MULTITUDE - Guardian Angel
3.5
Etter åtte års tørke på
platefronten er omsider Divided Multitude klar med sitt tredje album. Om vi
strengt tatt trenger enda en Pagan’s Mind-kloning nå om dagen kan man riktig nok
spørre seg. De ligger også hakket under de fleste lignende band kvalitetsmessig.
Det som kjennetegner Pagan’s Mind og ikke minst Circus Maximus er at de er
teknisk dyktige musikere. Det kan vel ikke denne gjengen i like stor grad sies å
være. Vokalen er slitsom og vokalisten kan kalles progmetallens svar på Jon
Oliva. Når det gjelder de progressive elementene består de stort sett av
synkoperte powerkorder. Ikke spesielt spennende det heller, med andre ord. De
ror seg i land med et og annet fengende refreng. ”Nowhere To Hide” og ”Something
For Someone” er gode eksempler på dette. Det gjør utgivelsen ikke totalt
uinteressant. Der har for øvrig Circus Maximus noe å lære… Jeg savner litt
fantasi i den norske progmetallen. Divided Multitude er kanskje like godt tjent
med å rendyrke power metal.


DIVINEFIRE - Farewell
4.0
Da var det på tide med en ny metallpreken.
Under mottoet ”Under Christ we are strong!” serverer svenske Divinefire et
blytungt kristen metal-album. Det veksles mellom clean og growl-vokal og det
låter fett. Bandet er sammensatt av gitarist Jani Stefanovic og Narnia-vokalist
Christian Liljegren. Dette er deres fjerde album. Melodiene er fengende og
Liljegren synger overbevisende. ”Grow And Follow” er tross sitt budskap veldig
bra. Platen ville vært tjent med noen innleide strykere, i og med at
orkestersamplinger er såpass dominerende. De er også smått progressive og i den
drøyt tolv minutter lange ”Heal Me” minner de tidvis om Dream Theater. Dette nok
også platens høydepunkt, men det finnes også mye annet gull her. Jeg sliter
likevel med disse tekstene. Frelsende kristenpjatt og bibelsitater hører
virkelig ikke hjemme i dette selskap. Men for all del. Gud er god og Jesus er
kul. Gå inn i lyset! Det er aldri for sent…


DOKKEN - From Conception – Live 1981
Dokken har som mange andre band med
storhetstid på 80-tallet gitt ut et utall live plater siden den gang. Denne er
likevel spesiell. Den er spilt inn mens bandet enda kjempet for å få
platekontrakt. Den inneholder låter fra deres 2 første album, samt 3 tidligere
uutgitte låter. Til tross for at opptakene primitive er lyden likevel blitt bra.
Faktisk ganger det lyden. Dette er en mye råere utgave av det senere ”glatte”
Dokken bandet. Dette er for spesielt interesserte, men for de er også dette et
obligatorisk kjøp.


DOKKEN - Lightning Strikes Again
3.0
Jeg har aldri sett på Don Dokken
som en spesielt god vokalist. Når han nå begynner å slite med stemmen på sine
eldre dager blinker varsellampene. Han har lagt seg til en noe hesere røst i
høyden, noe som høres veldig tilgjort ut. Det låter likevel ikke så ille som
fryktet, med unntak av ”Give Me A Reason”. Jeg kan gi han en god grunn til å
holde kjeft akkurat der. Gitarist Jon Levin gjør hva han kan for å etterligne
George Lynch, noe jeg antar Herr Dokken er særdeles fornøyd med. Han klarer
likevel ikke å gjenskape den klassiske AOR-søtsuppen fra åttitallet. Det er det
merkelig nok få band fra den perioden som får til. Det låter småpent og
kjedelig. Noen gode melodilinjer og enkeltpartier holder mål og balladene er
oppskriftmessig gjennomført. Forutsibart er nøkkelordet.


DOMAIN - The Chronicles Of Love, Hate, And Sorrow
3.5
Øksemann Axel
”Ironfinger” Ritt og resten av Domeneguttene har denne gang skrevet et
konseptalbum basert på Goethes ”Die Leiden Des Jungen Wether”. De har fått ny
vokalist, Nicolaj Ruhnow og det er han som har utarbeidet konseptet. Domain er
kjent for å være storslått og episk, men dette synes jeg høres veldig sterilt og
tysk ut. Mangel på dynamikk og konstante doble basstrommer preger litt i
overkant lydbildet. De har likevel under disse forutsetningene klart å skape
litt variasjon. De leker med progressiv metal og ikke minst har de inkludert
noen bossanova-takter i en låt! Etter gjentatte gjennomlyttinger er faktisk ikke
låtene så ille heller. Setter man seg i tillegg inn i konseptet kan dette bli en
riktig god lytteropplevelse. Den kunne bare blitt så mye bedre. Emigrer!


DOMINICI - O3, A Trilogi - Part 2
3.0
Tidligere Dream Theater-vokalist
Charlie Dominici er nå klar med del 2 av denne triologien. Del 1 kom i 2005 og
er et akustisk album. Konseptet er noe diffust, men det har mange likheter med
Queensrÿche, ”Operation Mindcrime”. Tar opp temaer som alkoholisme og politikk.
Jeg synes kanskje sistnevnte tema blir litt småflaut i balladen ”Captured”. Til
tross for at vi må så langt tilbake som i 1989 siden han forlot Dream Theater er
de ikke veldig langt fra hverandre stilmessig. ”Nowhere To Hide” er for eksempel
sterkt relatert. Den instrumentale åpningslåten er det definitive høydepunktet
på platen.


DORO - 25 Years in Rock DVD
2.0
Doro er flink til å feire seg selv, det
skal hun ha. Jeg har enda ikke klart å se hele forrige dvd, hvor hun jubilerte
sine første 20 år som metalldronning. Nå er altså 25 år passert og da kjører hun
like gjerne samme konsept. Hun har med seg en haug med gjesteartister i den to
og en halv timer lange konserten og de fleste er mer eller mindre statister.
Noen meningsløse forsøk på duetter fungerer særdeles dårlig. Warrel Dane og
Bobby Blitz kommer dårligst ut av det. Under en jubileumskonsert ser det også
litt merkelig ut når Klaus Meine og Rudolph Schenker kommer på scenen og spiller
Scorpions-låter. Dette høres for øvrig også ut som en dårlig nachspiel-jam.
Intensjonene er sikkert gode og de hadde det sikkert morsomt, men det ser dårlig
ut på film. Jeg har også sjelden hørt så dårlig lyd på en konsert-dvd. Det høres
ut omtrent som om de spiller i en tunell. Disk 2 har en timeslang dokumentar om
forestillingen. De brukte et år på å forberede scenen. Det er utrolig hvor mye
tid og penger de kastet bort på rekvisitter. Ellers viser dokumentaren hvor
ydmyk og takknemlig hun er. Det viser seg at det er en grunn til at alle
gjestene er invitert. At Warrel Dane tar seg bryet og hiver seg på et døgns
flytur, bare for å stå som en idiot på scenen sier også sitt om hva hun har
betydd for dem. Det er synd konserten er såpass dårlig produsert. Denne dvd-en
har liten verdi for alle som allerede har sett forrige jubileums-dvd. Kanskje
hun lykkes bedre ved sitt 30-årsjubileum?


DRAGON - Fallen Angel
DRAGON - Scream Of Death
Polske Dragon ble
oppdaget i 1987 da de bidro på den legendariske ”Metalmania” samleplaten. Bandet
fulgte som mange andre i fotsporene til Venom death/thrash metallen var et
faktum. De platedebuterte i 1989 med albumet ”Horde Of Gog”. I de neste to årene
fulgte ”Fallen Angel” og Scream Of Death”. Re-utgivelsene ser veldig fine ut og
inkluderer fyldig biografi, bilder og annet godis. Begge platene har dessuten
fem bonusspor. Lydkvaliteten er stilriktig skrøpelig på ”Fallen Angel” og bandet
spiller skittent og rått. ”Scream Of Death” er noe mildere, men de falt aldri i
den kommersielle graven andre band stupte i. Kanskje derfor ble det etter hvert
stille rundt bandet også. Har du disse platene liggende på vinyl et sted kan det
sikkert være aktuelt å anskaffe seg disse utgavene også.


DRAGONFORCE - Ultra Beatdown
2.0
Et nytt kapittel i klovnemetallens
historie er skrevet. Gitarsoloene er lenger enn tidligere og det er liten tvil
om at albumet er innspilt med tanke på at det utgis i egen versjon til
Playstation-spillet Guitar Hero. Det er ikke rent få dataspillsoloer Herman Li
og Sam Totman leverer og de har garantert brukt mer tid på gitarsoloene enn
selve låtene. Dragonforce er også veldig opptatt av at musikken skal være kjapp.
Det eneste som går kjapt er de tørketrommelaktige trommene, som dundrer i samme
tempo hele veien. De mangler kjappe gitarriff, eller gitarriff generelt,
faktisk. Det går på lange powerchords og litt sekstendelsrytmikk. I bunn ligger
banal power metal og hadde de halvert tempoet i trommene ville resultatet blitt
mye bedre. Dragonforce er et band veldig mange ikke klarer å ta seriøst og jeg
sliter også selv. Sjefsklovnen er i mine øyne Herman Li som rett og slett er en
kjepphøy, elendig gitarist. De skal ha pluss for melodiøse refrenger og en
dyktig vokalist. Til tross for den revolusjonerende innspillingen i 96kHz hører
jeg ingen stor forskjell fra deres tidligere utgivelser. Det hele er mastret til
taket og dynamikk finnes ikke. Perfekt lyd, med andre ord…


DRAGONLAND - Astronomy
4.5
Dragonland kan vel kalles Rhapsody’s
lillebror, eller noe sånt. Det er i hvert fall ingen tvil at de er relatert. De
er ikke fullt så symfoniske og grenser mer mot power metal enn de italienske
mestrene. Etter noen relativt standard power metal låter kommer del 4 av ”The
Book Of Shadows”, en “bok” påbegynt på forrige album ”Starfire”. Det er de litt
større arrangementene som hever albumet mest. Selv om de går litt over kanten
tekstmessig og tukler med Beethoven i ”Beethoven’s Nightmare”. Det kommer vel
litt for tydelig frem at de er mer inspirert av artister som igjen er inspirert
av Beethoven, for å si det sånn. Rhapsody er nevnt og Malmsteen har nok satt
sitt preg på gitarduoen her. Man kommer likevel ikke bort fra at dette er et
godt stykke arbeid! Den instrumentale ”The Old House On The Hill” i 3 deler er
også en perfekt avslutning på dette symfoniske utskuddet fra svensk overflom av
middelmådig power metal.


DREAM EVIL - United
1.0
Med et åpnongsspor kalt “Fire! Battle! In
Metal!” vet man ikke riktig hvordan man skal tolke dette. Det virker som en
parodi på udugelige svensk/tyske Manowar-wanna-be band, men samtidig er de et
selv, så jeg skjønner ikke helt poenget. Det blir omtrent som om Tor Erik
Gunstrøm parodierer Yngvar Numme, om du skjønner hva jeg mener! Ellers er
albumet spekket av klisjeer og lavmålet går under jorden med en cover av
fjorårets Grand Prix vinner, Greske Helena Paparizou’s ”My Number One”. Om du
enda ikke har fått nok finnes platen i limited edition utgave med en bonus cd
med ytterligere 5 låter. Lykke til! Dette er omtrent like oppfinnsomt som en
skive grovbrød med brunost på.


DREAM EVIL (DVD) - Gold Medal In Metal
4.0
Svenske Dream Evil er
omsider klar med sin første dvd. Konserten er filmet i bandets hjemby, Gøteborg
og de har godt grep om hjemmepublikummet. Etter titler som ”Fight! Battle! In
Metal!”, ”Made Of Metal”, ”Heavy Metal In The Night”, og ”The Book Of Heavy
Metal” antyder vokalist Niklas Isfeldt at de kanskje ikke har verdens dypeste
tekster. De har om ikke annet humor og selvironi. ”The Chosen Ones”, fra bandets
debutplate, ”Dragonslayer” er konsertens klare høydepunkt. Hvor strykerne og
koringen kommer fra bryr meg mindre, så lenge det fungerer. Musikkvideoer og
intervju er selvfølgelig også inkludert. Med dvd-en følger også en dobbel-cd med
konserten, bonusspor og ikke tidligere utgitte låter. Det er selvfølgelig en god
grunn til at de fleste av disse låtene ikke har sett dagens lys før, men for
trofaste fans er nok dette vel verdt å ha.


DREAM EVIL - In The Night
3.0
Jeg har faktisk lært meg å like Dream
Evil. De er et banalt heavy metal-band med barnslige tekster som tar i bruk alle
klisjeer i metalhåndboken. Likevel gjør de det med stil. De har alltid hatt
selvironi og humor. Tekstene er stort sett pinlige og det er de fullstendig klar
over. Likevel er de bedre enn på forrige album, ”United”, hvor alt var steel og
metal. Publikumsfavoritten ”Fight! Battle! In Metal!” var vel hvor begeret rant
over for meg. Den verste tittelen på denne utgivelsen må vel være ”Kill, Burn,
Be Evil”. Produksjonen på platen er veldig bra og vokalen er gjennomført. En fin
blanding av Rob Halford, Bruce Dickinson og Eric Adams. Låtene er litt for like
og jeg savner høydepunkter. Likevel fullt godkjent og langt i fra det verste
innen sjangeren. Til slutt litt metal-poesi fra ”The Ballad”: We are made of
metal, our hearts are made of steel. Even if we’re stained in blood we have our
sex appeal. Swords and axes reflect the light. Gut-spreading metal IN THE
NIGHT…


DREAMTIDE - Dream And Deliver
3.0
Tyske Dreamtide har røtter fra Fair
Warning. Bandet er også i aller høyeste grad beslektet musikalsk. Dette er deres
tredje album og de byr på god melodisk rock. Åpningslåten ”A Fools Crusade”
setter standarden med flott driv og gode melodier. Gitarist Helge Engelke er
bandets bærebjelke og ansikt utad. Han spiller veldig bra rytmegitar, så vel som
soloer. Vokalist Olaf Senkbeil gjør også en formidabel jobb og gjør dette vel
verdt en gjennomlytting. 14 låter og litt vel mange ballader gjør den litt
kjedelig, men låter som ”To Everybody” og ikke minst ”Keep From Falling” gjør
det verdt tiden.


DRIVER - Sons Of Thunder
3.0
Sikkert en fæl ting å si, men et band
frontet av Rob Rock er sjelden  et kvalitetstegn. Han er blant verstingene
av bandhorene til å takke ja til absolutt alt. Når jeg satte mine fordommer til
side ble jeg gledelig overrasket over at dette ikke dreier seg om gørrkjedelig
AOR, men faktisk noe med litt trøkk i. Historien om Driver begynner så langt
tilbake som i 1987, da Rob Rock erstattet Jeff Fenholdt i M.A.R.S, et band
bestående av kjente navn som Tony Macalpine Tommy Aldridge, og Rudy Sarzo.
Resultatet ble albumet ”Project Driver”. M.A.R.S. havarerte da Sarzo og Aldridge
heller ville leke metal-band med David Coverdales Whitesnake. Rob Rock
rekrutterte gitarist Roy Z og fortsatte på egenhånd under navnet Driver. De
spilte inn en demo i 1989 som fikk mye oppmerksomhet, men de valgte likevel å
satse på andre band og prosjekter. 2008 er altså riktig tidspunkt for å børste
støvet av disse låtene. I tillegg til seks nyinnspillinger har de også tatt seg
bryet og skrevet seks nye låter. Dagens utgave er noe mindre synth-basert og Roy
Z får vise at han er en habil gitarist. Jeg har veldig lite sans for de gamle
balladene, men de nye versjonene av ”I’m A Warrior” og ”Fly Away” har absolutt
leverett. Det kommer sikkert ikke som noe sjokk at det er vanskelig å skille
gammelt og nytt, da de nye låtene er skrevet etter samme formel. Beste låt:
”Winds Of March”.


DRIVE, SHE SAID - Dreams Will Come True
Finnes det band fra siste halvdel
av åttitallet som ikke skal gjenoppstå? Drive, She Said er på langt nær noe
minneverdig band og årene har ikke gjort musikken deres noe bedre. De har
slurvet med remastingen og lyden hadde virkelig trengt et løft. Det mest
hårreisende er likevel de to nye låtene. De har skiftet stil fullstendig og da
er ikke et samlealbum riktig sted å presentere nytt stoff. Den overmoderne
”Try2LetGo” bryter totalt med den klassiske hårmetalen. Industrielle rytmer,
auto-tune og annen godis blir så feil som det kan få blitt. Det som er enda
verre er at denne ene låtene er bedre enn alle de andre låtene til sammen. Den
er rett og slett plagsomt bra. De gjør skam på sin tidligere karriere, men det
kan bli interessant å se hva som skjer fremover om de presterer like bra på et
eventuelt nytt album. De kan for eksempel kalle det ”Greatest Hits”?!


DROP DEAD GOURGOUS - In Vogue
0.5
Dette unge metalcore bandet har til
gode å utvikle et særpreg. Platen begynner riktignok bra med ”Dressed For
Friends Request” som er melankolsk og variert. Deretter begynner jamringen.
Skriking ut av en annen verden over tilnærmet identiske låter. Tross 11 låter
tikker platen inn på knappe 25 minutter og det er mer enn nok.


THE DUSKFALL - Frailty & Source
Svenske Duskfall følger på mange måter
i fotsporene til At The Gates og In Flames. Det finnes vel ikke et snev av
særpreg her, men det fungerer likevel. Metal Mind relanserer nå bandets to
førrste plater utgitt i henholdsvis 2002 og 2003. Kombinasjonen death, thrash og
god gammel rock’n roll fungerer best og den drivende ”Age of Errors” er rett og
slett veldig bra. Mellomtempolåtene er også ok, men da minner de litt i overkant
om lignende band. Vokalen kan også bli litt slitsom. Det høres konstant ut som
om han er i ferd med å miste stemmen. Men dette er vel sånt som ungdommen liker.
De har vært plaget med mange utskiftinger av bandmedlemmer og etter fire
utgivelser ga de seg i 2008. Til sammen 6 bonusspor er inkludert, så her er det
mye musikk for pengene.


EBONY ARK - Where The City Is Quiet
3.0
Oppskriftsmessig gotisk metal
med en tidvis slitsom kvinnevokal. Bandet er lokalisert i Madrid, Spania og
dette er deres andre album, som egentlig skulle gies ut allerede i 2006. Deres
daværende daværende plateselskap, Transmission gikk konkurs. At det har tatt
bandet så lang tid å finne et nytt plateselskap er forståelig, da dette ikke
akkurat er en milepæl i den gotiske metalhistorien. De skal ha pluss for
generelt fengende låter, med enkel og gjenkjennelig struktur. Den beste låten er
den eneste spanskspråklige, ”A Merced De La Iluvia”. Kanskje det kunne være noe
å satse på i fremtiden?


ECLIPTICA - Impetus
2.5
Østerrikske Ecliptia vant i 2007 en
talentkonkurranse og fikk i belønning en spillejobb på Wacken-festivalen. De har
i ettertid også turnert med blant andre Symphony X. Det er nå tid for platedebut
og resultatet er blitt et relativt klassisk heavy metal-album med elementer fra
power metal. De har både mannlig og kvinnelig vokal, noe som fungerer greit,
selv om ingen av dem briljerer nevneverdig. Dette lider spesielt låten ”Turn
Away” av, som er en roligere og noe mer krevende sang, litt i Meat Loaf-ånd.
Forandringer i besetningen har skjedd etter plateinnspillingen og det kan hende
det gjør underverker. Foreløpig har de et stykke å gå.


EDENBRIDGE - The grand design
2,5
Veldig mange vil sikkert sammenligne
Edenbridge med Nightwish og det får de nå bare gjøre. Feil tar de. Dette er mye
mer linket til 80 tallet. Hvis du hører refrenget på ”Flame of passion” skjønner
du hva jeg snakker om. De er tidvis veldig symfonisk og tydelig inspirert av
Queen, noe jeg liker. Det hele høres derimot en smule uengasjert ut. Kjedelige
ballader hører også med. Tittel låten må sies å være den beste, men når låten
varer i over 10 minutter er det ikke til å unngå at du går lei.


EDENBRIDGE - My Earth Dream
4.0
Østerrikske Edenbridge har nå tatt
steget mot den symfoniske overflommen og mistet det lille de hadde av særpreg.
Når det er sagt, gjør de slett ingen dårlig jobb. Orkestreringen er massiv og
arrangementene har baller. ”Adamantine” er også den desidert beste låten jeg har
hørt av bandet. De har i mine ører alltid slitt med anonyme låter og nevnte låt
er alt annet en det. Energisk vers og et fantastisk fengende refreng med herlige
dur/moll overganger. Det seksdelte tittelkuttet er også tidvis lett progressivt.
Har ikke helt fått taket på den enda, men det kommer sikkert med noen flere
gjennomlyttinger. Verdt å sjekke ut for både gamle fans og generelt tilhengere
av kommersiell symfonisk metal.


EDEN’S CURSE - The Second Coming
3.0
Eden’s Curse følger fjorårets
selvtittellerte debut med en stjernespekket oppfølger. Tony Harnell står for
backing vokal og Doogie White har også bidratt med massiv koring. Pamela Moore,
best kjent som Sister Mary i ”Operation Mindcrime"-utgivelsene synger også i
duetten ”Angels & Demons”. Problemet med dette er at Michael Eden selv
fremstår som den dårligste vokalisten på platen. Låtene er relativt
oppskriftsmessige og det eneste som utmerker seg er den massive koringen og
selvfølgelig gitar-virtuos Thorsten Koehne. Platens høydepunkt er den noe tyngre
”Games People Play”, hvor de har lagt veldig mye arbeid i vokalharmoniene. Ikke
relevant, men likevel verdt å nevne er at dette er en av de mest irriterende
promoene jeg har hørt. Ikke bare skal jeg bli påminnet hva jeg hører på en gang
i minuttet, men de redegjør også hvorfor de på død og liv må ha voice-over på
promoen og ikke minst hvor jeg kan finne mer informasjon om dette…
Skjerpings!


EDGE OF SERENITY - The Chaos Theory
2.5
Relativt fersk duo som gjør det
meste selv. De har et selvfinansiert album bak seg under navnet Edge Of Anger.
De kombinerer alt fra black metal til gotisk metal og er ikke redd for å
eksperimentere. Musikken er veldig snill og smått kommersiell, uten at det
nødvendigvis er noe negativt. Dessverre uteblir de helt store låtene og det blir
aldri mer enn ok. De har også med tre gjestevokalister, deriblant kvinnevokal på
en låt. Platens høydepunkt er ”Words From Within”, med et tøft vers med
distortert vokal.


EILERA - Fusion
4.0
Debuten til denne franske duoen har tatt noen år å
lage. Låtene til albumet var ferdige så tidlig som i 2004 og innspillingen
begynte i 2005. De har fått med seg en rekke gjestemusikere og spesielt den
begrensede bruken av strykere kler musikken bra. Vokalen minner tidvis om Björk,
med det samme sterke uttrykket. Albumet har ikke for tunge gitarer og
sjangerbetegnelsen kan vel verken kalles pop, rock eller metal. La oss bare
kalle sjangeren bra! Ingen direkte svake spor, variasjon og bra gjennomført. Løp
og kjøp!


EISREGEN - Blutbahnen
2.5
Øst Tyske Eisregen er tilbake, nå som en
kvartett etter at vokalist  og fiolinist Theresa Trenks forlot bandet.
Sammen med keyboardist Yanit dannet de death metal bandet Transilvanian Beat
Club, som ga ut albumet ”Wilkommen Im Club” i fjor. Mest husket for
gjesteartisten på trompet. Yanit har lagt trompeten på hylla når han nå vender
tilbake til Eisregen. Piano spillingen hans spiller derimot en viktig rolle i
musikken. Spesielt de moll tonede låtene er veldig brå på platen. De har en
uvane med å prøve seg som et black metal band, med varierende utfall. De høres
ofte ut som en ekstrem utgave av Rammstein


ELDRITCH - El Nino
Italienske Eldritch står vel kanskje ikke som det
viktigste bandet i power metal historien, men har siden de ble dannet i 1991
bidratt med 7 album. ”El Nino” fra 1998 er bandets tredje album og de valgte å
produsere albumet selv. Det tar vel kanskje derfor ikke skade av å bli mastret
på nytt, kan du si. Bandet hadde et mye råere uttrykk på denne tiden enn den
glattpolerte utgaven vi kjenner i dag. Selv om de aldri har vært unike i
sjangeren hadde de i likhet med mange av dagens etablerte power metal band om
ikke annet et snev av særpreg mot slutten av 90-tallet. Albumet inneholder også
en uutgitt låt, ”Dreaming” og 5 demoinnspillinger fra 1997/98.


ELDRITCH - Blackenday
2.0
Italienske Eldritch leverer sitt sjuende
album og lite har forandret seg siden forrige album ”Neighbourhell. De spiller
relativ anonym power metal med noe de liker å kalle thrash elementer. I
motsetning til andre band i samme sjanger prøver de faktisk å eksperimentere med
andre sjangere, men med fatale utfall. Hver gang de leker med hardcore sjangeren
er veien til ”skip track” knappen altfor lang. ”Why” er det verste eksempelet og
jeg kan ikke skjønne at de i fullt alvor tror dette vil fungere. ”Black Rain” er
også et forsøk på det samme, bare med litt mer elementer fra thrash metal. De
mangler også nok trøkk for å få den sjangeren til å fungere. Høydepunkt: ”Broken
Road”


ELDRITCH - Neighbourhell
2,5
Til tross for at dette italienske bandet
kom med sin første plate i 1995 må jeg innrømme at jeg har fint lite kjennskap
til bandet. Kanskje like greit. Dette er jo helt ok, men slett ikke noe jeg har
behov for å høre. Melodic power thrash beskriver de musikken som og det stemmer
vel sånn omtrent. Høydepunktene på platen er ”Come to life” og balladen ”Zero
man” hvor de har fått med en kvinnelig vokalist. Verken unikt eller spesielt
oppfinnsomt. Singel låten ”Save me” tør jeg påstå er dårligste låten, så jeg
tror vi er litt uenige om hvordan dette bør høres ut!


ELDRITCH - Livequake DVD
3.0
Med dagens overflom av dvd-er er det også
dags for italienske Eldritch å bli foreviget på film. For anledningen har de
også fått med sin tidligere keyboardist og de gjør en rekke låter fra deres
første utgivelser. Eldritch var en smule mer progressiv den gang og de lærde
strides nok om hvilken retning de burde gått. Selv synes jeg Eldritch er et
middelmådig band uansett, da de har for svake låter og en dårlig vokalist. Et ok
liveband er de likevel og liker du bandet er nok dette verdt å sjekke ut.
Turnédokumentaren er særdeles lite interessant. Den består av diverse uredigerte
egne opptak fra en turné i USA i 2006. Det er begrenset hvor mye man trenger å
se av bilkø, burgerspising, pissoarvisitter og hotellopphold, mens det skravles
på italiensk. Noen mildt sagt pinlige intervjusekvenser er også inkludert og det
er ganske utrolig at et så rutinert band vil ha noe så dustete på film.


ELIS - Griefshire
4.0
Dette albumet har fått mye omtale pga av vocalist
Sabine Dünser’s tragiske bortgang under innspillingen. Albumet blir likevel
utgitt i ”hennes minne”, som det så fint heter. Bra er det, for dette er vel det
beste bandet har prestert hittil. Vi snakker om gotisk metal av høy klasse. De
gjør et konseptalbum, som er så populært å gjøre nå om dagen! Du sitter
selvfølgelig med en følelse av å ha hørt mye av dette før, men de har
enkeltlåter som skiller seg ut i positiv retning. De er veldig melodiøse uten at
det passerer det kommersielle bristepunktet mange andre band i samme sjanger
gjør. De gjør også litt tyngre låter som ”The Burning”. Singelen ”Show Me The
Way, ”Remember The Promise” og “A New Decade” kan nevnes blant mange
høydepunkter. Liker du gotisk metal med kvinnevokal er dette et sikkert
kjøp.


ELIS - Catharsis
3.5
Forrige album, ”Griefshire”, fra 2006 fikk mye
oppmerksomhet etter at vokalisten døde av hjerneblødning under innspillingen,
Albumet ble likevel fullført og det tok ikke lang tid før bandet var på leting
etter ny vokalist. Bandets nye fjes utad er Sandra Schleret og er ikke så veldig
ulik sin forgjenger. Litt bedre, faktisk. De presenterer voksen gotisk metal og
jeg ble nesten overrasket over det nakne lydbildet. De går mot en strøm hvor
gotisk metal er assosiert med symfoniorkester akkompagnert av metalband. Mye av
æren har nok produsent Alex Krull, da lydbildet minner mye om siste Leaves’
Eyes. Musikalske likhetstrekk trekk til nevnte band er for øvrig også mange.
Tekstene er halvt om halvt engelsk og tysk og begge deler fungerer greit. Jeg
savner høydepunkter, men jevnt over er dette godkjent.


ELUVEITIE - Slania
4.0
Blant band som kombinerer folkemusikk og metal
er sveitsiske Eluveitie en av de mest ekstreme. Siden 2002 har de hatt en enorm
utvikling og er i dag fullt på høyde med de beste innen sjangeren. Med Nuclear
Blast i ryggen er de blitt litt snillere og kommersielle, men den brutale death
metal vokalen og de tunge gitarene ligger fortsatt i bunn. Jens Bogren skal ha
ros for den upåklagelige lyden. Paralleller dras til Amon Amarth, som han også
har jobbet med. ”Inis Mona” er den umiddelbare favoritten, men det finnes mange
godbiter her for den som liker metal, fioliner og fløyter from hell!


ELUVEITIE - Evocation I – The Arcane Dominion
4.0
Eluveitie gjorde stor
suksess i fjor med albumet ”Slania” og plasserte seg blant eliten av folkemusikk
inspirert metal, viking metal, keltisk metal, eller hva enn du vil kalle dem.
Selv kaller jeg dem en keltisk utgave av Amon Amarth med folkeinstrumenter.
Samme kan det være. De har uansett bestemt seg for å gå tilbake til røttene og
gjøre et akustisk album. Dette må de gjerne utfordre andre band innen sjangeren
å gjøre også. Kjenn røttene før du tolker dem på egen måte. Uansett utfall vil
bandet vokse av det. Det gjør helt sikkert Eluveitie også og albumet er heller
ikke så ille. Dødpunkter er det mange av men det gjør ingenting når du får låter
som ”Brietom” og den sære ”The Cauldron Of Renascence”, som svinger noe enormt.
De har med en haug gjestemusikere som bidrar til å danne en bredde i
repertoaret. Igjen tar de i bruk utdødde språk og gjør et konsept ut av det. En
oppfølger kommer nok også etter hvert. Dette er kanskje ikke så veldig
interessant som for de som vil ha opprocka drikkeviser og vås. Her dreier det
seg faktisk om musikk…


ELUVEITIE - Everything Remains As It Never Was
4.0
Eluveitie kom
nærmere røttene med fjorårets akustiske album, ”Evocation 1: The Arcade
Domination”. Utfordringen er å ta med seg de når de nå tar frem gitarene og
rusker til stemmen igjen. Bandets styrke og svakhet er at låtene domineres av de
fengende fløytemelodiene. De gjentar seg selv ofte og platen blir fort ensformig
og litt for enkel. På sitt beste er de derimot bra og det er flere listefrierier
her. ”Thousandfold” er nok den mest åpenbare. Jeg er svak for instrumentalene og
”Isara” kunne like gjerne vært på det forrige albumet, da denne også er
akustisk. Platen har til og med en bra låt i dur, ”Lugdünon”. Det er kanskje den
som minner mest om ”Slania”, fra 2008. Om det er et problem kan selvfølgelig
diskuteres, men ekstrem metal-elementet blir veldig vagt. De går nok heller i
retning den kommersielle viking metallen.


ELYSION - Silent Scream
4.5
Greske Elysion har byttet vokalist og det
er jammen ikke det dummeste de har gjort. Hun har akkurat nok særpreg, samtidig
som hun utfyller de obligatoriske gotiske kravene. Låtene følger kjente maler,
men kombinasjonen gotisk og industriell metal gir et snev av særpreg. Platen er
spekket med gode melodier og fengende refrenger som gir et veldig godt
førsteinntrykk. Litt spent på hvor lenge den holder seg, da jeg frykter dette er
et album du vil gå lei av. Jeg falt pladask for låten ”Walk Away”, som har et
uimotståelig refreng. Bruken av vokaleffekter gir låten en helt ny dimensjon.
Godt å se at stemmeprosessorer kan benyttes til annet enn å jukse med sur vokal.
Produksjonen er det lite å si på og de går heller ikke i den overpompøse fellen.
Det er et veldig modent album og jeg er sikker på at vi hører mer til dette
bandet.


ELVENKING - Two Tragedy Poets (…and a Caravan Of Weird
Figures)
3.5
Italinske Elvenking har gjort det alle folk metal-band burde
gjøre. De har spilt inn et akustisk album og gått tilbake til røttene. De høres
tidvis ut som et folk rock band og da er jeg villig til å tolerere de sure
strykerne og fløytene. De gjør sitt beste og det er det viktigste i denne
sammenhengen. ”From Blood To Stone” er rett og slett en god komposisjon, noe jeg
ikke kan si om majoriteten av albumet. ”My Own Spider’s Web” og ”Another Awful
Hobs Tale” er også godkjente låter. Tre nyinnspillinger er også inkludert og
disse låter i hvert fall ikke dårligere enn originalversjonene, men dette er vel
et spørsmål om smak og behag. Hva en versjon av ”Heaven Is A Place On Earth” har
å gjøre i denne sammenhengen vites ikke, men spesielt bra er den ikke.


EMBASSY OF SILENCE - Euphorialight
3.0
Relativt ferskt kvinnefrontet
band fra de finske skoger. Originalt er det ikke og litt kjedelig må jeg ærlig
innrømme at dette er. Likevel har de noen gode melodilinjer her og der som
bedrer helhetsinntrykket. ”Absinth Eyes, Opium Words” har for eksempel et veldig
bra bruddparti. Det samme gjelder ”I Ride Away”. Denne ødelegges dessverre av
horribelt dårlig tekst. Lydbilde og vokal er veldig moderat og de går aldri over
i det pompøse. Muligens et band for fremtiden, men vi har vel strengt tatt nok
av dem.


ENCHANTER - Secrets Vol. 1-Symbols In Stone
1.0
Enkelte band bør forbli
på øvingslokalet. New England baserte Enchanter har en lang vei å gå før dette
høres bra ut på plate. Låtene er til en viss grad der, men det hele høres
utrolig amatørmessig ut. Jeg antar de har stått for produksjonen selv og det
hjelper heller ikke for helhetsinntrykket. Ustødige trommer ødelegger  de
kjappere låtene. Når de toner det ned et par hakk høres det derimot bedre ut.
”Learned To Kill” og ”Me” er absolutt låter jeg takler å høre. Inkludert på
cd-en er også deres første demo, ”Symbols In Stone”, som selvfølgelig har vært
utsolgt i årevis. Etterspørselen har sannsynligvis vært stor. Lyden er faktisk
bedre på disse låtene. Kort oppsummert 16 låter skrøpelig metal. Løp og
kjøp!


ENEMY OF THE SUN - Shadows
2.5
Herregud, for en usammenhengende suppe
av alt mulig. Enemy Of The Sun stammer fra bandet Grip Inc, med gitarist
Waldemar Sorychta som eneste gjenværende medlem. Musikken kan umulig beskrives,
da den bytter sjanger gjentatte ganger i løpet av hver bidige låt. Samtlige vers
er rimelige ekstreme og minner veldig om gammel Fear Factory. Refrengene er
derimot veldig melodiøse i en bisarr Faith No More-aktig vri. Alt som er sært er
ikke nødvendigvis bra. Hører jeg den mange nok ganger dukker det helt sikkert
opp låter jeg kan få meg selv til å like, men jeg velger å la være…


ENFORCER - Diamonds
4.0
Svenske Enforcer tar oss igjen 30 år tilbake i
tid. Et mer stilrent NWOBHM-band må du nemlig så langt tilbake i tid for å
finne. De mestrer til og med lydbildet karakteristisk for perioden 1979 til
1982. De høres ut som en blanding av Diamond Head og Iron Maiden ved første
gjhennomlytting. Senere kommer også referanser til andre band. Det er derimot
veldig lite personlig særpreg, men det er vel også det eneste negative som kan
sies. Låtene er jevnt over ok og om du aldri får nok av denne sjangeren vil du
sannsynligvis elske denne.


ENGINEERS - In Praise Of More
1.0
Brittisk psykedelisk pop er
tungfordøyelig i disse deadline-tider, men jeg har uansett gjort et forsøk på å
få meg selv til å finne noe hørbart på denne platen. Jeg må dessverre konkludere
med at alt går i samme søvndyssende takt. Jeg hører verken gode melodier,
dynamikk eller spenning. Vokalen er like kjedelig som musikken og da gir dette
meg veldig lite.


ENSLAVEMENT OF BEAUTY - The Perdition
3.5
EP-er har ikke stor verdi i
mine øyne, men det har uansett duoen Myrholt og Tunheim valgt å gjøre denne
gang. Med seg har de gjestevokalist Lisa Johnsen og kvinnevokal kler den ellers
så synthbaserte svartmetallen bra. Musikalsk er det likevel ikke mye som skiller
bandet fra debuten ”Traces O’ Red”, fra 1999 og de fleste vil vel påstå at de
har hørt dette før. Det kunne også vært en idé å involvere flere musikere, da
det høres veldig enmannsprosjekt-aktig ut. Men for all del. Liker du det de har
gjort tidligere liker du helt sikkert dette også. Men gi meg et album neste
gang…


ETERNAL DEFORMITY - Frozen Circus
3.0
Polakkene leverer et variert
album, både sjangermessig og ikke minst kvalitetsmessig. De spiller alt fra
doom, death, prog til gotisk metal med varierende hell. Det hele er inspirert av
sirkus og vi får kjente sirkustoner underveis, som passer ganske bra inn i de
relativt anonyme låtene. De er best når de spiller på melankoli og ”Little 15”
er den umiddelbare favoritten, med sine velarrangerte strykere som også tar deg
inn i neste låt, ”Crime”. Denne har også et veldig morsomt sluttparti. Dette er
helt ok, uten at jeg på noen måte blir revet med. Variasjon er også vel og bra,
men alt med måte…


EUREKA - Shackleton’s Voyage
5.0
Multiinstrumentalist Frank Bossert er
klar med sitt fjerde album og har denne gang gått for et konseptalbum. Det høres
sikkert litt merkelig ut med et tilnærmet instrumentalt konseptalbum, men faktum
er at dette albumet er så stemningsfullt at toner sier mer enn ord. Albumet
forteller historien om Ernest Shackletons ekspedisjoner i Antarktis fra 1914 til
1916. Tidligere vokalist i Yes, Billy Sherwood bidrar på to låter og Eureka er
nok også inspirert av nevnte band. Likhetstrekkene til Mike Oldfield og Rush er
også klare. Platens soleklare høydepunkt er ”Will You Ever Return?”, som har en
for meg ukjent kvinnelig gjestevokalist med navn Kalema. Denne balladen er så
vakker at den bare må spilles gang på gang på gang… Men for all del. Resten av
albumet er også veldig bra. Anbefales.


EVEREVE - Seasons
EVEREVE - Stormbirds
EVEREVE - Regret
Bandets tre
første utgivelser, utgitt av Nuclear Blast blir nå foreviget på nytt. De var
pionerer innen sjangeren cyber goth metal og de første platene har mange
likhetstrekk med Paradise Lost og Moonspell. En mellomting, kan du si. De ble
mer og mer digitalisert, men beholdt intensiteten og de tunge gitarriffene.
Debuten ”Seasons”, fra 1997 inneholder blant annet den superbe ”Autumn Leaves”
og tyskspråklige ”Undergehen Und Aufersteden”. Bandet viste at de ikke var redd
for å eksperimentere og brydde seg lite om båssetting sjangermessig. Selv om
oppfølgeren ”Stormbirds”, fra 1998 er regnet som et av bandets beste album synes
jeg den er en liten nedtur fra debuten. Den tilfører litt lite nytt. Kanskje var
det også derfor vokalist Tom Sedotschenko fikk sparken før innspillingen av
deres tredje album ”Regrets”. Platen er veldig emosjonell, inspirert av en
bekjent som tok sitt eget liv. To forskjellige versjoner av ”House Of The Rising
Sun” fikk mye oppmerksomhet, selv om jeg selv ikke ser det helt store ved noen
av dem. Platene er nummererte og er av en eller annen grunn kun presset opp i
2000 eksemplarer.


EVERFEST - Rising
2,5
Med en grusom produksjon leverer Everfest her et
relativt anonymt album som høres ut som en kloning av Metal Church og Iron
Maiden. Platen utspringer seg fra en 4 spors demo fra 2004 som i fjor ble til en
selvfinansiert cd. De signerte kontrakt med Mausoleum i januar i år og nå er
altså platen her. Bandet bærer preg av å være Tysk og platen har
”barnesykdommer” når det gjelder både lyd og låter. Etter noen grufulle
åpningsspor begynner det å ligne på noe med ”Prophets Of Hate.” Låten ”Fire”
åpner pussig nok med første tekstlinje fra Judas Priest’s ”Touch Of Evil” men er
uansett en av de beste låtene her. Nå skal jeg for en gangs skyld ikke trekke
frem en ballade som beste låt, men ”I Want To Save You” setter et fint punktum
på platen. De er spådd en lysende fremtid og jeg vil tro at dette bandet kommer
sterkere tilbake ved neste utgivelse.


EVERGREY - Torn
4.0
Svenske Evergrey grenser mer til doom enn
progressiv metall om dagen. De to første låtene er også på grensen til å være
for kommersielle. Med den såre vokalen til Tom Englund i front gjør det likevel
ingenting. Lydmessig er dette muligens det tyngste vi har hørt av bandet, da
dype gitarer konstant ligger i bunn. Albumet krever noen gjennomlyttinger, men
de fengende melodiene sitter etter hvert. Jeg frykter derimot at dette er et
album du også fort går lei av. Det blir litt for elementært og forutsigbart.


EVERWOOD - The Raven’s Nest
2.5
I følge plateselskapet er dette årets
beste prog metal plate. Det håper jeg da virkelig ikke. Så bra er den ikke! Det
er et hemmelighetsfullt konsept album delt i 3. Av første kapittel, ”The White
Angel” greier jeg ikke å la være å tenke på Belinda Carlisle, ”Heaven Is A Place
On Earth”! Låten ”The Marching Of Time” minner nemlig veldig om den. Ellers er
ikke dette all verden. For alt jeg vet kan konseptene være geniale, men
musikalsk, så er dette ganske standard symfonisk metal med ørsmå progressive
elementer. Jevnt over ok, men uten de helt store høydepunktene.


EVIDENCE ONE - The Sky Is The Limit
2.0
Anonym, tysk melodisk hard rock
med uheldige power metal elementer. Har prøvd mange ganger, men jeg finner ikke
en eneste låt her som skiller seg ut i positiv forstand. Heller ikke i negativ,
skal sies...


EVIL MASQUERADE - Fade To Black
4.0
Danske Evil Masquerade er ikke rent
lite inspirert av tidlig Rainbow og det legger de heller ikke skjul på. Du kan
ofte navngi opphavet til hver låt, men det gjør ingenting så lenge det oser
kvalitet av det de gjør. ”Gates Of Babylon” går igjen ofte og det må vel være et
kvalitetstegn? Dette er deres fjerde album og de har som tradisjon å ha med
gjestekeyboardister. De har tidligere lyktes med å få med David Rothental .
Denne gang er Tony Carey bidragsyter fra originale Rainbow. Platen har ti låter
og ikke et eneste Avslutningssporet, ”I Believe In Sin” er storslått, episk og
veldig bra. Denne har også mye Dio-Sabbath i seg. Ren plagiat, vil enkelte si.
Jævlig bra, sier jeg.


EXCALION - Waterlines
3.0
Finske Excalion følger i fotsporene til andre
band fra moderlandet, som Stratovarius og Sonata Arctica. Veldig særpreg har de
ikke, men med relativt sterke låter trenger de det heller ikke. Melodisk heavy
metal, som til tider grenser mot power metal er oppskriften de følger og er
heldigvis moderate i bruken av doble basstrommer. Vokalist Jarmo Pääkkönen er
utvilsomt dyktig, men det blir tidvis litt vel mye fokus på vokalen, da gitarene
ofte drukner i skrikingen hans, helst tre stemt i en mur av klang! Låten
”Arriving As The Dark” finnes også som bonus spor i finsk versjon! Det er
virkelig ikke et språk som egner seg i denne sammenheng. Høydepunktet på platen
må være åpningssporet, ”The Wingman”.


EYEFEAR - The Unseen
3.0
Australske Eyefear markerte seg for alvor i
2007, da de signerte kontrakt med Dockyard1 før albumet ”A World Full Of Grey”.
Den gang fikk de hjelp av Andy LaRocque. Nå er det Tommy Hansen som har fått
æren av å skru lyd. Han er definitivt rette mann for jobben, da dette er
klassisk progressiv power metal i Queensrÿche-ånd. Tidligere gullstrupe i
Pegazus, Danny Cecati står for vokal og gjør en i aller høyeste grad godkjent
jobb. Særlig spennende blir dette aldri, men er du glad i sjangeren vil det nok
falle i smak. Serveres med høy lyd og gjerne en god vin.


FAANEFJELL - Trollmarsj
3.0
Black metal og folkemusikk kan være en bra
kombinasjon om det blir gjort riktig. Det er er likevel lett å falle i
tåpelighetsfellen og det er Faanefjell nær ved å gjøre flere ganger i løpet av
denne debuten. Det er et konseptalbum som forteller historien om et fjell som
mennesker og troll slåss om. Titler som ”Der Var En Gang Et Fjell”,
”Faanetrollets Vise” og ”Drikkeglede i Jotunheimen”, sier vel litt om hvor
skapet står. Spesielt dialogsekvensene kan bli litt flaue. Tekstene er skrevet
på gammelnorsk, men med skrikevokal kan de gjerne synge på samisk. Ingen hører
forskjell likevel. Instrumentale låter fungerer derimot veldig bra. ”Soknardalr”
har en kjempefin melodi og veldig bra arrangert.


FACTORY OF DREAMS - Melotronical
4.0
Multiinstrumentalist Hugo Flores
er klar med sitt tredje album sammen med svenske Jessica Lehto. ”Melotronical”
er noe så uvanlig som futuristisk space metal og noe lignende er det vel bare
Star One og X-World 5 jeg kan komme på å ha hørt. Flere eksempler finnes
sikkert, men dette er heller ikke en sjanger jeg vanligvis sjekker ut. Lydbildet
er industrielt og minner mye om ”October Rust” av Type O Negative. Det kan bli
noe kaotisk til tider, men det er også intensjonen. Jeg synes vel ikke akkurat
at konseptet er genialt, men det fungerer. Gode melodier og låter åpenbarer seg
etter hvert og den første som setter seg er ”Protonic Stream”. Akkurat passe
progressiv, med mange fine melodiparti. De programmerte trommene fungerer også
ypperlig. Spesielt basstrommene sparker godt fra seg. ”Obsessical” er også en
låt som utmerker seg. Denne har mest mannlig vokal og Flores viser seg å også
være en god vokalist. Mot slutten kommer også en vakker ballade, ”Something
Calling Me”, som gjør det hele fullkomment.


FAIR WARNING - Talking Ain’t Enough DVD
4.0
Tyske Fair Warning har vært
aktive siden comebacket i 2006. Deres sjette album, ”Aura” ble utgitt i fjor og
under den påfølgende turneen har de altså filmet to konserter. Hvorfor de har
inkludert konserten fra Loud Park Festivalen er en annen sak. Det virker litt
rart for meg at de på en dvd kalt ”Live in Tokyo” har valgt å inkludere en annen
konsert på disk 1. Fair Warning er heller ikke et så spennende liveband at du
strengt tatt trenger mer enn én konsert… Tokyo-konserten kommer omsider på disk
2 og den er også dobbelt så lang. Dvd-en er bra produsert og de sylskarpe
bildene viser tydelig at vokalist Tommy Heart har bleket tennene. Det er også
litt fascinerende å se på gitaristen, som har gripebrett med drøyt 30 bånd, og
det faktum at han faktisk spiller på de lyseste tonene. Etter 21 låter kan jeg
ikke nekte for at jeg er litt smålei, men konserten er på ingen måte dårlig. Det
er vel låtmaterialet som kunne vært sprekere. Jeg skulle likt å hørt flere låter
av samme kaliber som ”Generation Jedi”. Det jeg savner mest på dvd-en er likevel
intervju med bandet.


FAIRYLAND - The Fall Of An Empire
4.0
Bandets 2. album under navnet
Fairyland er nå klart og de opererer fremdeles i samme sjanger som Sonata
Arctica og gammel Rhapsody. Bandet er derimot byttet ut! Eneste gjenværende
medlemmer er keyboardist Philip Giordana og gitarist Anthony Parker. De
balanserer bra det symfoniske og power metal elementet, selv om det til tider
kan bli litt vel mye power metal for min smak. Som de fleste andre band i samme
sjanger fungerer musikken best i 6/8 dels takt og ”Eldanie Uellë” blir dermed et
høydepunkt. Jeg vet ikke hvem som står for den kvinnelige vokalen på platen her,
men når man hører låter låter som ”In Duna” og ”Look Into Lost Years” kan man
spekulere i om å erstatte Elisa C. Martin med en mannelig vokalist var et smart
trekk. Det er uansett ganske sikkert at de som liker gammel Rhapsody, som
”Legendary Tales” også vil like ”The Fall Of An Empire”.


FAIRYLAND - Score To A New Beginning
3.0
Å kalle franske Fairyland en
kloning av Rhapsody, med eller uten ild, er vel neppe straffbart. Særpreg er
vanskelig å spore. Siden forrige utgivelse, ”Fall Of An Empire”, er bare bakmann
Philippe Giordana igjen. Han står for det meste av lyd, som stort sett er store
arrangementer bestående av synth, orkestersamplinger og programmerte trommer.
Med seg har han en rekke mer eller mindre kjente gjestemusikere, deriblant Georg
Neuhauser, vokalist i Serenity. Sjangeren tro fungerer heltesangene i tretakt
best, hvor ”A Soldier’s Letter” utmerker seg. Direkte dårlig blir det aldri, men
en smule patetisk undertone har det hele. Giordana har nok nerdet mye med
komposisjonene og ikke minst arrangementene. Det kunne vært interessant å høre
dette med samme budsjett som Rhapsody har på sine innspillinger. Et ekte
orkester ville gjort underverker.


FALCONER - Among Beggars And Thieves
3.0
Svenske Falconer leverer sitt
sjette album med sin bisarre blanding av folk rock, ekstrem metal og power
metal. De har definitivt hørt sin dose Jethro Tull og det kommer sikkert ikke
som et sjokk at de er bedre jo mer metal-elementet uteblir. Første kutt, ”Field
Of Sorrow” fungerer ikke i det hele tatt, med kaotiske trommer og tunge riff. De
har på ingen måte noen metal-vokalist og vokalen skiller seg litt for mye ut.
Den påfølgende ”Man Of The Hour” er derimot mye bedre og er et av høydepunktene.
Her kommer folk rock-elementet mye tydeligere frem og vi får første møte med de
karakteristiske fløytene. Svenskspråklige ”Viddernas Man” er en veldig moden og
bra komposisjon, men kunne godt klart seg uten distorterte gitarer. Falconer
blir i mine ører litt for schizofrene musikalsk. Lyd er for øvrig skrudd av Andy
La Rocque.


FRANCESCO FARERI - Secrets Within
1.0
En Italiensk gitar virtuos
duellerer med et keyboard om hvem som kan spille kjappest. Vet ikke hvem som
vinner, men det høres ut som et gammelt data spill fra 80-tallet. Siste halvdel
av albumet er akustisk, uten at det gjør dette noe mer spennende.


FATAL EMBRACE - Pure Pounding Steel
2.0
Et plateselskap med navn “Pure
Steel Records” holder selvfølgelig til i Tyskland. Dritt musikk mekka!
”Legendariske” Fatal Embrace er første band ute på dette stål-selskapet og dette
er ”pure steel” kan du tro! Old school tysk death metal av det middelmådige
slaget. De gjør en cover versjon av Death låten ”Evil Dead” og det låter da
egentlig ok med unntak av den skrikende vokalen. Bandet minner for øvrig veldig
om Sodom.


FATES WARNING - A Pleasant Shade Of Grey
FATES WARNING -
Disconnected/Inside Out”
“A Pleasant Shade Of Grey”, først utgitt i 1997 er
av mange ansett som Fates Warning’s endelige gjennombrudd på 90-tallet. Bandet
har alltid hatt en kult status siden den legendariske og ”Night On Bröcken” fra
1984, selv om platen ikke er spesielt bra. Det store gjennombruddet har derimot
uteblitt. Musikalsk var de nok på toppen på slutten av 80 tallet, men rotet seg
noe bort i første halvdel av 90 tallet. Låtene her heter ganske enkelt I-XII.
Det ville derfor bli feil å legge til noen bonus spor her. I stedet følger det
med en bonus live-dvd fra ”Pleasent Shade Of Grey” turneen. Denne konserten ble
først utgitt på vhs i 1998. Hvorfor de har valgt å gi ut ”Inside Out” og
”Disconnected” som dobbelt album vites ikke, men folk som ikke har platene fra
før får da mye for pengene. Dette er platene før og etter ”A Pleasent Shade Of
Grey” og det er et lite klasse skille her. ”Disconnected” fra 2000 er en mye mer
progressiv plate enn ”Innside Out” (1994) og den er også mye bedre. På ”Inside
Out” fremstår bandet som en trio, men har med anonyme studio musikere under navn
som George Hidious, Fidel Horrendous og Athur Letsgoberg! Disse fiktive
personene har også vært representert på tidligere album i andre roller. Begge
platene inneholder 3 bonus spor. Hovedsakelig demo versjoner av låter. Mest
interessant er coverlåten ”Under The Milky Way” av The Church på
”Disconnected”.



FEAR MY THOUGHTS - Isolation
3.0
Dette er det tyske bandets første
utgivelse med den nye vokalisten Martin Fischer. De går også en ny retning rent
musikalsk. Det er en mye mer moden og alvorlig utgave av bandet vi ser her. På
godt og vondt. ”The Blind Walk Over The Edge” er noe av det bedre de har gjort.
Smått progressive og med bra melodilinjer. Den klassiske death
metalcore-sjangeren vi er vant med fungerer derimot ikke i det hele tatt. Det
blir litt for kommersielt og glatt. Den berømte fingeren mangler. Bandet har
vært veldig produktive og det kan kanskje være på tide å gå i tenkeboksen og
finne ut av hvilken retning de vil gå.


FIGHT - War Of Words DVD
3.0
Rob Halford skal tjene penger for tiden og
nå graver han altså frem sitt første soloprosjekt, Fight. Dvd-en består av en
kort dokumentar og diverse konsertopptak limt sammen i samme rekkefølge som
albumet ”War Of Words. Bildet er kornete og usammenhengende, men lyden er ok.
Dokumentaren varer i en drøy halvtime og beskriver godt bandets eksistens fra
begynnelse til slutt. Det er like rart i dag som den gang å se Rob Halford iført
kortbukser, t-skjorte og caps, men det var nå en gang en fase han måtte gjennom.
Inkludert er også konsertopptak fra ”Headbangers Ball”, filmet for MTV i 1993.
Albumet ”War Of Words” er i re-mastret utgave følger også med.


FIGHT - Into The Pit
Dette må vel være siste rest av hva Rob Halford har i
kjelleren fra sin tid i Fight. Nå gir han like gjerne ut den komplette
Fight-diskografien i en boks. Studioalbumene ”War Of Words” og A Small Deadly
Space” er naturligvis mikset og mastret på nytt. Bonussporene fra fjorårets ”War
Of Words Demos” følger selvfølgelig ikke med, så den må du nok kjøpe i tillegg
om du ikke allerede har den. ”Mutations” er en samling alternative og
live-versjoner av låtene på debutplaten. Denne er remastret og han har slengt
med et par ekstramikser som ikke er med på den originale utgaven. Dvd-en som
følger med er vel kanskje mest interessant for de fleste. Den består av et
konsertopptak fra Phoenix filmet under bandets første turné.  Ellers finnes
klipp fra studio, pressekonferanser og reklamesnutter. Det er vel ingen tvil om
at denne utgivelsens eneste misjon er å tjene penger, men om du ikke har platene
fra før er det helt klart verdt investeringen. Men la dette for Guds skyld bli
det siste vi ser av Rob Halford med caps og knebukser.


FIGHT K5 - The War Of Words Demos
4.0
Mens Judas Priest jobber med sitt
ambisiøse ”Nostradameus” prosjekt vekker Rob Halford til live sine andre band.
Først ute var en samleplate med Halford. Nå står Fight for tur. Dette var det
første bandet Halford dannet etter at han forlot Priest i 1992. ”War Of Words så
først dagens lys høsten 1993 og nå er den altså her igjen. Reutgivelsen
inneholder hele 5 uutgitte låter samt noen gode demoinnspillinger. Den beste av
demoene er faktisk den med dårligst lyd. Opptakene av ”Kill It” er gjort med en
Dat-spiller og det er den råtne lyden som gjør låten ekstremt rå. De nye låtene
er av varierende kvalitet og det er fullt forståelig at disse ikke har vært
utgitt før. Låtene blir promotert som nye låter, men jeg antar dette bare er
vrakgods fra originalutgivelsen. Det kan uansett Rob Halford svare for selv, da
det kommer intervju i neste Monster.


FINAL CONFLICT - Another Monoent In Time DVD
3.0
Final Conflict er for
meg et ukjent navn, men de har holdt på siden midten av åttitallet. De er en del
av den  brittiske neo prog-bølgen sammen med band som Arena, Pendragon og
Pallas. Dvd-en er også filmet under en konsert de gjorde sammen med Pendragon.
Flere konsertinnspillinger er gjort i denne teaterscenen i Polen i regi Metal
Mind. Både Arena og Caamora har foreviget konserter her. Final Conflikt er på
ingen måte et dårlig band, men litt småkjedelig blir det. Ingen av de to
gitaristene er spesielt flinke vokalister og de har heller ingen utpreget
scenepersonlighet. Konserten tar seg derimot opp mot slutten. Liker du bandet
liker du dvd-en. Intervjuer, biografi og annet er selvfølgelig også
inkludert.


FINSTERFORST - …Zum Tode Hin
3.0
Denne tyske gjengen spiller episk
svartmetall med trekkspill og fløyte. Minner tidvis om Eluveitie og lignende
band som det finnes 13 på dusinet av. De kommer veldig skjevt ut i
åpningskuttet, hvor trekkspillet og et skjevt lydbilde gir en nærmest komisk
effekt. Det kommer seg derimot midtveis i den drøyt 11 minutter lange låten. Det
er faktisk den korteste på albumet, som består av kun 5 spor. Ingen av dem
skiller seg ut i verken positiv eller negativ retning, da alle har et og annet
parti som fungerer.


FIRECRACKER - Born of Fire
3.0
Jeg er vel neppe den eneste som har vært
nysgjerrig på dette albumet. Det ble innspilt i 2004 før Stefan Lindholm og
Tommy Karevik gikk til henholdsvis Vindictiv og Seventh Wonder. Begge band har
gjort stor suksess de siste årene og Escape ser derfor muligheten til å gi ut
dette albumet, til tross for at det strengt tatt bare er halvferdig. Det er også
fullt forståelig at prosjektet ble skrinlagt, da låtene ikke holder mål. Karevik
får heller ikke vist hva han er god for. Lindholm var nok litt for opptatt av å
spille fortere enn Malmsteen på denne tiden og det går på bekostning av det
musikalske. ”Second Self” er platens høydepunkt og kan minne om Seventh Wonder
på en dårlig dag. Et album kun for dedikerte fans.


FIRES OF BABYLON- Fires Of Babylon
1.5
Om jeg forstår det riktig er
dette albumet blitt til ved at Winters Bane-gitarist Lou St. Paul etter
forespørsel har skrevet et album for et tilfeldig sammensatt band av
plateselskapet. Høres veldig rart ut i mine ører, men det får så være. Rob Rock
på vokal, sier vel litt om hvor det musikalske landskapet ligger og han setter
et klart preg på platen. De kunne godt variert litt med vokaleffektene. Det
låter fett med dobbel komprimering, men ikke konstant. Bandet består ellers av
tidligere Death-bassist Kelly Conlon og trommeslager Robert Falzano, som blant
annet har turnert med Annihilator. Låtene er veldig anonyme og vanskelig å
skille fra hverandre. Glatt USA metal. Ser ikke helt poenget med med denne
utgivelsen, skal jeg være helt ærlig…


FIREWIND (DVD) - Live Premonition
4.5
Greske Firewind er langt fra
verdens beste band, men et overbevisende liveband er de absolutt. De har flinke
musikere og gjør en energisk opptreden. De to gitaristene briljerer spesielt,
selv om det kan bli litt i meste laget, til tider. Den ene gitaristen spiller
også keyboard, til og med mens han spiller gitar! Låtmaterialet er av ymse
kvalitet, men en festlig forestilling er det blitt. Det eneste jeg har å utsette
på innspillingen er at den ikke er mikset i surround lyd. En turnédokumentar og
musikkvideoer følger også med. Liker du bandet er dette et obligatorisk
kjøp.


FIREWIND - The Premonition
4.0
Det har vært mye av og på for greske
Firewind. Gitarist og bakmann Gus G har mange sideprosjekter og jobber ellers
mye som musikkhore. Det er dermed vanskelig å få stabilitet i bandet. Likevel
har de siden 1999 gitt oss seks studioalbum og nå kommer det sjuende. Musikalsk
ligger de mye på samme plan som Judas Priest med Tim Owens, uten at
sammenligningen skal dras for langt. Forrige album, ”Allegiance” var en milepæl
for bandet og brakte dem til nye høyder. ”The Premonition” fortsetter i samme
gate og selv om musikken ikke er banebrytende på noen måte er den vel verdt å
sjekke ut om du liker god heavy metal. Gitarist Gus G er for all del dyktig, men
det er vokalen som utmerker seg mest. Platens ubestridte høydepunkt er en
coverversjon av ”Maniac”, hentet fra soundtracket til filmen ”Flashdance”, av
alle ting. Første singel, ”Mercenary” synes jeg derimot er altfor glatt og et
åpenbart listefrieri.


FIREWIND - Days of Defiance
4.0
Gus G er blitt min nye gitarhelt etter
at han erstattet Zakk Wylde hos min gud, Ozzy Osbourne. Hans eget band, Firewind
har jeg derimot aldri hatt særlig sansen for. De er ikke direkte dårlig, men de
har alltid virket som litt dusinvare for meg. Det blir fort litt mye statisk
power chord-riffing og de fleste låtene forbigår uten å gjøre noe nevneverdig
inntrykk. ”Cold As Ice” er vel platens dårligste, med sin flaue tekst, men
ellers holder de seg over middelmådighetsterskelen. De er faktisk best på sitt
mest banale og kommersielle. ”Broken”  og ”Embrace The Storm” er fengende
og bra. Sistnevnte minner faktisk litt om Lake of Tears. Et helt greit tilskudd
til Firewind-katalogen, men ikke stort mer enn det. Ozzy neste!


FOREVER SLAVE - Tales For Bad Girls
3.0
Forever Slave leverer sitt
andre album og byr på radiovennlig, småpubertal pop metal med kvinnevokal. Høres
det kjent ut? Det gjør musikken også. Ok låter og bra gjennomført, men det gir
meg veldig lite. Legg bort platen en dag og du kan ikke erindre å ha hørt den
ved neste gjennomlytting. En annen ting er tekstene som også virker veldig
pubertale. Titler som ”Dickhead!” og ”Kristin A.I.D.S” er velklingende. Tekstene
tar opp temaer som cyber-sex, lesbe-sex, kvinnemishandling og alt annet som
opptar ungdommen nå til dags. Eller? Jeg begynner å bli gammel…


FLOTSAM AND JETSAM - Dreams Of Death
”Dreams Of Death” er bandets
foreløpig siste studioalbum, utgitt i 2005. Tilbake er vokalist Eric A.K. etter
at bandhore James Rivera vikarierte en kort periode. Bandet hvor en gang Jason
Newsted startet sin karriere har ikke mye igjen av thrash metal-røttene. De
begynte å utforske nye sjangere utover nittitallet og ”Dreams Of Death” viser en
mye snillere utgave av bandet enn tittelen indikerer. Det er et konseptalbum
inspirert av vokalistens mareritt. Siste låt, "Out Of Mind” inneholder også et
skjult spor, en akkustisk versjon av ”Bathing In Red”.


FLOWING TEARS - Thy Kingdom Gone
3.0
Tyske Flowing Tears leverer sitt
første album siden ”Razorbliss”, fra 2004. De er mørkere enn noen gang, men har
også beveget seg nærmere den kommersielle veien, som de fleste andre band innen
sjangeren. Vokalist Helen Vogt har en mye dypere røst enn de fleste andre
gotiske gullstruper, noe som bidrar til å gi dem et snev av særpreg. De har også
fått med seg Samael-vokalist Vorph på tittelkuttet og det fremstår også som et
av høydepunktene. Ellers er dette mollpreget, pent og pyntelig. Helt klart noe
av det bedre Tyskland har å by på av gotisk metal, uten at det sier stort…


FOR SELENA AND SIN - Overdosed On You
3.0
Dette finske ble dannet i
2004 og spiller pop/rock orientert musikk med gotiske elementer. Kvinnelig vokal
er en selvfølge, musikken er ok og behagelig å høre på. Det er derimot ingen
låter som skiller seg ut og det blir veldig anonymt og kjedelig i lengden. Det
hadde ikke skadet med et fengende refreng eller lignende innimellom, men det
bryter vel litt med sjangeren. Den kommersielle dørstokken krysses fort.


JACK FOSTER III - Jazzraptor’s Secret
4.0
Jack Foster er en pussig
skrue. Han skaffet seg en musikkutdannelse tidlig på 80-tallet før han plutselig
ombestemte seg og begynte som å studere økonomi og tullball før han etter hvert
startet sitt eget eiendomsfirma. Først når han var godt opp i førtiårene gikk
det opp for han at det var musikk han ville satse på. Et godt bevis på at penger
gjør folk blind. Gudene vet hva mannen kunne utrettet om han hadde satset på
musikken i utgangspunktet. Hans første utgivelse kom i 2004 og ”Jazzraptor’s
Secret” er hans fjerde album. Han er i tillegg involvert i flere band og
prosjekter. Han vil vel ta igjen for det tapte. Han står selv for vokal og
gitar, mens han har med seg en keyboardist og bassist, som også står for
trommeprogrammering. Musikken er en salig blanding av jazz, pop og progressiv
rock. Han synger som en litt mindre nasal utgave av Paul Young og
gitarferdighetene er det ingenting å si på. Tangenter er også dominerende og det
helhetlige lydbildet er akkurat passe massivt. Låtene er av litt blandet
kvalitet og albumet krever mange gjennomlyttinger. Høydepunkt: ”God And War” som
har noen fantastiske acapella partier og vokalharmonier generelt.


FRACTURE - Simple Chaos
3.0
Fracture har nok ingen problemer med å bli
kalt Australias svar på Queensrÿche. Vokalisten synger nærmest identisk med
mentor Geoff Tate. Hvorfor noen i det hele tatt vil høres ut som han er for meg
et mysterium, men for all del. Slitsom vokal er vel nøkkelen til suksess.
Lydbildet på debuten er veldig tamt og produksjonen hadde trengt et løft.
Låtmessig er de på det jevne, men uten de helt store høydepunktene.


FRAIL GROUNDS - Conrrosion
3.5
Skedsmo-baserte Frail Grounds ble dannet
i 2005 og har jobbet hardt og målrettet hele veien. Dette har gitt resultater og
deres første EP bærer preg av det. Jeg tror hovedmålet med utgivelsen er å
skaffe bandet en platekontrakt og det ser jeg ikke bort fra at de klarer.
Musikken er relativt tradisjonell heavy metal, utført av flinke musikere og en
god vokalist. Det skal litt å skille seg ut i sjangeren, men hvem vet? Det er
forsøket verdt.


FRAMEPICTURES - Remember It
4.0
Portugisiske Framepictures startet som
sessionmusikere for diverse pop-band. Etter hvert fant de ut at de heller ville
satse på egen musikk og startet et instrumentalt prog-band. Etter hvert ble også
vokalist rekruttert og de begynte å satse for fullt. Dette er deres første album
og de kan sine saker. De har likhetstrekk med Porcupine Tree, samt den klassiske
prog-regla. Vokalen er veldig spesiell, da de benytter auto-tune og noen sære
choruseffekter. Dette fungerer veldig bra på de to første låtene, men når de
kjører samme effekten på samtlige låter blir det rett og slett slitsomt. Kanskje
derfor synes jeg også de to første låtene er best. Platen avsluttes med et 26
minutter langt verk, kalt ”My Will To Live” og denne får jeg rett og slett ikke
taket på. Muligens den går inn etter noen flere gjennomlyttinger. Platen er også
for lang, men det går det vel ikke an å få et prog-band til å forstå…


FREDRIKSEN – DENANDER - Baptism By Fire
1.5
Dette er en av de
kjedeligste AOR platene jeg har hørt på lang tid! Jeg prøver gang på gang, men
jeg får meg ikke til å like dette. Sterile melodilinjer og null innlevelse.
Dette til tross  for at de har jobbet i 3 år med låtene og fått assistanse
fra Ricky Phillips fra Styx og Jim Peterik fra Pride Of Lions blant andre.
Beklager!


FREEDOM CALL - Dimensions
0.0
Jeg er en av få i Monster-redaksjonen som
faktisk tør stå frem og si at jeg liker power metal. Når jeg derimot får servert
søppel som dette blir min toleranse satt på prøve. Den ene gladlåten etter den
andre over akkordene E-A-D-Hm og konstant dobbel basstromming gjør dette direkte
provoserende å høre på. Ikke et ok gitarriff er å spore og de mangler bare 2
klovnegitarister for å kunne kalle seg Dragonforce. De skal også turnere med
nevnte band, noe jeg skulle hatt godt betalt for å bevitne. Kan nå verden ta til
vettet og utrydde denne klovnemetalen?!


FREQUENCY - Compasswion Denied
3.0
Svenske Frequency følger opp sin
kritikerroste debut “When Dream And World Collide” med nok et hardtslående
metallalbum. Tunge riff med Dimebag Darell friskt i minnet preger albumet, selv
om stilretningen er en helt annen. Riffene tilfører den ellers tradisjonelle
heavy metal sjangeren de opererer i noe ekstra. At Vance-vokalist Rick Altzi har
overtatt mikrofonen og setter også helt klart sitt preg på platen. Det blir
aldri kjedelig, men Frequency mangler det lille ekstra. Etter noen
gjennomlyttinger er det fortsatt bare ”Your Pain Is My Guide” som fester
seg.


FROM THE INSIDE
”Visions”
2.0
From The Inside ble i 2004 stablet på
beina av Frontiers og Danny Vaughn ene og alene for å få han tilbake til
musikkverden. Det selvtittellerte albumet er ingen milepæl i musikkhistorien,
men var et springbrett både til gjenforening av Tyketto og soloalbum i 2007.
”Visions” er også et album i regi Frontiers og er et lappverk uten sidestykke.
Jeg orker knapt sette meg inn i hvilke kokker som står for hvilket søl. Med så
mange låtskrivere og musikere er det utrolig at de har klart å få til et så lite
variert album. De fleste låtene er drøvtyggerverk du har hørt et utall ganger
før og da hjelper det ikke hvor bra Danny Vaughn synger.


FUNERAL - The Light Does The Shadow
3.0
Dette var lystige saker! Norske
Funeral er mørkere enn natten og betegnelsen funeral-doom passer kunne ikke
passet bedre. De har fått med blås og stryk, noe som har skapt et massivt
uttrykk. Melodiene er sørgmodige, men jeg har hørt bedre låter før. Det jeg
plages mest med er vokalen. Den blir for dominerende og choruseffekten, eller
hva enn det er får det hele til å høres surt og utight ut. Veldig synd, når
lyden ellers er såpass bra.


FUNERAL FOR A FRIEND - Tales Don’t Tell Themselves
2.0
Dette Walisiske
radio rock bandet har visstnok slitt med låtskrivingen til dette albumet. De
følte at de var gått tom og bare repeterte seg selv. Dette føler i aller høyeste
grad jeg også. Når det endelig løsnet for dem skrev de så å si hele albumet på 2
uker. Det hører jeg også! Dette er utrolig ensformig og kjedelig. Uten at jeg
kan utnevne en eksakt låt , vil ja anta at 4-5 låter er potensielle radio
hit’er. Alt avhengig av markedsføring og flaks, men dette er totalt verdiløst.
Selvfølgelig må det komme en låt og redde denne platen fra slummen. ”Out Of
Reach” er en spesiell sak hvor de går litt ut av de moteriktige akkordrekkene og
leker litt med dissonanser og moll akkorder. Denne låten vil sannsynligvis ikke
en gang bli lagt merke til av de potensielle kjøperne av dette albumet. Det er
en annen sak…


FUNERAL FOR A FRIEND - Welcome Home Armageddon
2.5
Det er vel dette
kidza i dag vil kalle emo. Er nok selv litt for gammel til å forstå betydningen
av slikt, men dette er vel sånt som ungdommen liker. Småsutrete radiovennlig
pop-metal, med elementer fra punk og metalcore. Jeg har vel anmeldt et album av
dem tidligere og til tross for at jeg da var et par år yngre forsto jeg like
lite av dette den gang som nå. Jeg synes det blir for lite innhold. For meg blir
bare dette en samling tilnærmet identiske 3 minutter lange låter. Den eneste jeg
merket meg ved, var ”Aftertaste”, som om ikke annet har noen spennende
gitarriff.


FURY’N GRACE - Tales Of The Grotesque And The Arabesque
3.0
Dette
italienske bandet ble dannet så tidlig som i 1994, men de platedebuterer først
nå. Riffbasert småprogressiv rock, som grenser til metal. Tidligere Doomsword
vokalist Gabriele Grilli har en kraftig, rå stemme som setter sitt preg på
musikken. Han vil, om ikke annet være en kloning av Ronnie James Dio, Bruce
Dickinson og David Coverdale. Gitarene er også kraftig inspirert av band som
Black Sabbath og Iron Maiden, riffmessig sett. Det progressive elementet stammer
vel også fra 70-tallet, uten at jeg helt greier å plassere det. Ok låter, men
trenger noen gjennomlyttinger.


GALAR - Til Heimsens Endar
4.0
Bergensbandet er tilbake, fire år etter
debuten ”Skogskvad”. Resultatet er blitt et konseptalbum, basert på Snorre
Sturlasons ”Heimskringla”. De blander black metal med elementer fra folkemusikk.
Ren vokal og strykere bryter fint med den ellers så aggressive stilen. Personlig
mener jeg de melodiøse partiene fungerer best, da det ellers blir litt mye
fantasiløst skrik og skrål. Dette er nok likevel mer en smakssak. Det er blitt
et veldig komplett verk. Bestående av kun 8 spor blir det aldri kjeldelig i
løpet av de 42 minuttene platen varer.


EDU GARCIA - Drumming With Threat (dvd)
2.0
Som tittelen indikerer er
dette altså en trommevideo fra trommeslageren i det brasilianske nu metal-bandet
Threat. Relativt ukjent band for mine ører, men de har i hvert fall vunnet
Wacken Metal Battle i Brazil og gitt ut et album. Garcia er tydeligvis en dyktig
trommeslager, i og med at de gir ut denne. Han spiller til en haug låter, mens
vi får nærbilder av stortrommepedaler og annet snacks. All info er på spansk, så
det forstår jeg lite av. Det er sikkert unødvendig å si at dette kun er av
interesse for trommeslagere og eventuelt fanatiske fans. Noen liveopptak er
inkludert som bonus og det var vel det nærmeste jeg fant verdt å se.


THE GATHERING - Downfall
The Gatherings fortid skal igjen dokumenteres med
demoer og liveopptak fra 1989-1993. Dette er en mye mer omfattende samling enn
utgivelsen med samme navn fra 2001. Opptakene er av varierende kvalitet og
definitivt for spesielt interesserte. Til tross for bandets to første album,
”Always” og ”Almost A Dance”, er jeg vel ikke alene om å regne ”Mandylion”, som
bandets første viktige utgivelse. The Gatherings tid før Anneke Van Giersbergen
er omtrent like interessant som Deep Purples første utgivelser uten Ian Gillan.
Ingenting galt med dem, men de har for meg veldig liten betydning.


GEFF - Land Of The Free
3.0
Geff er et sammensatt band i regi Metal
Heaven. Bakmann er gitarist Ralf Jederstedt som har fått med seg et svensk
stjernelag med Göran Edman bak mikrofonen. Låtene varierer både i sjanger og
kvalitet, men det er mye som er verdt å sjekke ut. Vi får servert alt fra
sekstitallsinspirerte ballader til blues rock og power metal. Noe for enhver
smak, med andre ord. Naturlig nok er platen dominert av gitarer, men den såre
stemmen til Edman setter også et tydelig preg og er en verdig prikk over denne
i-en... Den noe oppskriftmessige ”Crusader” er min umiddelbare favoritt, mens
”Fool’s Paradise” kommer på en god andreplass. Bandet jobber allerede med nytt
album og jeg hører gjerne fra dem igjen.


GENESIS - When In Rome DVD
4.5
Trippel dvd fra bandets spektakulære
show i Roma i fjor sommer. De har klart å gjenskape det enorme lysshowet og den
store scenen på film. Lyden er prikkfri og bandet spiller som ventet bra. Jeg er
vel ikke alene om å synes at mye av musikken utover 80-tallet er litt kjedelig,
men det finnes også mange høydepunkter. Sekvensene med de to trommeslagerne
sammen er også underholdende. Phil Collins kan fortsatt spille trommer, bare så
det er sagt. Parallelt med konserten er det også lagt til klipp fra
innøvingsfasen og lydsjekker relatert til hver låt. Dette er mer for spesielt
interesserte, da dokumentaren som følger med er mye mer interessant. Den følger
bandet fra første øving i 2005 frem til turneen. Bra underholdning og jeg håper
virkelig gjenforeningen med Peter Gabriel og Steve Hackett blir realisert.


GENIUS - Episode 3: The Final Surprise
4.0
Denne rockeoperaen signert
multitalentet Daniele Liverani såg først dagens lys i 2002 og til tross for et
noe tynt konsept er del 1 av triologien virkelig et av de bedre av slike
”dugnad” prosjekt album. God progressiv power-metal, med en haug gjesteartister.
Oppfølgeren ”Episode 2: In Search Of The Little Prince”, fra 2004 var en gedigen
nedtur, hvor ”Beware” er eneste låt som er verdt å høre. Derfor har det heller
ikke vært spesielt mye interesse rundt del 3 og siste kapittel av sagaen.
Liverani står selv for alt av gitar, bass og keyboard. Bak trommene sitter Dario
Ciccioni, fra Liverani’s andre band, Khymera. DC Cooper har overtatt rollen som
Genius, tidligere sunget av Mark Boals og jeg synes han gjør rollen bevel så bra
som sin forgjenger. Jørn Lande bidrar også på 2 låter og synger like bra som
alltid og ”No More Chances” må vel sies å være den beste låten på hele platen.
Basert rundt ”Terminate” fra ”Episode 1”. Oliver Hartmann står også som forrige
gang for alt av backing vokal og gjør en kjempejobb i siste halvdel av ”Save Me
From My Destiny”, et klassisk velarrangert parti, som man bare kan tenke seg
hvordan ville blitt med et litt større budsjett, orkester og kor. Toby Hitchcock
gjør også en bra jobb som ”Senator Jeramus” i ”Back To Life Again”, som er med
på å heve platen til godt over nivået til forrige episode. Likevel er den ikke i
nærheten av å måle seg første del av triologien. Genius våkner uansett fra
drømmen sin til slutt.


ROBIN GEORGE - Dangerous Music
Robin George har en lang karriere bak seg
boåde som produsent og musiker. Han var en god kjenning av alle i den brittiske
rockescenen på åttitallet og har jobbet med artister som Phil Lynnot, Robert
Plant og David Byron. Kjente navn finnes også på denne platen. Mark Stanway, fra
Magnum spiller kyboard og Dave Holland visst nok trommer, i den grad de er
spilt. De er veldig digitale, for å si det sånn. Platen ble først utgitt i 1985
og Robin George ville i følge dette presseskrivet blitt verdensberømt om ikke
plateselskapet gikk konkurs og platen gikk ut av produksjon. Han fikk om ikke
annet en hit med singelen ”Heartline”. Den er veldig typisk for årstallet og du
vil helt sikkert tro at du drar kjensel på den. Resten av platen synes jeg blir
litt anonym og kjedelig. Robin George er først og fremst gitarist og han ville
nok vært tjent med å overlate mikrofonen til noen andre. Platen er remastret og
5 bonusspor er inkludert.


GHOST - Days Undercover
3.0
Ghost er et 5-mannsorkester fra Follo som
har holdt på siden 2002. De spiller hard rock og heavy metal så tradisjonelt som
det kan gjøres og er tydelig inspirert av det herlige åttitallet. Åpningsriffet
i ”Craving” minner farlig om”Looks That Kill” av Mötley Crüe. Iron
Maiden-harmonier har selvfølgelig også funnet sin plass. Jeg får litt
Return-vibber av tekstene, da de er litt banale. Tekster om konemishandling,
hjernevaskede spesialagenter og plastisk kirurgi kan fort bli litt pinlige.
”Surgery” er riktig nok litt morsom, da den vel handler om å være lei av sin
stygge kone, for så å sende henne til plastisk kirurg. Tilbake får han henne som
bestilt fra en katalog. Om det er samme kona som får gjennomgå i ”Broken Life”
vites ikke, men jeg håper da inderlig ikke dette er basert på egne erfaringer…
Tittelkuttet er EP-ens beste låt. Den har noen fine taktomslag som gjør låten
litt mer spennende. De spiller inn nytt album på nyåret og vi får nok høre mer
fra denne gjengen.


GHOST - The Engraving
3.0
Ghost kommer fra Follo, du vet. Stedet med
fotballaget som slo Rosenborg ut av cupen… De ga ut en EP i fjor som falt i smak
hos udertegnede. De spiller enkel hard rock og har som de sier selv, ingen
intensjoner om verken å bli rockestjerner eller å redde kloden. Det er nok
heller ingen fare for at det skal skje. ”Surgery” og ”Craving” fantes også på
forrige EP, men er blitt finpusset på og innspilt på nytt. De er ikke de eneste
resirkulerte låtene. ”Alive” finnes faktisk på deres første EP, fra 2005. Hvor
nye resten av låtene er vites ikke, men det viser godt hvor tidløs musikken er.
Dessverre har platen også et par mindre bra låter, som for eksempel ”One Last
Favor”. Når det musikalske ikke stemmer helt kommer også de banale tekstene
altfor godt frem.


GIGANTOUR - Live 2 CD Set
4,5
Gigantour har virkelig vokst til å bli et
verdig alternativ til Ozzfest. De rendyrker i mye større grad metal sjangeren og
denne doble live-samle cd’en gir et godt innblikk i hva det dreier seg om. Jeg
må si jeg blir en smule avundsjuk når jeg hører enkelte av disse bandene dundre
ut av høyttalerne. Jeg blir nok en gang påminnet om hvor bra jeg pinlig nok
synes Anthrax er. Hvor bra Nevermore og Megadeth er live til tross for den
pinglete vokalen til Dave Mustaine. Han høres faktisk ut som en litt gretten
katt! Det har jeg aldri tenkt over før! Jeg elsker jo katter og da er det vel
naturlig å like Megadeth også?! Gleder meg til ny plate! Men tilbake til saken…
Legg til band som Symphony X, Dream Theater, Life Of Agony og Fear Factory og du
skjønner at dette er en live plate som virkelig er verdt å sjekke ut!


PAUL GILBERT - Get Out Of My Yard DVD
3.0
En 2 timer lang instruksjons
dvd med tidligere Mr. Big gitar virtuos Paul Gilbert er vel ikke å forakte for
”shredere” rundt omkring i verden. Gilbert tar hovedsakelig for seg soloer fra
hans egne solo album med en rask gjennomgang av skalaer og teknikker han bruker.
Naturlig nok har han mest fokus på hvordan man spiller fortest på enklest mulig
måte, men det er nå en gang det han kan! Dette har liten verdi for nybegynnere,
da det er ganske vanskelig å henge med. Det har også liten verdi å sette seg ned
å faktisk prøve å spille soloene, men det er likevel interessant å se hvilke
teknikker han bruker. Først etter en drøy time med gitar onani tar han for seg
enkle teknikker om plekter anslag, pull on/pull off, bend/vibrato og lette
arpeggio teknikker. Dvd’en avsluttes med diverse live opptak. Mer interessant
enn lærerikt, men verdt å se for relativt oppegående rock og metal gitarister
som liker å spille fort.


PAUL GILBERT - Fuzz Universe
2.0
Paul Gilbert er en sinnsykt dyktig
gitarist rent teknisk. Som komponist er han derimot heller dårlig. Tittelkuttet
er en lang gitarsolo og da frister det lite å høre resten av platen. Jeg liker
min dose gitaronani, men da gjerne i noe som ligner låter. Men igjen. Han slår
de fleste på teknikk. Høydepunkt er en tolkning av Bach Partita i D-moll. Smått
imponerende. Kan likevel ikke se for meg hva andre enn musikere kan få ut av å
høre platen. Det blir litt som om jeg skal være vitne til et slag bridge.
Sikkert et fascinerende kortspill, men jeg forstår ikke bæret.


GILGAMESH  Gilgamesh
Amerikanske Gilgamesh ble grunnlagt av
trommeslager Mike Travis på midten av syttitallet. De nevnes innen prog
rock-sjangeren, men dreier vel egentlig mer mot jazz rock. De debuterte med
dette albumet før tangentist Alan Gowen besluttet å heller satse på sitt andre
band, National Health. De ble riktig nok gjenforent til et nytt album, ”Another
Fine Tune You’ve Got Me Into” i 1978, men var ikke veldig aktive. Som med all
jazz og fusion mangler de gode låtene. Hovedvekt er på innlevelse og småvirtuose
krumspring. Mest spennende live, vil jeg tro. På ingen måte dårlig, men litt
småkjedelig. Litt vokal hadde for eksempel ikke skadet. Av positive ting kan
selvfølgelig den varme gitarlyden til Phil Lee og den utsøkte bruken av
mellotron nevnes. Gowen døde i 1981 og det utelukket naturligvis en ny
gjenforening.


GIUNTINI PROJECT - III
4.0
Det er faktisk 8 år siden forrige avsnitt I
denne triologien. Dette grunnes at Aldo Giutini er veldig grundig i låtskrivings
prosessen. Han kaller seg selv en perfeksjonist. Som sist så har han fått med
Tony Martin på vokal og dette er ikke tilfeldig! Denne platen minner veldig om
Black sabbath ”Tyr” og den har til og med en versjon av ”Anno mundi.” ellers så
ligner låten ”Fool paradise” veldig på ”Lawmaker.” Som fanatisk Sabbath og
Martin fan sier det seg selv at jeg elsker dette albumet! Martin har også
bidratt med tekster til de fleste låtene her uten at de blir fullt så
”satanistiske” som i Sabbath sammenheng… ”Que es la vida” er den beste låten her
og er ifølge Guintini selv tidenes beste låt….


GLAMOUR OF THE KILL - Glamour Of The Kill
3.0
Brittisk småpubertal
punk/hardcore. De har fra før et selvfinansiert album på samvittighet. De har
også bidratt på en hyllestplate til Iron Maiden i regi Kerrang, hvor de gjorde
en versjon av ”2 Minutes To Midnight”. Kerrang har også nominert dem i
kategorien årets nykommer. Selv ser jeg ikke det helt store ved dette. Alle
låter går i samme tempo  og toneart. Jamrende vokal og klissete tekster. Og
hva er det med bandnavnet? Kanskje appellerer dette til ungdom. Spesielt bra er
det uansett ikke. 6 låter holder i massevis for meg.


GLAMOUR OF THE KILL - The Summoning
2.0
Brittiske Glamour of the Kill
imponerte meg ikke nevneverdig med sin forrige EP og debutplaten høres mer eller
mindre akkurat likedan ut. De spiller punk/rock blandet med en god dose nu metal
og grindcore. Det hele høres unektelig litt pubertalt ut og mye skurrer.
Spesielt låtene med skriking tar seg dårlig ut. De Green Day-aktige låtene
fungerer bedre. Jeg er definitivt ikke i målgruppen for denne type musikk, da
jeg antar dette skal appellere til ungdommen. Dette minner mest om
bakgrunnsmusikk til snøbrettkonkurranser…


GLAMUNITION - Glamunition
0.0
I frykt for å bli politianmeldt må jeg
vel trå varsomt når jeg anmelder denne. Det er altså snakk om soloalbumet til
Åge Sten Nilsen, kjent fra Wig Wam og det er lett å ha fordommer mot denne
mannen. Han er den mest PR-kåte vokalisten i Norges land og kan til tider virke
motbydelig. Synge kan han derimot, til folks store ergrelse og jeg er en av få
som alltid gir mannen en sjanse. Platen åpner greit, men allerede ved låt nummer
to, ”No Cigar”, får jeg brekninger. Stemmeeffekter, flaue tekster og über-dur
refreng gjør denne til en lidelse å høre på. For en melankoliker blir dette
mildt sagt i overkant lystige toner. ”Bring The Night On” går likevel an, da den
svinger bra. Veldig inspirert av syttitalls disco og Bee Gees. Første molltone
kommer i ”Brave”, som kunne vært bra. Den er veldig inspirert av The Beatles og
Queen. Strykerarrangementet i mellompartiet er veldig bra. Det er bare så synd
at resten av låten er et uendelig vers med plagsomme rim over me. I en mislykket
versjon av TNT-låten ”Two Friends And A Bottle Of Wine” synger han duett med
Øivind Elgenes, som ikke kommer til sin rett i det hele tatt. Sjelden er
uttrykket homomusikk så treffende som om Glamunition på sitt verste, for
gladsangene som preger albumet gir meg bilder av et dansegulv fylt med Jan
Thomas og vennene hans.


GLYDER - Yesterday, Today and Tomorrow
3.5
Irske Glyder blir ofte nevnt
sammen med Thin Lizzy og det er helt klart likhetstrekk. De har et moderne
uttrykk, men røttene ligger tydelig plantet i sytti og åttitallet. Dette er
deres tredje album og de har hatt en stigende formkurve. Eksepsjonelt bra blir
nok dette aldri, da det blir litt kjedelig i lengden. Låtene er likevel jevnt
over ok. Vokalisten har en veldig behagelig stemme og det gjør platen
lyttervennlig. Ikke et videre minneverdig album, men verdt å sjekke ut om du er
glad i god melodiøs hard rock.


GONE TIL WINTER - Gone Til Winter
3.5
Jeg har aldri helt sett poenget
med minialbum. Hvorfor ikke spille inn et par låter ekstra og gi ut en
fullengder? Hvem kjøper minialbum?! Du kan like gjerne gi ut digitale singler.
Noe de selvfølgelig også har gjort… En mulig forklaring er at brittiske Gone Til
Winter ikke har flere låter å spille inn. Bandet ble dannet i Manchester i 2007
og de spiller kvinnefrontet metal, uten at jeg gidder å ta i bruk ordet gotisk.
Vokalen er veldig sutrete og tydelig inspirert av Amy Lee. Hun synger ganske
dypt og en smule surt, noe som er spesielt merkbart når hun synger harmonier.
Noe hun for øvrig gjør ofte, så hvordan de løser dette live vet jeg ikke. De har
et kommersielt uttrykk, men de har også progressive tendenser til tider. Der er
de ikke uventet klart best. ”Violated Within” er rett og slett veldig bra. Det
samme gjelder ”Nameless Cry”, som avslutter platen. Singelen ”Hear Me” er
derimot ganske kjedelig og dermed perfekt for radio og fjortenåringers ipod…


GORMATHON - Lens Of Guardian
3.0
Gormathon ble dannet så sent som I
2009, men har allerede rukket å rukket å skrive nok material til et album.
Låtene varierer i kvalitet og det blir litt ensformig til tider, men det
fungerer. De spiller særdeles kommersiell death metal, i den grad det kan kalles
det. Growling med melodi er ikke daglig kost. Refrengene er stort sett fengende
og selv om tekstene til tider er litt pinlige er dette lett å like.


GOTTHARD - Made in Switzerland
3.0
De fleste ser ut til å ha lagt merke
til dette usedvanlige dårlige coveret. Bondesønn som jeg er, greier jeg ikke
riktig å skjønne hva en brunstig ku har på et platecover å gjøre. En cd utgave
av en konsert som finnes på dvd synes jeg også er rimelig bortkastet. Når det er
sagt, skal det sies at Gotthard er et veldig bra live band og låtmaterialet er
ok. De avslutter platen med ”Immigrant song” og det vil jeg tro publikum setter
pris på.


BARRY GOUDREAU - Barry Goudreau
Barry Goudreau er nok et kjent navn for
mange. Han var gitarist i den klassiske besetningen av Boston. De tok sin første
pause i 1979 og han benyttet anledningen til å spille inn sitt første soloalbum.
Han var aldri kreditert som låtskriver i Boston, selv om han hadde bidratt med
sin karakteristiske gitarteknikk. Flere av låtene fra dette albumet var faktisk
skrevet i den hensikt å inkludere dem på det neste Boston-albumet. Dette var
ikke hovedmann Tom Scholz særlig interessert i og de havnet heller opp her.
Derfor sier det seg vel seg selv at dette minner veldig om Boston. Slik ble også
platen markedsført, noe Schulz heller ikke var særlig begeistret over. Det
spekuleres også i om det var årsaken til at Goudreau kort tid etter fikk
sparken. Brad Telp og Fran Cosmo står for vokal. Cosmo skulle også finne veien
til Boston i 1991. Reutgivelsen har en fyldig biografi og sjeldne bilder. Lyden
er også blitt finpusset på og det er ingenting å utsette på utgivelsen, til
tross for at det ikke er noe bonusmateriale.


GRAND ILLUSION - Brand New World
3.0
Etter en fem års pause er svenske
Grand Illusion tilbake. Trioen har denne gang fått med seg blant andre Greg
Bissonette på trommer og de har som vanlig en fyldig gjesteliste. Forrige
kritikerroste album, ”Ordinary Just Won’t Do” er ikke lett å følge opp, men de
lykkes delvis. Platen er noe ujevn og har noen direkte flaue låter, som
kjærlighetsballaden ”Emily”. Samtidig overrasker de med den noe funky ”Burny
Bed”. Rosinen i pølsen er avslutningssporet ”Forever With You”, som er et verdig
punktum for denne helt ok platen.


GRAVE DIGGER - Yesterday
0.0
Det står å lese at disse tyske graverne
kommer med sin første single noensinne her, noe som i følge mine notater ikke
stemmer, men de har i hvert fall valgt å spille inn låten ”Yesterday” fra
debuten ”Heavy Metal Breakdown” (1984) på nytt. Dette mener de altså vil gjøre
det bra som singel i 2006. Chris Boltondahl er i toppsjiktet blandt verdens
dårligste vokalister og i en flau ballade der teksten stort sett er ”Yesterday,
oooh. Yesterday, nooo…” blir dette bare komisk. Som ikke det er nok presterer de
å gjøre en versjon av Led Zeppelin klassikeren ”No Quarter”. Noen Robert Plant
er han definitivt ikke! Og som ikke det er nok har de en orkester versjon av
”Yesterday” elendigheten! Jeg setter herved opp Grave Digger som motkandidat til
Sacred Steel om tittelen ”Verdens dårligste band”…


GRAVE DIGGER - Ballads Of A Hangman
1.0
Grave Digger holder fortsatt
koken. Vokalisten synger like jævlig som alltid og musikken er like
oppskriftmessig og middelmådig som før. Det eneste som er nytt er vel at de har
byttet plateselskap. Flott. Enda et dårlig band på Napalm. Tittelkuttet er
riktig nok ikke det verste jeg har hørt fra denne gjengen, men det er nok
sikkert bare et arbeidsuhell. Ikke vet jeg hvem som bidrar med vokal på ”Lonely
The Innocence Dies”, men det kommer sikkert ikke som noen bombe at det med ett
låter mye bedre. Kontrasten blir derfor stor når Chris Bolthendal selv overtar
mikrofonen. Gi den mannen alt annet enn en mikrofon! Litt poesi til slutt:
Stormrider! Killing is our style! Stormrider! We never die without a smile!


GRAVE DIGGER - The Clans Will Rise Again
1.0
Den dagen Grave Digger gir
ut et bra album skal jeg tatovere logoen i pannen. Det skjer bare ikke. Chris
Boltendahl er en av verdens dårligste vokalister og bandet er ikke stort bedre.
Jeg vet Redaktøren har en våt drøm om å få høre en duett med Boltendahl og
Cronos, fra Venom. Det er mulig minus og minus ville blitt pluss! Det er nesten
litt trist når du gleder deg til neste utgivelse for å høre hvor dårlig den er.
De prøver seg med allsang, sekkepiper og doble basstrommer, men det vil seg bare
ikke. Ikke alle låter er skrekkelig dårlige, de har bare null innhold…


GREAT WHITE - Back To The Rythm
1.0
Savner du marerittene om Great
White svisken ”Save Your Love” fra 1987? Da kan du friske opp minnene med dette
fantastiske comeback albumet, hvor halvparten av låtene er nettopp ballader av
samme klissete kaliber. Jeg skjønner heller ikke hvorfor alle glemte hard rock
band skal komme tilbake i en blues/rock drakt. Hva er poenget i å gjøre comeback
om du vil fremstå som et annet band? Det skal sies at tittelkuttet slett ikke er
det verste jeg har hørt av bandet, men det sier vel mest om resten av
katalogen…


GREAT WHITE - Rising
2.0
Etter comebacket i 2007 ga Great White ut
albumet ”Back To The Rhythm”, som var et ok dykk i fortiden. Nå gjør de et nytt
forsøk med ”Rising”. Coveret må den nye bassisten Scott Snyder stå til ansvar
for. Hvor dette akvatiske elementet kommer fra vites ikke, men de har av en
eller annen grunn forsøkt å gjøre et variert album, med varierende hell. De
starter med en klassisk blues rock-låt hvor de har gjenoppdaget at shoes rimer
med blues. Neste låt, ”All Or Nothin’” høres derimot ut som noe  Gene
Simmons kunne skrevet på syttitallet, mens det funky gitarriffet i ”Shine” er
noe Ronni Le Tekrø kunne kommet opp med på en dårlig dag. ”Last Chance” er en
kjedelig ballade som meget mulig er skrevet i søvne. ”Danger Zone” har noe
småpubertalt over seg og jeg sitter med en følelse av et band i midtlivskrise.
Great White vil aldri bli nyskapende og jeg vil mye heller at de gjentar seg
selv enn mye av det de presenterer her. Forrige album var heller ikke noe
mesterverk, men dette var en klar nedtur.


GRENDEL - A Change Through Destruction
2.5
Finske Grendel ble dannet i
2000 og har et selvfinansiert album og en haug med demoer bak seg. Nå er de
klare for å nå et større marked og det kan det godt tenkes at de gjør. De
spiller veldig snill death metal med et kraftig finsk preg. Kommersielt, med
andre ord. Ren vokal er ganske dominerende og kontrastene blir derfor store. Et
av høydepunktene, ”Another Link In The Chain” er tidvis som en ballade å regne.
Jeg vet ikke hvor stort markedet er for denne typen musikk utenfor Finlands
grenser, men der borte vil jeg tro dette går rett inn på listene. Verdt å nevne
er selvfølgelig at det følger med en gratis øl-brikke med platen! Heia
Finland!


GRIFFIN - The Ultimate Demise
2.5
Trondheimsbandet Griffin har nok
aldri hatt en særlig høy stjerne i Monster protokollen og deres nye album ”The
Ultimate Demise” hever nok heller ikke inntrykket. Bandet har alltid fremstått
som et middels bra metal band uten de helt store låtene. Denne gang har de
derimot opptil flere direkte dårlige låter. At fem relativt oppegående musikere
kan levere fra seg låter som ”Angel” og den flaue balladen ”Crown Of Thorns”
uten betenkeligheter er vanskelig å forstå. Det virker ofte som de har mer fokus
på gitar riffene enn selve låten. De baserer ofte låtene rundt altfor enkle
melodilinjer, som gjør de nakne og usammenhengende. Dette gjelder blant andre
nevnte ballade og tittelkuttet. Av høydepunkter kan ”Pretty Hate Machine”
nevnes. Lyden er også upåklagelig.


STEEN GRØNTVED - Night Vision Goggles
1.0
Danske Steen Grøntved er en
vel etablert studio musiker. I et forsøk på å gjøre noe annet må han
selvfølgelig lage et solo album. Dyktige instrumentalister lager ikke
nødvendigvis bra musikk og det gjør Grøntved definitivt ikke. Du har hørt dette
et dusin ganger før. Han prøver etter beste evne å etterligne Joe Satriani og
andre solo gitarister, men blir bare en blek kopi. Mye av dette høres ut som
bakgrunnsmusikk til en dårlig pornofilm, mye på grunn av synthene. Det eneste
som er verdt å høre er den bisarre versjonen av ”Fader Jakob”, her kalt
”Bye”.


GUILT MACHINE - On This Perfect Day
5.0
Arjen Lucassen trenger
avveksling fra sine storslåtte Ayreon-prosjekter. Før har vi fått album under
navn som Ambeon, Star One og Stream Of Passion. Ingen av disse er tydeligvis noe
verdt å satse videre på. Dette har nok å gjøre med hans behov for å sette sammen
nye bandbesetninger. Jeg er veldig glad for se at han har inkludert sin partner
Lori Linstruth, da jeg synes rollen som manager er å kaste bort talentet som den
flinke gitaristen hun er. Den relativt ukjente vokalisten Jasper Steverlinck har
en veldig følsom stemme som passer musikken bra. Albumet er veldig emosjonelt og
minner veldig om Ayreon på sitt mørkeste. Låtene er veldig lange og platen
rommer bare 6 spor. Lucassen fokuserer mye på dynamikk, noe som er på godt og
vondt. Alt er veldig levende og oppbyggingene er fantastiske. Det er bare litt
dumt å sitte og vente i ti minutter for et klimaks som varer siste minuttet av
hver låt. Dette gjelder spesielt for åpningssporet ”Twisted Coil”, men
avslutningen er også helt fantastisk, bare så det er sagt. Verset på ”Season Of
Denial” minner forresten farlig om et parti i ”Beneath The Waves” fra siste
Ayreon, uten at det spiller noen stor rolle. Albumets peneste refreng finnes i
”Over”, den korteste og enkleste låten på albumet. Det utvilsomme høydepunktet
er likevel ”Perfection?” og denne er ikke langt fra perfekt. Her kommer
dynamikken til sin rett og låten har ikke et eneste dødpunkt i sine drøye ti
minutter. Dette er helt på høyde med det beste fra siste Ayreon, om ikke enda
bedre. Instrumentalpartiet i midtpartiet og slutten klistrer seg på hjernen
etter første gjennomlytting og er umulig å bli kvitt. Jeg regner med denne
platen appellerer mest til dem som har et forhold til Ayreon tidligere og er vel
nærmest et obligatorisk kjøp for alle som er like helfrelste av denne lange
hollenderen som undertegnede.


GUN BARREL - Gunniversary DVD
3.0
Tyske Gun Barrel feirer sine første
10 år med en dvd. En drøy times lang dokumentar forteller historien om bandet og
lar oss bli bedre kjent med bandmedlemmene. Den er velprodusert og til en viss
grad interessant. Den beskriver den pussige gitaristen, Rolf som en
arbeidsnarkoman. Synes derfor det er rart at de bare har rukket å gi ut fire
album. Men for all del. Det er ikke så verst det heller. En tre kvarter lang
konsert følger deretter og viser at de er et habilt liveband. Rock’n roll med
doble basstrommer er ikke daglig kost, men med tanke på nasjonalitet er det ikke
annet å vente. Musikkvideoer, introduksjon av ny vokalist og annet snadder er
også inkludert. Riktig nok en dvd først og fremst for trofaste fans, men grei
underholdning ellers også.


GYPSY ROSE - Another World
3.5
Siden debuten fra 2005 har svenske Gypsy
Rose skaffet seg ny vokalist. David Reece er mannen og han har fortid fra Accept
og Bangalore Choir. Det tok bandet 24 år å komme opp med ditt første album. Når
et band endelig lykkes etter så mange år er det litt merkelig at de da velger å
skaffe seg ny vokalist. Det får likevel bli deres sak. David Reece gjør en ok
jobb og hans fortid fra Accept har heldigvis ikke satt sitt preg på musikken.
Derimot minner han tidvis om Steve Walsh. De har en trommelyd åttitallet verdig
og albumet er på mange måter tidløst, selv om det helt klart har røtter fra
nevnte tiår. Bra melodier og fengende refrenger gjør absolutt albumet verdt å
sjekke ut. En smule variasjon har vi også fra den overfengende ”Don’t Look Back”
til den mørke ”Fired”. Gode gitarriff skal de også ha ros for. Det finnes
egentlig ingenting annet negativt å si enn at du kanskje har hørt det før.


HADOUKEN! - For The Masses
1.0
Dette var da en merkelig ting å få
tilsendt. Digital dunkemusikk med distortert rap og tullball. Det finnes riktig
nok noen gitarer her, men jeg ser likevel ikke at dette har noe i dette
magasinet å gjøre. Innen denne sjangeren trenger jeg vel egentlig bare
Prodigy.


HALFORD - Live in Anaheim DVD
4.5
Jeg trodde faktisk Rob Halford var
tom for arkivstoff nå, men neida… Han har levert dvd-er, samleplater,
demosamlinger og gudene vet hva fra sin tid uten Judas Priest, og så lenge det
holder mål, så gjerne for meg. Screaming heavy metal får man da aldri nok av.
Denne konserten fant sted bare et par måneder før vår alles favorittprester ble
gjenforent. Vi får Rob Halford i kjent stil, med et blytungt band i ryggen. På
nivå med Priest er det ikke, men det skal også mye til. Av solostoff er ”Into
The Pit” klart best, som er en fantastisk livelåt. Litt spesielt er en versjon
av ”White Heat Red Hot”, fra ”Stained Class”. Denne finnes vel ikke dokumentert
i liveversjon tidligere, så vidt jeg vet. Skal noe negativt sies må det bli at
bildekvaliteten ikke er all verden. Om ikke konserten er nok grunn til å
investere, kan du sikle litt på dokumentaren som følger med. Vi følger Halford
og bandet i studio, øvinger og faktisk også under låtskrivingsprosessen. Jeg er
neppe den eneste som elsker den slags. Under veis får vi konsertopptakav fire
låter fra Tokyo, Japan. Sist men ikke minst er musikkvideoer og annet snadder
inkludert som bonus. Overbevist? Løp og kjøp, heavy metal maniacs!


HALFORD - IV – Made of Metal
4.0
Mens Judas Priest tar et års pause
benytter vår alles kjære metallgud, Rob Halford tiden til å blåse liv i sitt
gamle soloband. De leverte et par gode plater før gjenforeningen med
Presteskapet. Musikalsk høres de vel mer eller mindre ut som en amerikansk
utgave av Priest. Han har slitt med sitt lyse register de siste årene og jeg
hadde aldri trodd at dette bandet skulle gjenoppstå. Han synger tross alt mer
ekstremt her enn med moderbandet. ”Made of Metal” er også i likhet med
”Nostradamus” stortsett sunget med brystklang. Han gjør et forsøk på å nå gamle
høyder i singelen ”The Mower” og det er litt smertefullt å høre på. Det som en
gang var den mest ekstreme skrikingen noen har hørt er blitt noen tynne
falsetthyl dekket i fuzzlyd. Han høres dessverre litt ut som en fattigmanns Udo.
I normalt register synger han derimot som alltid bra. Platen åpner med et riff
med de to mest brukte powerkordene i metalhistorien og ingen gjør de bedre enn
metallguden selv. Refrenget tar seg opp og låten er ganske så ok. Halford
påpeker selv at ”Fire And Ice” høres veldig skandinavisk ut. Det tok sin tid,
men jeg forsto omsider hva han mente. Den er veldig svensk. Hvor enn jeg
forakter Hammerfall, så er dette noe ikke dem, men lignende svenske band kunne
kommet opp med... Platens høydepunkt er ”Like There’s No Tomorrow”, som har et
kjempebra og innovativt refreng. ”Till The The Day I Die” leker faktisk med
sørstatsrock, noe man sjelden skulle tro kom fra denne kanten. Låten fungerer
bra og er et greit avbrekk fra gudemetallen. Screaming heavy metal er kanskje
ikke like skrikende som før, men det fungerer fortsatt.


HAMMERFALL - Steel Meets Steel
Hammerfall feirer 10 år med et dobbelt
samlealbum. De 29 låtene beskriver godt bandets utvikling fra å være en svensk
ledende kloning av Helloween til å bli en enda mer ledende kloning av Helloween.
På sine 10 år har de bidratt med 6 studioalbum og har nok ingen intensjoner om å
la det bli med det.


HAMMERFALL - Threshold
2.0
Det jeg husker etter en gjennomlytting av
denne promoen er den plagsomme påminnelsen ”You’re now listening to the new
Hammerfall album, ”Threshold”, som gjentas ca en gang i minuttet. Når musikken
da ellers er relativ standard power metal, som vi kjenner fra før av dette
bandet er det veldig vanskelig å bli revet med. Gjennomgående problem med
Hammerfall er at de har ingen låter som skiller seg ut, med mindre du kan navngi
hvilken gammel Helloween låt det ligner på… Beste låt er nok tittelkuttet, mye
fordi det er åpningssporet og du har ikke rukket å gå lei.


HAMMERFALL - Masterpieces
1.0
Når Hammerfall gir ut et album med
tittelen “Masterpieces” sier det seg selv at dette dreier seg om coverlåter, da
de ikke har noen egne mesterverk på samvittigheten. Mesterverkene er en samling
av alle innspillinger de har gjort til diverse hyllestplater, b-sider og
bonusspor for japanske utgivelse. De har også tatt seg bryet å spille inn tre
ekstra låter. Resultatet er 18 mer eller mindre dårlige versjoner av tilfeldig
utvalgte coverlåter. Verst er det å skulle forholde seg til at Hammerfall prøver
seg på å covre Kiss og Rainbow. Å ta med ”We’re Gonna Make It”, av Twisted
Sister og ”Breaking The Law”, signert Judas Priest på et album kalt
”Masterpieces” er vel også litt drøyt. Sistnevnte versjon burde for øvrig være
straffbar. Det samme gjelder radbrekkingen av ”Detroit Rock City”. Det siste jeg
vil høre er Hammerfall spille Kiss. Platens høydepunkt må være versjonen av ”När
Vindarna Viskar Mitt Navn”, hvor de faktisk klarer å gjøre noe eget ut av en
sang.


HAMMERFALL - Rebels With A Cause DVD
1.0
90 minutters dokumentar om
Sveriges mest oppskrytte band. Dokumenttaren består av tørrprat og klipp fra
diverse turneer og studioarbeid, fra 2001 til i dag. De har lagt veldig vekt på
å vise hvor ufattelig barnslige og dumme de er. En episode fra et hotell hvor de
ødelegger et fjernsyn forklarer mitt poeng. Fjottene drar ned i lobbyen og
henter en tilsvarende TV, uten tanke på at hotellet selvfølgelig er
video-overvåket. Trommeslagerens behov for å løpe rundt naken er også viktig å
få med. Det kom som et stort sjokk da bassist Magnus Rosén forlot bandet fordi
han ikke orket mer av disse pubertale stuntene. Ellers flott å høre vokalisten
innrømme at han på et punkt kom opp med en ny låt og følte at han hadde hørt
dette før. Det måtte skje!


HARD - Time Is Waiting For No One
4.0
Ungarske Hard har fått med seg
vokalist Björn Lodin til sitt tredje album. Han er tidligere kjent fra det
svenske bandet Baltimore. De spiller relativt klassisk hard rock relatert til
sytti og åttitallet. De har nok hørt sin dose AC/DC, noe som gjør Lodin til den
perfekte sangeren. De har også likhetstrekk med tidlig Def Leppard. Dette
svinger tidvis veldig bra og de er faktisk også ganske variert. ”Lonesome
Loneliness” festet seg kjapt og fremstår som platens høydepunkt. De har en
veldig klassisk gitarlyd som også passer perfekt.


HARDLINE - Leaving The End Open
2.0
Brødrene Johnny og Joey Gioeli
prøver seg igjen. Forrige album, ”II”, fra 2002 var ikke akkurat noe mesterverk
og det kan man trygt si at dette ikke er heller. Neil Schon bidro nok til at
debuten fra 1992 står som bandets eneste godkjente verk. Det energiske uttrykket
og fingeren mangler. Dette er bare søvndyssende melodiøs hard rock som på sitt
beste minner om dårlig Bon Jovi. I ”Give In To This Love” plukker de faktisk
også vers fra Skid Row. Vokalen er heller ikke det den en gang var. Balladene
fungerer greit og tittelkuttet fremstår som albumets høydepunkt. ”Start Again”
er også godkjent, tross sine U2-vibber.


HARDLINE - Monumental
3.0
Trondheimsbandet Hardline liker å skryte på
seg kultstatus, men det er vel strengt tatt ikke så veldig mange som har
kjennskap til dem. Derfor går det selvfølgelig også an å stille spørsmålstegn
ved om de egentlig bør tviholde på bandnavnet, når det finnes et mye mer kjent
band innen samme sjanger med samme navn. Dem om det. 27 år er gått siden
debutplaten, som på langt nær er tilgjengelig for allmennheten. Det er likevel
nærliggende å tro at de befinder seg sånn omtrent innen samme sjanger den dag i
dag. Vi snakker klassisk tungrock med klare røtter fra syttitallet. Den pressede
vokalen til Børge Pedersen gjør at man tidvis får assosiasjoner til Nazareth,
noe som neppe er tilfeldig. Platens høydepunkt er ”Call My Name”, hvor de halter
litt i taktene og har hørt sin dose Led Zeppelin. Avslutningslåten ”Leave Your
Home” skiller seg også litt ut. Ellers er det veldig mange standard
tungrock-låter, som gir meg veldig lite. Det blir for oppskriftmessig.
Det
jeg undres mest på er hvor det er blitt av bassist Egil Trøa. Han har da vært en
av de ivrigste pådriverne for en gjenforening…


HARDCORE SUPERSTAR - Dreamin’ In A CaskeT
3.0
Svenskene med det håpløse
bandnavnet har vokst seg store i moderlandet og har vel nærmest avansert en
scene for hvert år under Sweden Rock festivalen og kom seg faktisk på
hovedscenen i år. Gudene vet hvorfor, for dette har vi hørt før. Skal vi si for
15-20 år siden? Tenker med en gang på møkkabandet Love/Hate, mye på grunn av den
lignende vokalen. Gammel Guns’n Roses ligger selvfølgelig også bak her. Hør bare
åpningsriffet på tittelkuttet. Minner litt om ”It’s So Easy”, kanskje? Låtene er
for all del godkjente, men det var de vel på de 6 foregående albumene også, uten
at jeg skal skryte på meg at jeg har hørt alle…


LAUREN HARRIS - Calm Before The Storm
2.0
Jepp, dette er datteren til
Mr. Løpebass selv, Steve Harris! Om løping til fjells med jernjomfruer har hatt
innvirkning på frøken Løpebass vites ikke, men hun har valgt å prioritere
stemmeprakt foran galopperende høyrefingre. Hvordan låter herligheten? Tja… Jeg
vil tro hun får mer oppmerksomhet for navnet sitt enn for musikken, for å si det
sånn. Snill, radiovennlig punk pop med et par høydepunkter og en haug med
middelmådige låter for å fylle albumet. Kjent oppskrift og med litt hell kan hun
sikkert få en radio-hit og karrieren er spikret. Om å varme opp for Iron Maiden
på alle kontinenter er løsningen tviler jeg sterkt på, da målgruppen for denne
musikken neppe er den samme. Bandet ville vært tjent med noen bedre låtskrivere,
for dette var skrale greier.


HARTMANN - Home
3.5
Oliver Hartmann er et godt eksempel på en god
vokalist som har gjort helt feil ting. Han kastet bort mange år i gitar-ego
bandet At Vance, hvor han aldri kom til sin rett. Han har også deltatt i en
rekke plate prosjekter, som Avantasia og ikke minst Daniele Liverani’s Genius
triologi. Sammen har de også gjort et mesterverk av en plate, ”The Alien
Innside” med bandet Empty Tremor. Hatmann debuterte med sin første solo-plate,
”Out In The Cold” i 2004 og han beveget seg bort fra den verste metal sjangeren
og siktet seg heller inn mot melodiøs hard rock, som kanskje passer han bedre.
Oppfølgeren ”Home” ligger mye i samme sjangeren og den starter veldig bra med et
tittelkutt som virkelig fenger. Neste låt, ”The Sun’s Still Rising” holder også
et veldig høyt nivå. Deretter blir det fort litt små-kjedelig og låtene blir mer
anonyme. For det er på låtmaterialet det alltid skranter for Hartmann. Han er
nok uten tvil en bedre sanger enn låtskriver og jeg håper inderlig at han en
vakker dag finner seg et band verdig for en så talentfull vokalist.


HARTMANN - 3
4.0
Oliver Hartmann er klar med sitt tredje soloalbum og
funnet fram sine litt røffere sider siden forrige album, ”Home”. Platen er også
mer variert enn hva han har gjort før. Jeg har tidligere påpekt at han er blant
verdens beste metal-vokalister og mange vil vel også hevde at han heller burde
fortsatt i den stilretningen. Melodiøs hard rock er likevel et godt alternativ
og jeg føler han synger enda bedre på denne utgivelsen enn de foregående. Platen
åpner i kjent stil med ”I Won’t Get Fooled Again”, men påfølgende ”From Outta
Space” introduserer disstortert vokal og en mye tøffere attityde enn vi er vant
med. Platens høydepunkt følger deretter med singelen ”Suddenly”, som har et
utrolig fengende refreng og stemmen hans er en fryd for øret. Litt fyllstoff har
selvfølgelig platen, da Hartmann vel aldri har vært noen eksepsjonelt dyktig
låtskriver. Balladene hans kan ofte bli litt småkjedelige, men jeg synes likevel
han kommer godt fra det. Mens Hartmann er en av verdens beste metal-vokalister
har han av en eller annen grunn fått med seg en av de verste, Tobias Sammet.
Sammen synger de ”Brothers”, som vel er den tyngste låten på platen. Dette er
meget mulig hans beste soloalbum og det er vel bare ”The Alien Inside” med Empty
Tremor som overgår dette i hans øvrige karriere. La oss få et nytt samarbeid med
Daniele Liverani!


HATCHET - Awaiting Evil
3.5
Jeg vet ikke hva det er med Metal Blade om
dagen. Hvilken terskel setter de for hva som havner i butikkhyllene? Amerikanske
Hatchet er for all del et kurant thrash-band, men fremførelsen og ikke minst
lyden er på demo-nivå. Med et så stort selskap i ryggen skulle du tro at de
kunne få en litt mer påkostet produksjon? Musikken er det ikke mye å si på.
Veldig klassisk thrash metal med røtter fra tidlig åttitall. De første
utgivelsene til Metallica ligger friskt i minnet og spesielt gitaristen har nok
planket sin del Kirk Hammett-soloer i sin tid, vil jeg tro. Det er også hell i
uhell at nettopp lyden er så råtten, for det kan man vel også si om all thrash
fra den tiden… Intensjonen?


THE HAUNTED - Road Kill DVD
5.0
Svenske The Haunted leverer en dønn
ærlig dokumentar om bandets karriere på godt og vondt. De har hatt sin
gjennomtrekk av bandmedlemmer og det er alltid interessant å få vite bakgrunn
for dette. Hovedvekt er på turnering og vi ser også flere sider av turnélivet.
Det er gitarist Anders Björler som har regissert dokumentaren og han har fjernet
alt fjas og tull slike dokumentarer ofte inneholder.
Konsertdelen er fra
Melkweg i Amsterdam og dvd-en har 10 låter fra konserten. Bildet er kanskje ikke
det beste vi har sett og det er kanskje også derfor hele konserten ikke er
dokumentert i sin helhet. De resterende 6 låtene er å finne på den vedlagte
cd-en. 6 musikkvideoer er også inkludert, så her er det meste samlet fra bandets
karriere. Løp og kjøp!


HEADBANG I HOVEDLANDET DVD
2.5
Denne danske dokumentaren har til
hensikt å vise at svartmetallere stort sett er vanlige mennesker privat. Filmen
er fra 1997 og vi følger tre relativt ukjente band og deres dagligdagse
problemer. Dette er i utgangspunktet en bra idé, men det er begrenset hvor
interessant det er når man ikke har kjennskap til bandene. Jeg skulle også ønske
den var tekstet. Det er slitsomt å skulle forstå snøvlete dansk gjennom en hel
film. Det morsomste er ekstramaterialet, hvor vi møter hovedpersonene i dag. Det
er ikke like lett i en alder av 39 år å skulle forsvare at han skrev groteske
tekster om sin mor…


HEART - A Lovemongers’ Christmas
4.0
Endelig Skal også vi nordboere få
ta del i Ann og Nancy Wilsons jul! Platen ble første gang utgitt under
Lovemongers navnet i 1998 og senere utgitt som Heart i 2003. Dette er derimot
første gang den blir verdenslansert. Julestemningen er virkelig til stede når
søstrene serverer sine egne julesanger i tillegg til klassikere vi alle kjenner.
Platen kan bli litt kjedelig i lengden og vil neppe bli spilt utenom høytiden.
Det definitive høyde punktet er ”Oh, Holy Night”.


HEART - Dreamboat Annie Live
5.0
Av og til blir man nesten litt skremt
av tilfeldigheter. Etter en runde på youtube.com ble jeg nok en gang hektet på
gammel Heart. Jeg var overbevist over at jeg hadde ”Dreamboat Annie” på vinyl,
uten at den dukket opp av den grunn. Jeg nevnte dette til Redaktør Larzen og et
par dager senere dukker denne promoen opp i postkassen. Enten utfører mannen
mirakler, eller så er det søstrene Wilson som forbarmer seg over meg. Takknemlig
er jeg uansett. Bandet og platen er ingenting annet enn fantastisk. Å høre Ann
Wilson synge ”Crazy On You” bør få enhver kvinnelig vokalist til å betvile sin
egen rolle. Hun blir mer og mer lik Janis Joplin med årene, da hun har fått en
noe hesere røst. Hun blir faktisk 58 år til sommeren.. Platen er live i ordets
rette forstand og selv om du sikkert har hørt livealbum med bedre lyd får du
derimot en mye mer ekte livefølelse. Her kamufleres ingenting. Konserten
avsluttes mesterlig med en cover av ”Love Reign O’er Me”, av The Who. Wilson
briljerer også her vokalt, men den ville ikke tatt skade av å bli spilt
tidligere på kvelden. Etter hva jeg forstår blir konserten også utgitt på dvd.
Om den dukker opp i postkassen min etter hvert får vise. Dette er vel verdt å
sjekke ut, enten du finner ”Dreamboat Annie”-vinylen din eller ei!


HEART - Dreamboat Annie DVD
5.0
Det er nå over 30 år siden Heart
debuterte med “Dreamboat Annie”. Dette måtte selvfølgelig markeres og søstrene
Wilson bestemte seg for å spille hele albumet live. Ikke en veldig original idé
i utgangspunktet, men når de har lagt så mye arbeid i arrangementene og
fremføringen blir resultatet magisk. Ann Wilson synger bedre enn noensinne og
Nancy er så rocka at den andre gitaristen blir nærmest som en statist å regne.
Hun er en utrolig dyktig rytmegitarist og håndterer spesielt den akustiske
gitaren med silkehansker, eller skal jeg si arbeidshansker?. Bare hør på ”Cracy
On You” eller ”Soul Of The Sea”, hvor hun trakterer en 12-strengs gitar på
overbevisende vis. På feminint, mandig vis slår hun på et tidspunkt gitaren med
sjalet sitt. I likhet med albumet er ikke alt like bra, men det finnes ingen
direkte svake låter her. ” I’ll Be Your Song” og ”How Deep It Goes” er vel
likevel ikke låter de ellers ville inkludert. ”Sing Child” er konsertens mest
spesielle versjon, hvor gitarer er erstattet av strykere. Massiv koring, Ann
Wilson med megafon og tverrfløyte gjør versjonen en ekstra nerve. Nancy bidrar
med trepinner og munnspillsolo. Den rocker skikkelig til tross for manglende
gitarer. Strykerne og tverrfløyten setter også preg på ”Dreamboat Annie
(Reprise)” avslutningsvis og setter et verdig punktum for konserten.
Selvfølgelig må ekstranummer til og de åpner med en veldig bra versjon av
”Mistral Wind”, fra ”Dog And Butterfly”. Deretter gjør de coverlåter som
inspirerte dem til å begynne med musikk, Ikke uventet har Led Zeppelin en viktig
rolle. Alle som har hørt dem gjøre ”Black Dog” før vet hva de får. Det er
tydelig at Ann Wilson ville vært i buksa på Robert Plant om hun hadde fått
muligheten på syttitallet! Konsertens høydepunkt er likevel The Who-klassikeren
”Reign O’er me, som også er skreddersydd for stemmen hennes. Et mildt sagt
verdig punktum for en fantastisk konsert. Intervjuer, bonusspor og annet godis
er selvfølgelig også inkludert. Det er vel nærmest unødvendig å si at dette er
et obligatorisk kjøp om du liker Heart og god rock. Love rules!


HEART - Red Velvet Car
4.0
Seks år er gått siden forrige album
”Juipiter’s Darling”, som var en veldig gledelig overraskelse. Foventningene
blir vel derfor litt i overkant store når de skal prøve å følge opp. Platen er
veldig bluesbasert og har mye akustisk gitar, noe Nancy Wilson er sabla god på.
Likevel blir det litt småkjedelig. Verdens beste kvinnelige vokalist, Ann Wilson
begynner snart å bli litt vel hes i røsten, men hun synger fortsatt bedre enn de
fleste. Søster Nancy synger også på en låt, ”Hey You” og denne er et av
høydepunktene. En countrypreget utypisk låt med fin bruk av hva som kalles
autoharpe. Den kjente lyden av mandolin åpner ”Safronia’s Mark”, som først gir
assosiasjoner til låter som ”Dream of the Archer”. Platens ubestridte høydepunkt
er likevel ”WTF”, og vi skal ikke spekulere i hva det er en forkortelse for.
Dette er Heart i klassisk kjent stil, hvor forkjærligheten til Led Zeppelin
skinner gjennom. Platen avsluttes med en nyinnspilling av ”Sand”, først utgitt i
1997 under navnet The Lovemongers. To bonusspor er også inkludert på denne
utgaven. Forstår jeg det riktig vil platen også være å få kjøpt med en bonus-dvd
og da er det vel ikke noe mer å tenke på. Klin til!


HEARTLAND - Travelling Through Time
Med tanke på at Heartland har over
tjue års fartstid og ti studioalbum bak seg, synes jeg det blir litt i overkant
med hele seks uutgitte låter og en ny. Til tross for at samleplaten er dobbel
bør de vel ha mer å by på? Bandet er ikke mer kjent enn at et ordinært
samlealbum kan rekruttere nye fans. Som de fleste band innen AOR-sjangeren på
nittitallet slet de kraftig i motvind. Vokalist Chris Ousey var i gullalderen
for sjangeren frontmann i Virginia Wolf, dannet av Jason Bonham, og selv da slet
de mot slutten. Man har en viss sympati med sliterne på nittitallet, men
registrerer også at de gjorde mye feil. Det er mye å utsette, spesielt på lyden.
El-trommene på enkelte av låtene er for eksempel ikke spesielt heldig. Jeg
stiller for øvrig også et stort spørsmålstegn ved mastringen av denne
kompilasjonen. Det er merkbar forskjell på lydnivået mellom de forskjellige
låtene. Dårlig arbeid, rett og slett.


HEAVENLY - Virus
2.0
Det er begrenset hvor mye power metal i dur jeg
takler på en gang og når da Franske Heavenly leverer et helt album med tilnærmet
”pumpkin tracks” blir det i meste laget for meg. La oss gå gjennom dette en gang
for alle: Musikk er best i moll!


HEAVENS EDGE - Heavens Edge
I hårmetallens siste time fikk endelig Heavens
Edge sitt gjennombrudd og debutalbumet så dagens lys i 1990. Tilværelsen i
paradis ble dessverre ikke langvarig, da plateselskapet kort tid etter valgte å
satse på grunge. Jeg må ærlig innrømme at jeg har full forståelse for at
Columbia heller ville satse på Alice In Chains enn på dette. Heavens Edge er på
ingen måte et dårlig band, men de bringte veldig lite nytt til bordet. De var
Philadelphias svar på Warrant, kan du si. I den fyldige biografien i omslaget
legger de også litt i overkant mye skylden på plateselskapet. Hadde de vært et
bra nok band ville suksessen kommet av seg selv. De fikk all den starthjelpen de
trengte. Jeg husker selv da jeg så musikkvideoen til ”Skin To Skin” første gang.
De nådde tross alt frem til vhs-spilleren til en kvisete tenåring på bygda. Da
er mye av jobben gjort fra plateselskapets side, spør du meg. De kan ikke
forvente at Columbia skulle komme på døra for å selge meg platen. De mistet
troen på seg selv, det er vel sannheten. Bandet ble aldri formelt oppløst, de
bare sluttet å eksistere. I 1998 ga de ut en plate med demoer og låter som ikke
kom med på debutplaten. Kun for spesielt interesserte, med andre ord. Denne
reutgivelsen har også tre bonusspor, ”Superstition”, U Got It” og ”Just Another
Fire”. Heavens Edge står seg bra den dag i dag og platen er for all del verdt å
sjekke ut om du aldri får nok av melodiøs hard rock fra slutten av
åttitallet.


HEEL - Chaos And Greed
3.0
Etter debuten ”Evil Days”, fra 2007, har
ting skjedd. Svenskene har fått en mer stabil bandbesetning, noe som er et godt
utgangspunkt. De leverer oppskriftmessig power metal, men de har faktisk et par
overraskelser på lur. ”Did You Know” er rett og slett en veldig bra låt. Den
minner mye om Yngwie Malmsteen på det kompositoriske plan uten at
sammenligningen skal dras for langt. Den noe tyngre ”This Angel Cry” er også
veldig bra. Det eneste som egentlig plager meg med albumet er de dominerende
basstrommene som konstant drønner som en gammel motorsykkel på tomgang. Det er
for så vidt greit det, men de ligger alt for mye i front. Gitarlyden er også noe
utenom det vanlige, da gitaristen spiller Stratocaster uten humbucker. Det blir
jo litt som å spille power metal uten doble basstrommer. Det fungerer bra, så
hvorfor ikke prøve det også?


HEIDEVOLK - Walhalla Wacht
0.0
Jeg har ved tidligere anledninger tatt
dårlige viking metal-band i forsvar, mens andre i redaksjonen stikker revolveren
hvor den hører hjemme. Denne gangen må jeg derimot hive meg med i hånlatteren,
for dette er noe av det latterligste jeg har hørt på lang tid. Så vidt jeg vet
er dette bandets andre utgivelse og jeg kan ikke skryte på meg å ha hørt det
første mesterverket. Bandet kommer fra Nederland og er dermed også belemret med
et morsmål som gjør seg dårlig i musikalsk sammenheng. Drikkevisene er hysterisk
morsomme og enkelte ganger lurer jeg på om det også er intensjonen. Jeg ble
lettere skremt da siste låt faktisk minnet om god musikk, men det gikk heldigvis
fort over…


HELLISH WAR - Heroes Of Tomorrow
2.5
Brasilianske Hellish War har hørt
sin dose Iron Maiden og det legger de heller ikke skjul på. Løpebass, tostemte
gitarsoloer og særdeles enkle akkordrekker preger albumet. Det låter faktisk
heller ikke så verst, med unntak av den grusomme vokalen. De platedebuterte i
2001 med den velklingende tittelen ”Defender of Metal”, en milepæl i brasiliansk
heavy metal. Jeg vet ikke om ”Heroes Of Tomorrow” er et konsept-album, men
titler som ”Die For Glory”, ”My Freedom” og ”Destroyer” indikerer et
gjennomgående tema. Tøffeste tittel er likevel ”Metal Forever”. Det er vel
strengt tatt det eneste budskapet som gjelder i denne sammenhengen. Flere ok
låter, men bytt vokalist!


HELLOWEEN - Keeper Of The Seven Keys – The Legacy – World our 2005/2006 –
Live In Sao Paulo”
4.5
Helloween markerer sine 2 siste suksessfulle år med
en dobbel live cd og dvd fra sin lange turné. Låtlisten er imponerende, mye
fordi den er basert rundt de ”Keeper Of The Seven Keys” triologien. Lagt til
side er de karakteristiske melodiøse og roligere låtene som er typisk for
Helloween etter at Andi Deris tok over som vokalist i 1994. For de som
foretrekker ”pumpkin tracks” i dur er altså dette midt i blinken! Det eneste jeg
har å utsette er at publikum tidvis er mikset altfor høyt i lydbildet. På en
live cd bør ikke publikum overdøve musikken.


HELLOWEEN - Gambling With The Devil
4.0
Den dagen Helloween leverer noe
nyskapende skal jeg gå til Nordkapp, eller hva enn dere vil ha meg til å gjøre.
Likevel skuffer de ikke. Litt godt å få tilbake de korte enkle låtene igjen
etter det pompøse forrige albumet om disse nøklene. Andi Deris har en egen evne
til å lage fengende refreng og alle Helloween plagiater burde ta lærdom av
dette. Hør bare på ”Final Fortune”, eller dur-låta fra helvete, ”Can Do It”, for
den del. Deres forsøk på å gjøre en noe tyngre låt lykkes ikke fullt så bra.
”Kill It” er en snodig låt, hvor Deris prøver å etterligne Rob Halford, mens de
har lånt refrenget fra ”Battle Hymns” av Manowar. Hold dere til det dere
kan!


HELLOWEEN - Keeper Of The Seven Keys – The Legacacy – World Tour 2005/2006 –
Live Around The World DVD
5.0
Med en live cd og dvd spilt inn på 3
kontinenter markerer Helloween slutten av den svært suksess fulle turneen i
kjølevannet av ”Keeper Of The Seven Keys Part 3 – The Legacy”. Det meste er, som
fra cd’en hentet fra en konsert i Sau Paulo, men med klipp fra Sofia og Tokyo
innimellom. Jeg har aldri sett på Helloween som et spesielt bra live band, men
her overrasker de. Dette mest på grunn av sett listen. Når man får servert
episke verk som ”The King For A 1000 Years”, ”Keeper Of The Seven Keys” og
”Future World” må det bli bra! Deris synger Kiske låtene bedre enn før og resten
av bandet yter også maks. Dette til tross for sneipingen til Weikath! Humoren er
som vanlig også til stede, i form av tromme/gitar solo dueller og lignende. Det
er likevel begrenset hvor moro en 10 minutter lang tromme solo kan bli! I
tillegg får du en og en halv time med intervjuer og road movie.


HELLOWEEN
7 Sinners
3.0
Nei, nei, nei… Hva har skjedd? Ellers så
bunnsolide Helloween har levert sitt dårligste album med Andi Deris. De har
mistet helt forfestet og tydelig fått for seg at de skal lage et blytungt power
metal-album. Singelen ”Are You Metal?” er det flaueste de har gjort siden
”Secret Alibi”, fra ”Master of the Rings”. Andre halvdel av albumet er noe bedre
enn første. ”If a Mountain Can Talk” og ”The Sage, The Fool, The Sinner” har om
ikke annet noe som minner om et klassisk refreng.


HELLSONGS - Minor Misdemeanors
3.0
Dette var ikke helt som forventet,
gitt. Åpenbare coverlåter av gamle klassikere er sjelden særlig spennende, men
denne trioen har gjort en egen vri. De fremfører låtene i skikkelig
leirbål-versjoner. Flower power hele veien. Platen åpner med ”Skeletons of
Society” av Slayer og den er ikke til å kjenne igjen. ”I Wanna Be Somebody” av
W.A.S.P. blir fremført i taffeljazz-versjon, av alle ting. Ikke alle tolkningene
er like vellykkede, men stort sett er dette ørevennlig. De har også skrevet en
av låtene selv, noe de gjerne må fortsette med.


HELLVETO - Neoheresy
3.0
Hellveto er et enmannsprosjekt som først såg
dagens lys i 1995. Jeg teller hele 21 platetitler siden den gang. Ganske
imponerende. Etter det jeg vet har det hele tiden vært et gjennomgående konsept,
men da tekstene er på uforståelig språk med altfor mange z-er aner jeg ikke hva
det dreier seg om. Jeg vil også tro at dette er for veldig spesielt interesserte
og bakmannen selv. Musikken beskrives som black metal, men det er vel å ta litt
hardt i. Inspirert av nevnte sjanger er det definitivt, men grenser også til
doom metal. Stort lydbilde og symfoniske elementer kler musikken og det hele har
en episk atmosfære. Produksjonen er hjemmesnekret, men fullt ut hørbar. Låtene
er heller ikke så verst og jeg vil tro dette appellerer til mange gamle svart
metallere. Det kunne kanskje være en idé for den polske altmuligmannen å bruke
litt mer tid på neste album. Et gjennomarbeidet bra album er å foretrekke foran
4 middelmådige.


JIMI HENDRIX - Experience Hendrix


HIGH NOON - The New Life Dawning
H.I.M. - Razorblade Romance


HOLLOW - Dark Thoughts
3.0
Trioen Hollow presenteres som Ronni Le
Tekrøs hjertebarn. For bandets del håper jeg de er ung, for da har de potensial
til å bli riktig så bra. Foreløpig synes jeg de høres litt for mye ut som en
blek kopi av sine idoler. Det er ikke spesielt positivt at du kan navngi hvilke
Metallica-låter enkelte riff er hentet fra. Det som skiller seg ut i positiv
retning er vokalen, som er temmelig unik. Låtene er for all del også helt grei,
men de mangler særpreg og det lille ekstra. Tekstene er også til tider horrible.
Verst er semiballaden ”Empty Space”, som nesten er pinlig. Men jeg har helt
klart troen på at dette kan bli til noe.


HOLLOW
“Architect of the Mind”
“Modern Cathedral”
Dette var da en
aldri så liten godbit. Svenske Hollow er nok et ukjent band for de aller fleste,
da de ikke oppnådde noen stor suksess. Likevel har de mye kurant musikk å by på.
Metal Mind kliner til med en dobbelutgivelse som inkluderer begge platene bandet
rakk å gi ut før de gikk hver til sitt. Debuten kom i 1997 og er en salig
blandig av NWOBHM, power metal og prog metal. Jeg vil tro de har hørt sin dose
Crimson Glory. Dette kommer tydelig frem i ”Deified”. Grunnet sparsomt budsjett
har debuten en herlig skitten lyd, noe som kler musikken bra. Her kommer
NWOBHM-røttene til sin rett. Året etter fulgte oppfølgeren, ”Modern Cathedral”
og den ene merkbare forskjellen er produksjonen, som her er litt mer rett i
kantene. Platen er også litt mer variert og det er lagt mer arbeid i
arrangementene. Om det er et bedre album kan derimot diskuteres. Det får være en
smakssak. Uvesentlig egentlig, i og med at du her får begge platene… Vokalisten
sysler med bandet den dag i dag og det dukker sporadisk opp nye låter på
myspace.


HOLLYWOOD ROSES - Dopesnake
1.0
Opprinnelig et amerikansk Guns’n Roses
cover band. Visstnok et veldig bra et sådan. Dette bryr meg egentlig midt på
leggen. Cover band bør forbli på scenen. De har fått med seg en rekke avdankede
musikere med en eller annen relasjon til G’nR. Sammen gjør de egne låter i kjent
Guns stil og noen cover låter. Hva skal man si?


HOLY MARTYR - Still At War
1.0
Holy Martyr er et typisk eksempel på et
band som har eksistert i evigheter og etablert seg på demo nivå og forblitt der.
Dette høres faktisk ut som en demo. Krigs metal med dårlig lyd, utførelse og
ikke minst dårlig vokal. Like originalt som Kims potetgull med salt. Men for all
del; True metal er det sikkert…


HOLY MARTYR - Hellenic Warrior Spirit
2.0
Jeg vet ikke om det var
Turisas som kom opp med sjangerbetegnelsen battle metal, men det passer i hvert
fall veldig godt om musikken til italienske Holy Martyr. Fra første tone tar de
deg med å slagmarken og selv om lyden er litt mer glattpolert enn på fjorårets
debut, ”Still At War”, høres det skittent ut. De har tatt seg bryet å skrive et
konseptalbum, uten at jeg tror historien er veldig relevant lektyre. Låtene er
jevnt over dårlige, men vokalen har forbedret seg betraktelig siden forrige
plate.


HONEYMOON SUITE - Clifton Hill
3.0
Jeg minnes Honeymoon Suite først og
fremst som et av mange AOR-band som herjet hitlistene på slutten av 80-tallet.
At de debuterte så tidlig som i 1984 overrasker meg litt. At deres mest
suksessfulle album, ”The Big Price” kom i 1986 får så være, da jeg først
forbinder dem mest med ”Racing After Midnight” fra 1988. De er som de fleste
andre band fra samme periode kjent for noen grufulle ballader og forsvant
sporløst ved 90-tallets nådeløse innmarsj. Nå har de faktisk greid å samle hele
originalbesetningen igjen, noe ikke mange klarer. Resultatet er blitt et album
veldig nærliggende kanadiernes glansdager, bare litt mindre synth og hårspray.
De har til og med prestert å skrive en bra låt. ”Seperate Lives” går glatt inn
på playlisten min og gjør albumet verdt å sjekke ut for sultne AOR-fans.
Svulstige ballader er mangelvare, men vi klarer nok å beherske abstinensene…


HOPE - All Of My Days


EMIR HOT - Sevdah Metal
3.0
Emir Hot er en bosnisk gitarist som har
viet livet sitt til å planke Yngwie Malmsteen og Vinnie Moore-soloer. Sjekk
gjerne youtube.com hvor og du finner overbevisende webcamera-opptak av mannens
plagiatbragder. Naturlig nok er også hans egne låter kraftig inspirert av nevnte
gitarister. Han bruker også elementer fra bosnisk folkemusikk, noe som i det
minste gir det et snev av særpreg. Med seg har han ikke ukjente John West, som
gjør en god jobb. Det er likevel de instrumentale partiene som utmerker seg og
det er nok Emir selv også godt fornøyd med. Siste del av den nesten tolv
minutter lange ”Sevdah Metal Rhapsody” har riktig nok en veldig bra melodi.
Denne er visstnok sammensatt av en rekke balkanske folketoner. Den påfølgende
”Stand And Fight” har også bra enkeltpartier. Selvfølgelig må han også gjøre en
metallversjon av et fiolinstykke. Kan styre min begeistring for akkurat det…


BRIAN HOWE - Circus Bar


HOUSE OF LORDS - Live In The UK
4.0
Det er nå snart 20 år siden bakmann
Gene Simmons satte sammen dette bandet  av ex-Giuffria og Angel medlemmer.
Det var lenge stille rundt bandet til de ble gjenforent i 2000. Denne
live-platen er fra en konsert de gjorde på Firefest festivalen i Nottingham i
november, 2005. Lyden er upåklagelig og setlisten likeså. En god blanding av
gammelt og nytt. I tillegg er et bonusspor inkludert. En tidligere utgitt låt,
”Havana” fra ”Power And The Myth”.


HOUSE OF LORDS - Come To My Kingdom
4.0
Til tross for at det strengt
tatt ikke er igjen et eneste originalmedlem har House Of Lords fått tillatelse
av Greg Giuffria til å fortsette under navnet, som for øvrig eies av Gene
Simmons… Bandet ble gjenforent i 2002, men etter hvert som Greg Giuffria trakk
seg mer og mer tilbake ble det bare vokalist James Christian igjen. Dette
spiller vel strengt tatt liten rolle, så lenge musikken holder samme standard og
”Come To My Kingdom” er faktisk et av bandets bedre album. Tittelkuttet er
melodisk rock på sitt aller beste. Balladen ”Another Day In Heaven” er også et
kremeksempel på god tidløs AOR, noe som er sjelden vare nå til dags. Platen i
sin helhet gir en generell god følelse og selv om enkelte låter sikkert kunne
blitt luket bort blir det aldri kjedelig, noe man sjelden kan si om lignende
band i dag. Godt jobbet!


HOUSE OF LORDS - Cartesian Dreams
4.0
Vokalist James Christian smir
mens jernet er varmt. De har turnert tett etter fjorårets suksessalbum ”Come To
My Kingdom”. På et eller annet vis har de også rukket å skrive et nytt album.
Platen åpner med et riff mistenkelig likt ”Touch Of Evil”. Om dette er tilfeldig
vites ikke, men det er enda mer mistenkelig når platen avsluttes med en blåkopi
av ”Hells Bells” av AC/DC. De har til og med inkludert kirkeklokkene! Tross
røveri og fantestreker inneholder platen mye god hard rock og Christian synger
formidabelt bra. Det ferske bandet ser også ut til å ha blitt husvarme. Robin
Beck bidrar for øvrig med gjestevokal på ”Repo Man”.


HUMAN FORTRESS - Eternal Empire
3.5
Tyske Human Fortress er et godt
eksempel på hva som skjer når man setter barn til verden. Etter forrige album,
”Defenders Of The Crown” valgte de i 2003 å ta pappapermisjon. Dette har
selvfølgelig også resultert i at flere av småbarnsfedrene aldri vender tilbake.
Den mest merkbare forskjellen er naturlig nok den nye vokalisten, som synger noe
mer brutalt enn sin forgjenger. Det klassiske power metallelementet er heller
ikke like framtredende som før. Trommene preger også lyden. Det er ikke ofte du
hører skarptrommer med tone i dagens metall, men her snakker vi skikkelige
korps-trommer og det kan jeg faktisk like. De spiller på keltiske toner i
enkelte låter også og ”The Wizard” må sies å være et av høydepunktene. De er
ikke redd for å eksperimentere og det har resultert i et variert og spennende
album. Tviler på at gamle fans vil like alt, men noe vil helt sikkert falle i
smak hos de fleste.


ICE AGES - Buried Silence
1.0
Melodic/Industrial/Darkwave beskrives
dette som. Selv hører jeg bare det industrielle elementet. Hele platen høres ut
som en lang intro. Melodi er fraværende og det hele er veldig kjedelig. Jeg skal
ikke skryte på meg å være ekspert på denne type musikk, men jeg ser ikke verdien
i dette. Hadde det om ikke annet vært litt variasjon i lyder og tempo, men nei
da. Det eneste lyspunktet er avslutningssporet, ”Curse” som faktisk har noen
fine akkordrekker og en mystisk atmosfære innimellom den distorterte pratingen
og støy.


ICED EARTH - Iced Earth
ICED EARTH - Night Of The Stormrider
ICED EARTH
- Burnt Offerings
ICED EARTH - Days Of Purgatory
ICED EARTH - Something
Wicked This Way Comes
ICED EARTH - Live In Athens
ICED EARTH - Horror
Show
Om noen brydde seg kunne godt Jon Schaffer endt opp i Egil Trøas Rockens
razzhøl -spalte. Han er en arrogant drittsekk og både han og folk rundt han
synes tydeligvis at han har rett til å være det. Etter hans siste fotspark i
retning Tim Owens passer det utrolig godt med disse reutgivelsene, i og med at
tidligere vokalist Matt Barlow returnerer. Jeg tror ikke dette var intensjonen
til Century Media, men en ren tilfeldighet. Disse utgavene har først og fremst
fokus på cover. Det er såkalte LP-miniatyrer, som inkluderer gamle og nye cover,
som de tydeligvis aldri blir fornøyd med. Det skjønner jeg for så vidt godt, for
til å være fantasy tegninger er de temmelig fantasiløse, spør du meg. Hester,
sverd, blod og glorete farger. Det kalles vel kunst. Musikalsk tror jeg platene
er relativt identiske med de remiksede og mastrede utgavene Century Media ga ut
i 2002.
Debutalbumet, ”Iced Earth” ble utgitt i 1990 og er ikke spesielt
bra, men det skilte seg ut fra andre album fra samme tidsepoke. I en periode
preget av strøken lyd og radiovennlig thrash metal kom Iced Earth som et friskt
pust med sin mildt sagt riffbaserte metal. De er kroneksempelet på feil
låtskrivingsprosess, spør du meg, men det er det selvfølgelig ingen som gjør…
Jeg tror ikke Schaffer og gitar-makker Randy Shawver ofret melodi og vokal en
tanke mens de kom opp med de fleste av disse låtene. Men for all del; folk liker
fete riff og det var nettopp det de fleste thrash metal band fra åttitallet
manglet på nittitallet. Året etter kom ”Night Of The Stormrider” og introduserte
vokalist John Greely, som tok over mikrofonen etter Gene Adam. Ingen av dem har
noe spesielt ved stemmen sin og jeg skjønner godt hvorfor folk trykker Matt
Barlow til sitt bryst. Han har da om ikke annet noe som ligner særpreg. ”Night
Of The Stormrider” er et konseptalbum som omhandler livets destruktive mørke
sider. Veldig enkelt konsept, men veldig riktig for sjangeren og musikken står
godt til historien. De har også fått en bedre struktur i låtene, selv om de
fortsatt er i overkant preget av enkeltriff. En dårlig liveversjon av
”Stormrider” er også inkludert. Det opprinnelige coverbildet er også presentert
og jeg skjønner godt hvorfor det ble kassert (og senere brukt som blink til å
kaste dartpiler på…). Det tok Jon Schaffer fire år å skrive neste album, ”Burnt
Offerings”. Det blir av mange ansett som bandets dårligste album, mye fordi det
er mørkt og melankolsk. De kjappe riffene dominerer ikke lenger og det vil ikke
folk ha noe av! Selv synes jeg stemningen på albumet kanskje er bedre enn
låtene, men i sin helhet er albumet helt ok. Matt Barlow er en mye bedre
vokalist og ikke minst frontfigur enn sine forgjengere og gjør en god jobb.
Platens udiskutable høydepunkt er den 16 minutter lange ”Dante’s Inferno”. Denne
utgaven inkluderer også en bonus-cd med en ikke tidligere utgitt råmiks av
albumet for spesielt interesserte. Hvorfor jeg ikke har ”The Dark Saga”, fra
1996 i hende vet jeg rett og slett ikke, men det neste albumet i platebunken min
er ”Days Of Purgatory”, som er en samling nyinnspilte versjoner av låter fra
bandets tre første album. Dette er siste utgivelse med gitarist Randy Shawver i
bandet. Remastrede versjoner hentet fra ”Burnt Offerings” er også inkludert.
”Something Wicked This Way Comes”, fra 1998 regnes av mange som bandets beste
utgivelse og det er den første i ”Something Wicked” trilogien som
forhåpentligvis blir komplettert i løpet av året. Dette er et album de fleste
bør ha kjennskap til. Denne reutgivelsen inneholder også tre coverlåter, hentet
fra ep-en ”Melancholy”. Du frarådes derimot å høre disse. ”Live In Athens”, fra
1999 inneholder et bonusspor, ”Colors”, som av en eller annen grunn ikke er med
på originalutgivelsen. Liveplaten er det ikke så mye å si om, annet enn at den
er trippel og ble senere utgitt på dvd. ”The Horror Show”, fra 1992 er siste
album med Matt Barlow bak mikrofonen i første omgang og det er kanskje bandets
mest komplette album, ved siden av ”Something Wicked”. Hele albumet omhandler
karakterer fra diverse skrekkfilmer, uten at musikken blir direkte skummel av
den grunn. Coveret er oppskriftsmessig dårlig og hadde i likhet med de tre
første utgivelsene ikke tatt skade av en oppussing! En versjon av Iron
Maiden-låten ”Transylvania” er også inkludert, uten at du trenger kaste bort
tiden din på å høre den.
Alle disse utgavene er del av en boks, som også
inkluderer savnede ”The Dark Saga” og dvd-utgaven av ”Live In Athens. Det er
liten tvil om at dette er utgitt ene og alene for at plateselskapet skal tjene
penger, men på bekostning av razzhøl Jon Schaffer er vel det helt ok?


ICED EARTH - Overture Of The Wicked
3.5
Judas Priest utgaven av Iced
Earth, med Tim Ripper Owens bak mikrofonen kommer nå med en forsmak på det
kommende albumet. Låten ”Ten Thousand Strong” er nærmest en tro kopi av
”Declaration Day”, fra ”The Glorious Burden”, men vi får tro resten av albumet
byr på noe nytt! De resterende 3 låtene er ny-innspillinger av siste del av
”Something Wicked This Way Comes”. En del gamle Iced Earth fans vil sikkert vri
seg i harnisk over Halford tolkningene til Owens, men som nøytral lytter høres
dette ok ut. Basstrommene overdøver gitarene til tider, men det får så være.
Blir spennende å se hva som skjer fremover. Første del av ”Framing Armageddon”
kommer til høsten.


ICED EARTH - Framing Armageddon ”Something Wicked Pt. 1
4.5
De fleste
har vel vært en smule skeptisk til dette prosjektet og forsmaken ”Overture Of
The Wicked” gjorde vel ikke saken bedre. Jon Schaffer fikk kritikk for
lydbildet, da den så å si manglet gitarer! Det har han heldigvis rettet på og
det er ikke lenger noe å utsette på lyden. Iced Earth fans av den gamle
inngrodde typen vil nok neppe like dette, da det er litt lite doble basstrommer
og gnistrende gitar riff. Tim Owens tilførte melodi og melankoli til musikken da
han ble med i bandet i 2004 og det er ikke enkelt for alle å svelge. Han setter
også utvilsomt sitt preg på dette albumet, da hans vokalprestasjoner uttrykker
emosjoner som smitter over på oppegående lyttere. Det gjenstår å se om
trangsynte Iced Earth fans er klar for intelligent power metal. ”Something
Wicked Pt 2” kommer i mars/april neste år.


ICED EARTH - The Crucible Of Man
4.0
Jeg er sannsynligvis den eneste på
denne jord som savner Tim Owens i Iced Earth. Matt Barlow er for all del flink,
men jeg synes Iced Earth per i dag er bedre tjent med en vokalist av Rippers
kaliber. Albumet er også skrevet for stemmen hans, men om Jon Schaffer vil ha
det sånn, så blir det sånn. Konseptet fullføres uansett nå endelig, 10 år etter
at ”Something Wicked This Way Comes” først såg dagens lys. Selv synes jeg
konseptet er litt skalt, men nå ser jeg heller ikke på Schaffer som noe stort
geni, verken på det litterære enn det musikalske plan. Jeg savner  den
sørgmodige stemningen som var gjennomgående i ”Framing Armageddon”. ”Harbinger
Of Fate” er en av få låter som klarer å gjenskape de samme emosjonene. Albumet
tar seg kraftig opp mot slutten med symfoniske refrenger og veldig fokus på
melodier. ”Divide And Devour”, beste låt. Selv om gamle fans endelig har fått
Matt Barlow tilbake tror jeg nok fortsatt de vil sutre over mangel på heftige
gitarriff og doble basstrommer.


ICY STEEL - Icy Steel
1.0
Icy Steel er siste jernvaren tilført Pure
Steel Records. Jeg vet nesten ikke om jeg kan dette seriøst! Navnet, imaget og
ikke minst musikken er så gjennomført dårlig at du får nesten et sympatisk syn
på dem. De skal ha for innsatsen, for de gjør alt de er kapable til å gjøre her,
for de er seriøst ikke særlig gode musikere. Vokalisten ligner for øvrig på
Claude Schnell på sitt verste!


I KILLED THE PROM QUEEN - Music For The Recently Deceaced
1.0
Australsk
metalcore hører man ikke hver dag. Kanskje like greit. Veldig forutsigbart og
oppbrukt. Finnes derimot en bra låt på albumet og det er ”Say Goodbye”, hvor de
blander inn litt melodi i gitar riffene. De prøver seg til og med på litt clean
vokal innimellom! Dristig…


ILIUM - Ageless Decay
3.5
Australske Ilium har en interessant fortid
med en noe ujevn besetning. Det toppet seg da deres 15 år gamle keyboardist i
2005 måtte amputere beinet etter å ha blitt påkjørt av et tog. Hans far, som
også spilte i bandet sa takk for seg og etter dette har Ilium først og fremst
vært et studioprosjekt. Nytt blod for anledningen er vokalist Mike DiMeo, med
fortid fra Riot og Masterplan. Han gjør en godkjent jobb. Det som kjennetegner
Ilium er at de legger stor vekt på tekstene, da de har en science
fiction-forfatter i bandet. Dette gjør selvfølgelig vokalen enda viktigere.
Musikalsk er de vel så klassisk metal som det går an å bli. Det er mye Judas
Priest og amerikansk heavy metal å spore. De er glad i tostemte gitarer og
kraftfull vokal og hvem er ikke det?! Så lenge låtene er ok er dette absolutt en
sjanger å foretrekke fremfor mye annet. De har også et par fyrverkeri av noen
power metal-låter, som heller ikke er å forakte.


ILLUSION SUITE - Final Hour
3.0
Illusion Suite blir presentert som
lillebroren til Pagans Mind og Circus Maximus og det vil de nok forbli også. De
mangler det lille ekstra og de kompenserer ikke med overbevisende tekniske
ferdigheter noe som, lik det eller ei, er en klar fordel innen denne sjangeren.
De blir i beste fall en norsk utgave av Symphony X. Oppe i alle disse
sammenligningene ville det selvfølgelig hjulpet om man kunne påpeke noe som
ligner særpreg. De har en massiv lyd, god vokalist og ok låter, men det er også
alt. Dette drukner i mengden av lignende band. Men for all del, det er en grei
debut og det er absolutt muligheter for å utvikle seg videre.


IMPELLITTERI - Wicked Maiden
2.5
Med sjefshore Rob Rock bak mikrofonen
er det duket for presset vokal, vibratohyl og harmonier. Han er ikke blant mine
favorittvokalister, men av en eller annen grunn er han veldig attraktiv for band
og artister som trenger en innleid gullstrupe. Denne gang er det gitarist Chris
Impelletti som har hyret han for sitt niende soloalbum. Han promoteres som en av
verdens kjappeste gitarister, men tempo betyr veldig lite når han spiller bare
fjas. Tostemt tapping og uendelige løp av skalatrioler er veldig lite givende.
Låtene bærer også preg av å være litt vel mye riffbasert. Litt for mange direkte
dårlige låter fører til at dette dessverre ikke blir noen kandidat til årets
album fra min side, men lyspunkter finnes. ”Eyes Of An Angel” er en fin fengende
sak godt plantet i Rob Rock sitt eget lille mekka. ”Wonderful Life” leker med
progressiv metal, noe som også fungerer bra. Ikke noe direkte dårlig album, men
blir litt i overkant en svak treer-skive…


IMPERIA - Queen Of Light
3.0
Tidligere Trail Of Tears-vokalist Helena
Iren Michaelsen og resten av Imperia kommer omsider med oppfølgeren til ”The
Ancient Dance Of Quetesh” fra 2004. Den gang fikk de kritikk for at platen ikke
var heavy nok og manglet gitarer. Det var kanskje en grunn til at det var
utelatt, for det er de tyngre låtene som fungerer dårligst her. De domineres av
en plagsom basstromme lyd. Doble basstrommer, naturligvis… Roligere låter
fungerer bedre. Platen og tittelen er inspirert av Helenas barnefødsel, som
foregikk under innspillingen! Kanskje fungerer roligere låter, som ”Abyssum” som
vuggesang? Datteren, Angel bidrar med barnegråt i den påfølgende ”The Birth
Of…”, så den egnet seg kanskje ikke så bra likevel?


INCRAVE - Dead End
3.0
Incrave ser ut som en gjeng skoleungdommer med
hvitskjorte og slips. Bakgrunnen for valg av dette antrekket vites ikke, men
musikken svarer i hvert fall ikke til det visuelle uttrykket. Jeg hadde ventet
meg noe moderne, glatt radiovennlig søl og det er vel ikke så langt fra
sannheten. Likevel låter det ok. De liker å sammenligne seg med band som
Nocturnal Rites, Morgana Lefay og Dream Evil. Dette må de gjerne gjøre, selv om
likheten ikke er slående. De er greit samspilt og vokalisten har en smule
særpreg. Låtene er litt anonyme og det er veldig lite variasjon. Da ender vi
naturligvis opp midt på dette treet. De ble dannet i Edsbyn, Sverige i 2001
under navnet Evergrace. Bandets debutplate, ”No Escape” gikk meg hus forbi, men
jeg tviler på at den låt så veldig annerledes. Mitt råd må være å kaste slipsene
og bruk litt fantasi i låtskrivingen!


INDICA - A Way Away
4.0
Jøje meg. Her skal det satses stort. Dette
finske jentebandet har allerede fire album bak seg, men er først og fremst kjent
hjemme i Finland. Nightwish har tidligere tatt dem under sine vinger og etter to
turneer sammen har altså Nuclear Blast plukket opp bandet. Deres tidligere album
har vært på finsk, men nå skal det altså satses på verdensbasis og da er engelsk
å foretrekke. Musikken er skreddersydd for et ungt og gjerne kvinnelig publikum.
Jeg vil tro de fleste som har H.I.M. i samlingen sin også vil elske dette.
Platen er heller ikke ille. Låtene er skreddersydd, men er solid i sømmene. Jeg
er veldig svak for ”Children Of Frost”, som har et femtitallspreg over seg.
Singelen ”In Passing” er også en fengende gotisk poplåt.


INDIGO DYING - Indigo Dying
3.5
Gisa Vatcky er først og fremst kjent
som korist for en haug med artister. Dette er vel hennes debut på egenhånd.
Melodiøs rock som tidvis grenser til gotisk metal. Hun har en veldig kraftfull
og anvendelig stemme som passer alle de håndplukkede låtene. Disse er riktig nok
av varierende kvalitet, men det finnes absolutt ting som er verdt å høre. ”Hear
Me” får meg til å tenke på Alanis Morrisette. En av hennes 2 duetter med
tidligere Yngwie Malmsteen og Ring Of Fire vokalist Marc Boals, ”Far Enough”, er
igjen mye tyngre. Platens høydepunkt er duetten med Michael Kiske, ”Breathe In
Water”, en relativt rolig låt som vokser for hver gjennomlytting. Låten preges
riktig nok av en plagsomt dårlig tekst, men det velger jeg å ignorere.


INGLOW - Till Deaf Do Us Part
3.5
Først og fremst må det sies at
albumet har et veldig bra cover! Hadde tittelen på platen vært like bra ville
førsteinntrykket vært perfekt! Dermed må man stole på det musikalske og bandet
har modnet veldig siden debut ep-en, ”The End Of Yesterday”. Det er fortsatt
ingenting originalt å spore hos bandet, da de ganske enkelt høres ut som en
blanding av sine forbilder. Elementer fra Queens Of The Stoneage, Muse og
Chemical Romance er lett å spore. De greier om ikke annet å gjøre musikken
variert. Sistelåten,”Cure Evil With Evil” minner faktisk litt om Stonegard!
Inglow kan nå langt, men de kan også drukne i massene av lignende band.


INTENSE - As Our Army Grows
2.5
Power metal skal dette være, men jeg
tenker mye mer på pop metal når jeg hører dette. Det noe tamme lydbildet bidrar
nok også til at power elementet uteblir. Blant relativt enkle, anonyme låter
finner vi låten ”Our Last Hope”, som er melodiøs og melankolsk. Det er generelt
melankolien som fungerer for dette bandet, da musikken er for enkel til at doble
basstrommer og gitar riff gjør jobben. Platen avsluttes av tre låter samlet kalt
”Chronicles Of The New Flesh (Trilogy)”, hvor del 2, ”Strange New World” er den
beste.


IN THIS MOMENT - Beutiful Tragedy
4.0
Dette er en virkelig rar plate. I
ene øyeblikket snakker vi standard amerikansk pop punk metal, før den kvinnelige
vokalisten skriker verre enn fanden selv. Dette Hollywood baserte bandet vet
tydeligvis ikke helt hvordan sjanger de vil høre til. Dette er både styrken og
svakheten med albumet. Etter gjentatte forsøk får jeg fortsatt ikke helt taket
på den. Samtidig så greier jeg heller ikke å legge den bort! Verset på ”Ashes”
er nærmest som ren thrash metal å regne. Balladen ”The Legacy Of Odio” viser
også melankolien som bor i bandet. Sjanger krysninger til tross, så er essensen
energi og emosjonell utfoldelse.


INTO ETERNITY - The Incurable Tragedy
4.5
Canadiske Into Eternity kan
kalles en moderne utgave av Mercyful Fate. Smått progressive, falsettsang og
brutalitet i ett. Deres femte album er det mest emosjonelle de har gjort. Omgitt
av kreftrelaterte dødsfall blant familie og venner bestemte gitarist Tim Roth
seg for å skrive etter konseptalbum etter at faren hans døde like før jul. Dette
er nok noe de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Sorg, frustrasjon,
hjelpesløshet og sinne. Alt er representert i løpet av de knappe førte minuttene
albumet varer. Intensiteten og det sterke uttrykket er albumets styrke og jeg må
si jeg blir revet med. Dønn ærlig og personlig album. Ikke alle klarer å
uttrykke seg så klart som dette musikalsk og de som klarer det gjør det oftest
med stort hell. Den sterke ”Diagnose Terminal” gjør sterkt inntrykk med et
vakkert refreng. Veldig molltonet og akkurat passe progressivt.


INTRONAUT - Void
3,5
Intronaut har fotfeste i California, og følger nå
opp sin ep ”Pull” med sin første full lengder. Bandmedlemmene har alle bakgrunn
fra mer eller mindre kjente amerikanske band som Uphill Battle, Exumbed og
Impaled. Bandet minner litt om band som Mastodon og Meshuggah, men de har også
et eget særpreg. Albumet er variert det kommer tydelig frem at bandet har
tekniske ferdigheter. I låter som ”Nostalgic Echo” er de en smule progressiv
uten å gå i prog-metal fellen. ”Iceblocks” og ”Gleamer” kan også nevnes som
personlige favoritter. Slett ingen dårlig debut og bandet kan ha en lysende
fremtid foran seg.


INVICTUS - Persecution
3.0
Franske Invictus kom opp fra undergrunnen
med forrige album, ”Black Heart” i 2004. Før det hadde de et par selvutgitte
album under navnet Quark7. De spiller symfonisk power metal med klare
likhetstrekk med Stratovarius. De er veldig uttrykksfulle i tekstene, som
omhandler krig og elendighet for det meste. Det gir likevel musikken en ekstra
dimensjon. Gnistrende gitarspill er også stilriktig for sjangeren. Unikt er
dette på ingen måte og platen inneholder flere direkte dårlige låter, men jeg
får meg likevel til å like dette. Den tredelte ”Face To Face” er et godt
eksempel på tålig bra power metal. Jeg liker korbruken på enkelte låter. Ellers
er liveversjonen av ”The Angels” som avslutter platen omtrent like live som
”Unleashed In The East”…


IQ - Forever Live DVD
4.5
Dette liveopptaket fra 1993 ble første gang
utgitt i 1996 på VHS og CD. Hvorfor den ikke er gitt ut på DVD før nå vet jeg
rett og slett ikke, men de har gjort en god jobb med redigeringen og 5.1
surround miksen. Konserten er filmet i Tyskland foran et entusiastisk publikum.
Vokalist Peter Nicholls gjør en fabelaktig jobb, selv om hans hoftebevegelser
tidvis er litt urovekkende. Ikke mange vokalister kan sammenlignes med Peter
Gabriel, men i dette tilfellet er det nesten lov. I den teatralske ”Human
Nature” med maske og kappe på blir sammenligningen enda enklere. Rytmeseksjonen
fungerer bra og Martin Orford gjør en kjempejobb bak tangentene. En bonus-DVD
med dokumentar, bonusspor og diverse andre konsertopptak er også inkludert.


IRIDIO - Endless Way
4.0
Med hjelp av en rekke gjestemusikere leverer
den italienske duoen sitt andre album. Musikken er veldig stemningsfull og
tydelig inspirert av keltisk musikk og renessansen. Det er mindre fokus på det
elektroniske elementet enn på forrige album, ”Waves Of Life”. De har heller
brukt klassisk gitar og piano som hovedbasis. Hvorfor har dette funnet veien til
Monsterpostkassen, spør du kanskje? Det har nok noe å gjøre med at vokalist
Valentina Buroni har en fortid fra power/goth metalbandet Beholder. Det er
derimot ikke mye som minner om metal i Iridio og det er like greit. ”Endless
Way” er et konseptalbum som tar deg tilbake til 1500-tallet og følger en ung
jente som utforsker verden. Et av mange høydepunkter er ”Time To Leave”, som
høres ut som en kloning av ”Greensleeves” og Jon English-låten ”Six Ribbons”.
Ingen dårlig kombinasjon!


IRON FIRE - Blade Of Triumph
1.5
Danske Iron Fire har hatt oppturer og
ikke minst nedturer i karrieren. Med dette band navnet og ikke minst denne
platetittelen kan de vel også vente seg litt blandet kritikk denne gang.
Vokalist Martin Steene burde bytte navn til Martin Steele, så ville dette vært
komplett. Han synger likevel ikke fullt så ille som i Mercyful Fate baserte
Force Of Evil. Sikkert til din store overraskelse, dreier dette seg om power
metal av den banale sorten. Med basstrommer i front høres dette tidvis ut som en
gammel Harley som tøffer av gårde i rolig tempo. Kan repeteres til det
uendelige: Hva er poenget med denne overdrevne basstrommingen?!


IRON FIRE - To The Grave
1.0
Danmarks svar på Hammerfall er tilbake med
sitt tredje album på tre år. Hva er nytt, spør du? Jeg kan ikke gi deg noe svar.
Vokalist Martin Steene har i hvert fall ikke fulgt min oppfordring og byttet
navn til Martin Steele. Det ville nok gjort underverker. Titler som ”Kill for
Metal”, ”The Battlefield” og ”Hail to Odin” sier vel sitt om hvor landet ligger.
Enten så liker du av en eller annen mystisk grunn dette eller så gjør du det
ikke. Dere vet hvem dere er!


ISOLATION - Lockdown
2.0
Av en eller annen grunn har vokalist Alan Hale
på seg en tvangstrøye og maske med gitter foran munnen. Dette må da være et
særdeles upraktisk antrekk og jeg håper for hans del at dette ikke er noe han
bruker når de spiller live. Bandet har turnert mye og høres også ut først og
fremst som et liveband. Den banale musikken har faktisk sin sjarm. Skrøpelig
thrash metal med kledelig dårlig lyd. De relativt melodiøse refrengene i som for
eksempel ”Kiss Of Death” gjør faktisk dette likevel tilnærmet verdt å høre.
Bandet bærer preg av å være brittisk og innimellom høres elementer fra Motörhead
og NWOBHM, samtidig har du i ”Woman” nu-metal punk-møkk. Det er variasjon om
ikke annet!


ISOLE - Silent Ruins
4.0
Svenske Isole er klar med sitt femte album og
de leverer melankolsk episk doom. Seigt, stemningsfullt og uten en eneste dur
akkord. Helt i orden for meg. På sitt mest melankolske minner de om Virgin
Black, mye på grunn av den særegne vokalen. Candlemass og Solitude Aeturus må
selvfølgelig nevnes, da spesielt gitarene har klare likhetstrekk. De er suverene
i ”Nightfall”, med gode melodilinjer både i vokal og gitarer. ”Hollow Shrine”
kan jeg derimot styre min begeistring for. En sårbar sjanger som fort blir gørr
kjedelig, men Isole klarer seg bra. Oppskriftmessig åpner og avsluttes albumet
med platens to lengste låter.


ISSA - Sign of Angels
4.0
Issa er en 26 år gammel syngeberte som har
holdt på siden hun var 17 år. Hun har turnert og sunget med en haug norske
artister innen pop og rock. Ronny Milianowicz har vært produsent på platen og
bandet er satt sammen av musikere fra øverste hylle. Listen med låtskrivere er
også imponerende. Det satses med andre ord stort på Oslo-jenta. Første singel,
”I’m Alive” er en herlig fengende låt som tester ut hvor mange moduleringer det
er mulig å ha i løpet av et refreng. Platen er ellers også full av melodisk hard
rock på sitt beste ispedd noen oppskriftmessige power ballader. Det eneste
negative må vel være at bandfølelsen uteblir. Det skinner igjennom at det først
og fremst er et studioprosjekt, men det kan jo endre seg i fremtiden.


IT BITES - The Tall Ships
4.0
Brittiske It Bites hadde sin storhetstid
mot slutten av åttitallet før de ble oppløst i 1991. De ble gjenforent for et
par år siden og ga ut et livealbum i fjor fra sin gjenforeningsturné. Nå er de
tilbake med et studioalbum og de har ikke forandret seg særlig fra glansdagene.
Dette er med andre god klassisk melodiøs progrock som snytt ut fra siste halvdel
av 80-tallet. De er veldig glad i synkoperte takter og vokalarrangementer. Hvor
stort markedet er for denne type musikk i dag vites ikke, men jeg ønsker dem i
hvert fall lykke til og velkommen tilbake.


IVANHOE - Lifeline
2.5
Tysk progressiv power metal er ikke daglig kost,
men det er jammen ikke langt unna! Utenom forrige album, ”Walk In Mindfields”
opererte de på 80- og 90-tallet. Det er i dag kun to originalmedlemmer og
vokalist Mischa Mang har satt sitt preg på musikken, da platen er veldig
vokaldominert. Låtmaterialet skranter dessverre og den eneste riktig bra låten
er ”Mad Power”. Den er til gjengjeld veldig bra.


JADED HEART - Sinister Mind
4.0
Det virker som om vokalist Johan
Fahlberg har funnet seg litt bedre til rette nå enn på forrige album, ”Helluva
Time”, hvor han tok over mikrofonen etter Michael Bormann. Hans sko er ikke lett
å fylle, men jeg føler Fahlberg har nå tilført musikken noe nytt og
åpningskuttet, ”Hero” holder høy klasse. ”Going Under” har et utrolig fengende
gitarriff i refrenget og alle i bandet bidrar hele veien med et eller annet som
gjør musikken interessant. Kanskje er de blitt en smule mer heavy enn før, men
det gjør ingenting. Det melodiøse elementet er så sterkt at de kunne spille
hvilken sjanger som helst og Jaded Heart ville fortsatt vært gjenkjennelig.
Platen vokser for hver gjennomlytting og om du ikke finner noe du liker her, så
er det seriøst noe galt med deg. Til alle som liker melodiøs hard rock: Løp og
kjøp!


JADED HEART - Perfect Insanity
3.0
Jeg var svært begeistret over
forrige album, ”Ainiater Mind” da den kom, men må ærlig innrømme at den har fått
lite spilletid i etterkant. Førsteinntrykket av denne er ikke like bra og det
kan godt tenkes at den derfor også har lengre levetid. Musikkens veier er
uransakelige, som en vis mann en gang sa. De har gått enda mer i retning
melodiøs metal og AOR-røttene er vanskelig å spore. Likevel tilgivelig, så lenge
melodiene er på plass. Det som ikke er like greit er at de høres veldig tysk ut.
Statisk og maskinelt. Platen begynner veldig bra med ”Love Is A Killer”, som er
et ørlite fyrverkeri. Andre forsøk, som ”Freedom Call” går de i fella og grenser
mot power metal, noe som ikke er ønskelig. Platen blir litt for mye halvt om
halvt bra og dårlig. En klassisk treerskive, med andre ord. På tide å ta frem
forrige album igjen?


JAG PANZER - The Scourge Of Light
4.0
Amerikanske Jag Panzer feirer 30
år og markerer dette like godt med et nytt album. Det er 7 år siden forrige
epos, ”Casting The Stones” og mye har skjedd siden den gang. Mest merkbart er
nok at sologitarist Chris Broderick har forlatt bandet til fordel for Megadeth.
Gledelig er det å se at et kjent fjes har fylt plassen etter han. Christian
Lasegue var også innom bandet på slutten av åttitallet og er å finne på platen
”Chain of Command”. De blir ofte omtalt som lillebroren til Iced Earth, noe jeg
godt kan forstå. Blandingen av klassisk heavy metal, prog og power metal er en
kjent oppskrift og det er lett å slå paralleller til lignende band. Tidvis er de
veldig bra og jeg skulle ønske låtene var like bra som de mange introene og
bruddpartier. Når de toner det ned blir vokalist Harry Conklin ikke til å kjenne
igjen. Plutselig får jeg assosiasjoner til tidlig Rainbow. Dette høres for
eksempel i verset på ”Bringing The End”. Mer! Mellomtempo-låtene er nok best,
men også de mer symfoniske låtene fungerer veldig bra. Det såkalt episke
avslutninssporet, ”The Book Of Kells”, fremstår ved siden av ”The Setting Of The
Sun” som platens høydepunkt.


JAGUAR - This Time
At Jaguar var del av NWOBHM-bølgen på begynnelsen av
åttitallet er ganske vanskelig å forstå når du hører deres andre album, ”This
Time”. Om du deretter tenker på at Def Leppard faktisk også var del av samme
bølge gjør det saken enklere. Gitarist Gary Pepperd redegjør også godt for seg
nettopp hvorfor de valgte denne retningen i coveret på denne remastrede utgaven.
De skal angivelig ha vært veldig begeistret for band som U2 og Big County og
skrev nesten ved en feiltagelse den kommersielt fengende ”Last Flight”. De følte
de hadde vokst som låtskrivere og fulgte utelukkende hjertet. Selv hører jeg
også mye Journey i det de gjør her, uten at det blir nevnt. Albumet så dagens
lys først i 1984 og fikk mildt sagt blandet mottagelse. Ser man derimot
utelukkende på det musikalske, som man skal gjøre, er ikke dette så ille.
Reutgivelsen inneholder også demoversjoner av låter, en liveverjon av
”Sleepwalker” og en remix av tittelkuttet. Det eneste jeg kunne ønske meg er en
mer utfyllende booklet.


JELONEK - Jelonek
2.0
Jeg må vel ærlig innrømme at jeg forhåndsdømte
dette albumet. Klassisk musikk i metal-drakt er ikke noen suksess og i de fleste
tilfeller kan anmeldelsen skrives i et ord; Hvorfor?!  Det åpner også
katastrofalt. Den polske fiolinisten lirer av seg banale arpeggio-stykker i ren
Dragonforce-ånd. Det blir heldigvis bedre etter hvert. Lydbildet er faktisk ikke
så verst og bandet gjør en god jobb. De mer melodiøse stykkene fungerer bedre og
på det roligste får jeg nærmest assosiasjoner til Enya, av alle ting. I enkelte
av stykkene er metal-elementet fraværende og det er ikke overraskende til det
bedre. Dette er langt fra det verste jeg har hørt innen denne sjangeren, men jeg
stiller likevel spørsmålet; Hvorfor?!


JET TRAIL - Edge Of Existence
3.5
Svenske Jet Trail ble dannet så sent
som i 2005 og debuterer nå med noe så sjeldent som et variert hard rock album.
De krysser sjangere og mestrer alt fra AOR til heavy metal. Musikken er veldig
gitarbasert og bra riff gjør dette vel verdt å høre på. Den kvinnelige vokalen
har tendenser til baller, samtidig som hun viser sine emosjonelle sider i
roligere låter som ”Gorham’s Cave”. Et par direkte svake spor trekker litt ned,
men det snakker vi ikke om.


JIMI JAMISON - Crossroads Moment
3.0
Savner du Survivor? Vokalisten har
fått med seg sin tidligere bandkompis Jim Peterik og spilt inn et album i tro
Survivor-ånd. Låtene er helt ok melodisk rock, men jeg plages av de banale og
klissete tekstene. Det får være måte på hvor mye han på død og liv skal lovprise
kjærligheten i løpet den drøye timen han har til rådighet. Låtene i dur kan jeg
også styre min begeistring for. De overpositive tekstene gir dem et visst
gladkristent uttrykk, noe jeg tviler på at var intensjonen. Stryk halvparten av
låtene og platen er bra.


JMC - Gatecrash The Hate Campaign
3.0
Dette er bandets tredje album og
etter en oppvarmingsjobb for Diamond Head har de fått litt oppmerksomhet hjemme
i Storbritannia. Om dette albumet vil føre til det store gjennombruddet er vel
heller tvilsomt, men JMC har helt klart en fremtid. De har enkelte gode ideer,
men roter seg bort litt. ”Stop” er et veldig godt eksempel. Den starter veldig
bra med en rolig intro og noen geniale melodilinjer. Når det hele braker løs
forsvinner alt som er bra med låten. De er best på riffbaserte låter, men de
blir igjen litt kjedelig, da du sitter igjen med et inntrykk av å ha hørt de
før. ”The Maker” må likevel sies å være en fullt ut godkjent komposisjon. Lyden
er heller ikke noe å hoppe i taket for, men det lever jeg nok over.


JOHNDOE - Dødsvinkel
2.0
Jeg vet ikke om trommeslager Stian Lundberg
var riktig edru da han la trommesporet til ”Kjøtere” for det skranter litt på
teknikken, er jeg redd! Nødrim som ”Det er langt, langt ned. Dagene blir
håpløsé” klinger også fint. Det finnes ingen overraskelser her, da det låter
akkurat som de 2 foregående albumene til Trondheimsbandet.


JOHNFISH SPARKLE - Johnfish Sparkle
2.0
Nytt italiensk bluesrockband
med utspring fra JackyJail. De høres tidvis ut som en veldig dårlig utgave av
Bigbang. Det største problemet er den stusslige lyden. Det høres ut som en strat
og en liten combo-amp og det blir litt i tynneste laget, spesielt med denne
miksen. Selv om albumet åpner bra med den lett progressive ”Freedom At Last” er
låtene er stort sett oppskriftmessige og middelmådige. Jeg føler heller ikke at
tekstlinjer som Yo! Call me a rocker! Yo! Call me a sucker har noe å gjøre i
denne sammenheng… Gitarsoloen i ”Down In Mexico” er også helt krise, da det
snubles voldsomt i takt og tempo. Bandet ble dannet for under et år siden, så
det kunne vært en idé å holde seg i øvingslokalet en stund til.


JORN - The Duke
4.0
Jørn Lande må sies å være veldig aktiv om dagen og
det kan jo stilles spørsmålstegn ved om han kanskje burde ventet litt med denne
utgivelsen. En coverversjon av en (etter min mening) middels Thin lizzy låt og
en ny innspilling av Starfire tyder vel på at det kanskje skranter litt på
låtmaterialet. Når det er sagt skal det sies at de låtene vi har her holder
jevnt bra standard. Ville foretrukket et åpningsspor med litt mer fart i.
”Stormcrow” ser vel jeg på som et naturlig valg. Er vel også den klart beste
låten her ved siden av tittelsporet.
Skjønner ikke hvorfor gitarist Lofstad
skal dra inn Grieg i både Blacksong og End of the line, men det får han svare på
selv. Lande ligner Coverdale vel mye til tider også, men det synes nok de fleste
er greit! Ellers en helt grei plate uten de helt store høydepunktene og den kan
nok fort bli et offer for ulovlig nedlasting fremfor å bli kjøpt hos mange, er
jeg redd…


JORN - Live In America DVD
3.0
Jeg har sett Jørn Lande live et par
ganger for mye de siste årene og det samme irriterer vettet av meg hver gang.
Coverlåter og uendelige soloer preger konserten og det samme gjelder på denne
dvd-en. Det er samme konserten som ble utgitt på cd i fjor. Konsertens
utvilsomme høydepunkt er ”Godless And Wicked”, med gjestebatterist Stian
Kristiansen. Sammen gjør de også ”Soulburn” av Masterplan. Det er et
gjennomgående problem at hans beste låter ikke er hans egne. En av verdens beste
vokalister innen sjangeren er han uansett, men det er trist å se han kaste bort
talentet på å synge coverlåter av Whitesnake og Thin Lizzy. Det er ingenting
tilleggsmateriale inkludert og lyden er kun mikset i stereo. For en gangs skyld
anbefaler jeg folk til heller å kjøpe platen.


JORN - Spirit Black
3.5
Jeg undres om Jørn Lande noen gang vil levere
et album bedre enn en firer. Jeg tviler og jeg er jammen ikke sikker på at han
har noe spesielt ønske om å gjøre det heller. Med kun sju nye låter er det lett
å ergre seg over at han igjen leverer et halvferdig album. Han fyller ut albumet
med en nyinnspilling av Vagabond-låten ”City Inbetween” og jeg er nok neppe den
eneste som heller foretrekker originalen. Tore Morén og Ronni Le Tekrø er to
helt forskjellige gitarister og selv om jeg respekterer begge er i denne
sammenheng Tekrø klart best. Platen avsluttes med en cover av Tarja Turunen. Her
er jeg sikkert heller ikke den eneste som tenker tanken at han er gått tom for
Whitesnake-låter. All ergrelse og frustrasjon til side, så er ikke albumet så
ille. Tittelkuttet og ”Road Of  The Cross” er fullt på høyde med det beste
han har gjort tidligere. ”Below” er derimot litt vel mye rip-off fra andre
artister, både tekstmessig og musikalsk. Han har kopiert et parti fra ”Holy
Diver” til siste detalj og det er det ikke mange som overser. ”Rock’n Roll
Angel” har en utrolig fin intro som ikke uventet leder inn til en klassisk
rock’n roll-låt. ”World Gone Mad” er veldig inspirert av Thin Lizzy, noe vel
Lande også har uttrykt at han i aller høyeste grad er. Jørn Viggo Lofstad sitt
fravær merkes knapt og det er da enda noe. Kanskje tid for å få inn noe nytt
blod i låtskrivingsfasen?


JORN - Dio
3.0
For Jørn Lande kan det vel kalles et aldri så lite hell
i uhell at Ronnie James Dio tapte mot kreften. Et par dager etter dødsfallet lå
Landes hyllestvideo ”Song For Ronnie James” på Youtube. Rørende sier noen,
kvalmende sier andre. Dette er nok neppe den siste hyllestplaten vi ser fremover
og de fleste vil nok ha den ene misjonen å skaffe lettjente penger i bunnskrapte
plateselskapskontoer. Nå som verdens udiskutabelt beste rockevokalist er borte
står ikke Lande langt bak i køen for å overta kronen. Derfor er han også blant
få som kan mestre å gjøre et slikt album. Mange vil nok forvente et album med
Rainbow-låter, men han har faktisk fokusert på solokarrieren til Dio. Han har et
par interessante låtvalg og selv om originalene er milevis bedre er ikke dette
så ille. Versjonen av ”Lord Of The Last Day” og låtene fra “Dream Evil” fungerer
best. Liveversjonen av ”Straight Through The Heart” viser likevel at coverlåter
gjør seg best live.


JOURNEY - Infinity
JOURNEY - Evolution
JOURNEY - Departure
JOURNEY -
Escape
Journey’s definitive gjennombrudd kom i 1978 med platen “Infinity”.
Etter det fulgte den ene klassikeren etter den andre. Nå blir altså platene gitt
ut i remastret utgave med fyldige cover med sjeldne bilder, turnélister,
annonser og den slags. Til tross for at Steve Perry bare var 18 år da han ble
tatt inn i bandet  i 1977 satte han med sin karakteristiske vokal et
særpreg på bandet. Sammen med gnistrende gitarspill signert Neal Schon gjorde de
Journey unike i sin sjanger. ”Infinity” og ”Evolution” er det ikke mye å utsette
på og om sistnevnte av mange blir ansett for å være deres beste album synes jeg
ikke ”Infinity” er mye dårligere. Med knall låter som ”Can Do”, ”Lights” og
”Wheel In The Sky” er det ikke mye du kan ta de på. ”Departure” var tredje album
på 3 år og de rider på en bølge av suksess. Denne står heller ikke mye tilbake
for de to foregående med låter som ”Anyway You Want It”. Denne utgaven har også
2 bonus spor. ”Natural Thing”, som er b-siden til singelen ”Don’t Stop
Believin’” og ”Little Girl” fra soundtracket til ”Dream After Dream”. Fjerde
album i rekken er ”Escape” fra 1981 med klassikere som ”Don’t Stop Belivin’”,
”Who’s Cryin Now” og den såre avslutningslåten ”Open Arms”. Denne inneholder
hele 4 bonus spor. 3 av disse er live opptak fra dvd/cd utgivelsen ”Live In
Houston 1981”. I tillegg er ”La Raza Del Sol” inkludert. Dette er b-siden fra
singelen ”Still They Ride”. Disse 4 platene er nærmest obligatorisk i en hver
platesamling.


JOURNEY - Revelation
4.0
Det har vært mye fokus rundt vokalist Jonathan
Cain i forkant av denne utgivelsen. Stemmen hans er skremmende lik tidligere
vokalist Steve Perry og musikalsk ligger de virkelig i samme terreng som i
bandets glansdager. Låtene er bedre enn på forrige album, ”Generations” og selv
om de helt store høydepunktene uteblir er ”Where Did I Lose Your Love” og ”Never
Walk Away” gode grunner til å sjekke ut albumet. Det slo meg først for et par år
siden hvor utrolig dyktig gitarist Neil Schon er, etter å ha bevitnet en
konsert. Platen avsluttes med en fantastisk instrumentallåt, også kalt ”The
Journey. Han er sammen med vokalisten selve bærebjelken i bandet om dagen.
”Revelation” er absolutt en gledelig overraskelse, samtidig er den litt vel som
forventet. Inkludert er også en bonusplate med nyinnpillinger av gamle gromlåter
samt en live-dvd.


JUPITER SOCIETY - “First Contact//Last Warning”
4.0
Dette er et svensk
samarbeidsprosjekt med Carl Westholm i spissen. Med seg har han blant andre
gamle kjenninger fra tiden i Krux. Futuristisk progressiv metall med
gjestevokalister drar mine tanker mot Ayreon og ”The Electric Castle” er mest
naturlig  å sammenligne Jupiter Society med. Vokalen til Nils Erikson gir
også assosiasjoner til gammel David Bowie. Synth-soloene er mange og stemningen
er dyster. Det er tydelig at livet på Jupiter ikke er spesielt lystig. Den
gjennomgående historien må jeg ærlig innrømme at jeg ikke skjønner bæret av. Et
mildt sagt usammenhengende konsept. Romfart, krig og fred og sånn? Ikke vet jeg.
Låtene er lange og gjør albumet tungfordøyelig, men det vokser etter noen
gjennomlyttinger. ”The Enemy” er grunn nok til å sjekke ut albumet. Knall!


KALEDON - Chapter VI – The Last Night On The Battlefield
4.0
Italienske
Kaledon leverer sjette og avsluttende kapittel i sagaen ”Legend of the Forgotten
Reign”. Tematikken er rimelig enkel. Middelaldersk kriging mot demoner og
tullball. Konger dør og andre overtar. Nå vender de altså omsider hjem. Det blir
nærmest en blanding av Rhapsody og Manowar. Platen krevde noen gjennomlyttinger
før jeg i det hele tatt kunne ta dette seriøst. Etter hvert innså jeg likevel at
dette ikke er fullstendig bortkastet produksjon av ørevoks. Det er mye ok
symfonisk power metal å spore her og de kliner sågar også til med en mer ekstrem
låt, ”Sorumouth”. Sagaen oppsummeres til slutt med låten ”May The Dragon Be With
You”. Det er om ikke annet litt søtt…


KAMELOT - Ghost Opera
4.0
Svenske Kamelot har vel bare blitt bedre og
bedre med årene og forrige plate ”The Black Hole”, fra 2005 er hard å følge.
Denne spøkelses operaen starter bra, med en symfonisk intro og låten ”Rule The
World”. De har tydelig lagt arbeid i det orkestrale arrangementet. Det har nok
keyboardist Oliver Palotai mye av æren for. I tittelkuttet blir det derimot
nesten litt for mye av det gode. Jeg synes også de har begynt å repetere seg
selv litt musikalsk til tider og platen har et noe kjedelig midt parti. Låtene
er bra, de bare mangler det lille ekstra. Kan bli litt for mye bakgrunnsmusikk,
til tider. Mot slutten kommer balladen ”Anthem”, sannsynligvis en vinner hos
mange. Vil nok bli mange delte meninger om albumet, da mange nok ville hatt den
tyngre, for det grenser farlig mot pop metal til tider. Uten at det nødvendigvis
er noe negativt.


KAMELOT - Poetry For The Poisoned
4.0
Jeg ble først skuffet over
forrige album, ”Ghost Opera”, før det slo meg at Kamelot verken er eller har
noen gang vært et veldig bra band. De gjør alt gjennomført og de har en svært
karismatisk frontfigur i vokalist Roy Khan. Musikalsk er det derimot litt mye
dusinvare og for svake komposisjoner. De glimter selvfølgelig til med
enkeltlåter og er på ingen måte et dårlig band. Man må bare skru ned
forventingene litt. Det har jeg gjort til dette albumet, men listen med
gjestemusikere lar meg nesten gå i fellen igjen. Platen åpner heller kjedelig og
jeg blir ikke skikkelig revet med før låt nummer fem, ”Hunter’s Season. Denne er
smått progressiv og har min nye gitarhelt Gus G på sologitar. Den påfølgende
balladen ”House on a Hill” er en duett med Simone Simons og da sier det seg selv
at jeg er solgt. De er best på sitt mest storslåtte og tittelkuttet i fire
kapitler er platens udiskutable høydepunkt. Denne har det meste, deriblant enda
et bidrag fra frøken Simons. Alt i alt synes jeg platen ender omtrent på samme
nivå som forrige og jeg synes det er et lite tankekors at de er avhengig av
gjesteartister for å gjøre ting interessant.


KANSAS - There’s Know Place Like Home DVD
4.0
Kansas markerer 35 aktive
år med dobbel cd og dvd. Konserten, eller rettere sagt konsertene, er filmet
hjemme i Kansas utendørs med fullt symfoniorkester. Orkesteret er stort sett
overflødig, men kommer til sin rett ved et par anledninger. Det spilles veldig
mye gammelt snadder og det er ikke meg imot. Jeg har selv hatt mine perioder med
Kansas-dyrking og selv om det går en stund mellom hver gang jeg tar frem platene
blir jeg like lamslått over hvor bra de er. ”Point Of Know Return”,
”Leftoverture  og ”Masque” er udødelige klassikere som står høyt på listen
min. Steve Walsh står også høyt på listen over tidenes vokalister, men der må
jeg si han har rykket ned noen plasser. Han er blitt veldig rusten i stemmen med
årene og det preger dessverre konserten. Tidligere medlemmer entrer scenen etter
hvert og det er tydelig at musikerne koser seg på scenen. Ingen dårlig konsert,
men den blir unektelig litt kjedelig i lengden. Kansas egner seg best på plate,
sier nå jeg. Her strides nok de lærde, men jeg vet som alltid best. Som bonus
får vi en lydsjekk-jam av ”Down The Road”, som er riktig så bra. Det som trekker
mest ned på denne dvd-en er mangel på bonusmateriale. Når de jubilerer 35 år er
det merkelig at de ikke engang har klart å få med et intervju.


KATRA - “Beast Within”
2.0
Det første som slår meg når jeg hører dette
er hvor møkk lei jeg er av finsk gotisk metall. Det neste jeg merker meg ved er
hvor kjedelig og anonym vokalen er. I likhet med Tarja Turunen er hun klassisk
skolert og du skal ikke se bort fra at dette sniker seg inn i øregangene til
gamle Nightwish. For min egen del blir det litt i overkant skreddersydd og
fantasiløst. Så var det disse gitarene. Jeg sier ikke at alle gitarister skal
være Ritchie Blackmore, men det må gå an å prestere annet enn power chords i
fjerdedels riff. Katra måtte for øvrig se seg slått av Lordi i fjorårets finske
finale av Grand Prix. For flere interessante opplysninger kontakt Per Sundnes og
du vil få detaljert info om både kostymer og koreografi.
KILLING CROUCH - One
Of A Kind


KILLING MACHINE - Metal morphosis”
1,5
Dette er bandet har kjente navn
som James Rivera, (Vicious rumous/Helstar) Dave Ellefson og Jimmy DeGrasso
(Megadeth) Kjente navn gjør derimot ikke nødvendigvis et bra band. Dette høres
ut som en dårlig 80-talls Judas Priest plate (i den grad det finnes…) og låtene
er til tider grusomme. Siste halvdel av platen er verst. Eneste lyspunkt her er
låten ”Fatal chances.” Rivera synger veldig likt Halford bortsett fra i det høye
registeret. Det bidrar også til at du kan velge om du vil høre denne platen
eller sette ”Living after midnight” på repeat en times tid…


KINGCROW - Phlegethon
4.0
Italiensk progmetall overflommet markedet for
noen år siden og Kingcrow var blant de bedre. De går utenom Dream
Theater-formelen og er mer relatert til band som Pain of Salvation, Symphony X
og Queensrÿche. Dette er deres femte album og i likhet med kritikerroste
”Timetropia” er dette et konseptalbum. Platen har mye dødtid og krever noen
gjennomlyttinger. Likevel har den enkeltlåter som ”Islands” og ”Evasion” som
setter seg ganske fort. Vokalist Diego Marchesi gjør en kjempejobb og er den som
utmerker seg mest. ”Fading Out Pt. III” har et parti som minner veldig om
”Remedy Lane” av Pain of Salvation og det er jo et kvalitetstegn. Tittelkuttet
avslutter platen og er nok også det soleklare høydepunktet. Det er merkelig
hvordan dette albumet tar seg opp mot slutten.


KING DIAMOND - Give Me Your Soul… Please
4.0
Med et konseptalbum basert
på et bilde av en jente med blod på kjolen har den danske kongen laget sin
dårligste skrekkhistorie siden ”The Graveyard”. Det musikalske elementet er vel
likevel det viktigste, men også her innfrir han ikke helt. Forventningene er
naturligvis skyhøye etter den store oppturen ”The Puppet Master” fra 2003.
Platen åpner naturligvis med en intro med alle klassiske King Diamond effekter
som klokketikking, kirkeorgel, skummel snakking etc. Verset på ”Never Ending
Hill” er vel nærmest en blåkopi av ”The Storm”, fra ”Abigail 2” og låten er
direkte dårlig helt til refrenget kommer. Her skjer det noe nytt. Denne type
melodibruk har jeg aldri hørt Diamond og LaRocque brukt før. Platens første
virkelige opptur er ”Mirror Mirror”, som også har denne spesielle melodibruken.
Det jeg savner mest fra gamle dager er ters-parallellene mellom gitar og vokal.
Progressive har ikke bandet vært siden ”The Eye”, så det kan man vel nesten ikke
håpe på lenger. Platens definitive høydepunkt er ”The Floating Head”. Her leker
han faktisk litt med det progressive, men det blir med leken. Albumet er veldig
krevende og trenger noen gjennomlyttinger før høydepunktene blotter seg. Satser
på at denne også vokser seg verdig en plass i King Diamond kolleksjonen! Om
”Voodoo” får plass, så gjør nok denne det også…


KINGS OF MODESTY - Hell Or Highwater
2.5
Dette bandet består av venner
og bekjente av Nightwish og Leverage. Dette vet de også å påpeke. De har også
fått hjelp med miksing og mastring av Leverage-gitarist Torsti Spoof, uten at
det har gjort underverker. Lyden er veldig grumsete og det er et merkelig skille
mellom lave og høye frekvenser, som om mellomtone ikke eksisterer. De høres ofte
ut som en dårlig utgave av Pagan’s Mind og de mangler gode låter. Middelmådig
dusinvare, med andre ord. Beste låt: ”Once Upon A Time”.


KISKE - “Past In Different Ways“
2.0
Nå trenger Michael Kiske penger.
Noen annen grunn kan jeg ikke se for hvorfor han vil gjøre dette. Halvhjertet og
fantasiløse akustiske versjoner av gamle Helloween-klassikere er ikke akkurat
det folk har ventet mest på. Kiske synger bra og tidvis mindre slitsomt enn på
enkelte av originalversjonene. Det er spesielt gitarene som ikke holder mål.
Veldig tynn og leirbål-aktig gitarlyd. Samme lyd på alle låter gir også inntrykk
av at det hele er spilt inn på et par dager. Det minner mye om MTV-Unplugged
platene alle på død og liv skulle gjøre på nittitallet. Eneste forskjellen er at
de var live. Hvorfor han vil lage en ny versjon av balladen ”Longing” vet jeg
ikke. Arrangementet er mye det samme, bare dårligere utført. En ny låt,
”Different Ways” avslutter platen og gir heller ikke så mye håp for fremtiden.
Akustisk liveplate neste?


MICHAEL KISKE – AMANDA SOMMERVILLE - Kiske - Sommerville
0.0
Hadde sett
frem til dette prosjektet helt til jeg innså hva det egentlig dreide seg om. Jeg
blir direkte provosert av slike prosjekter. Kan ikke Frontiers heller satse på å
finne nye band, fremfor å sette sammen hva som helst som ser bra ut på papiret?
Michael Kiske har hatt fint lite med dette å gjøre før han gikk i studio og
liret av seg noen sjelløse strofer på kommando. Amanda Sommerville har vært litt
mer involvert, da hun sammen med Sander Gommans har skrevet et par av låtene.
Resten er det Mat Sinner, av alle som har skrevet. Mannen er ikke i stand til å
skrive banal power metal som duger og nå skal han skrive melodiøs hard rock?
Hallo? Det kreves teft for gode melodier til en slik jobb. Det har ikke Mat
Sinner… Låtene er fantasiløse og uten tanke på hva som egner seg til
vokalistene. Kiske får ikke brukt sitt lyse stemmeregister i det hele tatt og
Amanda Sommerville synger stort sett bare parallelle terser. Genialt! Bedre
eksempel på musikalsk prostisusjon skal du lete lenge etter. Fysj!


ANDREAS KISSER - Hybris I&II
3.5
Sepultura-gitarist Andreas Kisser
leverer sitt første soloalbum, et dobbelt sådan. En elektrisk og en akustisk
del. Det hele går relativt rolig for seg, men tankene tar meg likevel tilbake
til albumet ”Roots” med Sepultura. Inspirasjonskilden er hele veien
Sør-Amerikansk musikk. De leker også med grunge og den triste ”Virgulandia” er
et av flere høydepunkter på disk en. Jeg liker best de klassiske gitarstykkene
på disk 2. Veldig fint å se at flere enn meg tar i bruk nylonstrenger. Vet ikke
riktig hvilken målgruppe dette er rettet mot, men bedre enn nye Sepultura er den
i hvert fall.


KITTY AND THE KOWALSKIS - Chinese Democracy!!!
1.5
Jeg vet ikke om jeg
greier å ta dette seriøst, men det er da punk pop rock vi snakker om, så man
skal vel heller ikke analysere det i hjel. Kitty Kowalski er vel en karakter fra
Supermann, mener jeg å huske, men jeg tviler på at det er noen relasjon. Bandet
har eksistert siden slutten av 90 tallet og dette er deres andre album. De har
bidratt på en rekke samle cd’er og punk tribute plater, hovedsakelig Ramones
relatert, noe du hører godt også på deres egne låter. ”Ain’t No Saint” har en
melodi linje farlig lik ”Amazing Graze” og er vel et av høydepunktene. Vil du ha
en blanding av Ramones og Disimilis, så er dette midt i blinken.


KORN - III
3.5
Etter et partre eksperimentelle plater og kommersielle
frieri går nå Korn endelig tilbake til røttene. Hamrebass og 7-strengs gitarriff
gjenskaper den karakteristiske lyden vi kjenner fra nittitallet. Låtene er også
temmelig ok, selv om de gjentar seg selv til det kjedsommelige. Best er nok
åpningskuttet ”Oildale (Leave Me Alone)”. Digipack-utgaven inkluderer også en
dvd, med samtlige låter filmet i studio. Savner intervju og litt dokumentert
stoff, men man skal ikke klage. Platen har også tre bonusspor, deriblant en
liveversjon av ”Blind”. Dette er selvfølgelig litt urettferdig, da den er bedre
enn alle de andre låtene til sammen…


KORPIKLAANI - Ukon Wacka
3.0
Jonne Järvëla og Korpiklaani er tilbake
med sitt sjuende album og de har gått for bare finske tekster denne gang. Innen
folk metal-sjangeren må jeg vel ærlig innrømme at Korpiklaani er et av de
bandene jeg har minst sansen for. Komposisjonene er for enkle og de er for
opptatt av å være kommersielle. Teite drikkeviser ødelegger også. Denne gangen
har de viet en låt til Tequila. De er klart best på sitt mørkeste og
tittelkuttet fungerer veldig bra. Avslutningssporet skiller seg også ut, med
elementer fra nu-metal! Den har noen fine taktomslag som utgjør et fint brudd.
Ellers er dette mer eller mindre akkurat som forventet.


KOTIPELTO - Serenity
2.5
Stratovarius-vokalist Timo Kotipelto kommer nå
med sitt tredje solo album og musikken har ikke forandret seg stort siden sist,
til tross for at hele bandet er byttet ut. Enkel, melodiøs hard rock med et litt
mer heavy uttrykk. Kotipelto burde jobbe litt med engelsk uttalen sin, for det
blir litt vel mye finsk-engelsk. Han synger også grusomt i balladen ”After The
Rain”. På en soloplate bør i hvert fall vokalen være i orden.låtene er generelt
for dårlige og den episke avslutningslåten, som skal være et mesterverk er til å
sovne av. Til tross for at den er bare 8 minutter lang…


KRAGENS - Infight
3.5
Franske Kragens er flinke til å krysse sjangere.
De henter mye fra gammel, amerikansk thrash metal. Band som Testament og
Overkill ligger friskt i minnet under enkelte låter. Mye på grunn av vokalen.
Renaud Espeche har en veldig anvendelig stemme og hvorfor han til tider vil
høres ut som Bobby Ellsworth fra Overkill, kan man spørre seg om, men det
fungerer. Ved siden av thrash-elementene ligger klassisk heavy metal og tidvis
power metal bak og lurer. Låtene er ok og de som liker gnistrende gitarriff og
doble basstrommer bør absolutt sjekke ut dette albumet.


KRAST - Forsvunnet EP
4.0
Krast, fra Tynset er kanskje de unge
arvtagerne etter Gåte. Jeg vil tro at de også har hørt mye på Seigmen gjennom
oppveksten. De fire låtene holder høy standard og vokalist Eline Stølan gjør en
fremragende jobb. Bandet er veldig modent, tross sin unge alder og EP-en er bra
produsert. Kanskje vi ser et album neste gang?



KROKUS - Hellraiser
3.0
Av dagens utgave av Krokus er faktisk ingen
gjenværende fra original besetningen og selv om Marc Storace fortsatt står for
vokalen har jeg vanskeligheter med å forholde meg til Krokus uten Fernando Von
Arb og Chris Von Rohr. Krokus har vel aldri riktig hatt noe spesielt særpreg og
det har de definitivt ikke her heller! Tidvis minner de om AC/DC i låter som ”No
Risk No Gain” og ”Hellraiser”. Vi finner elementer fra gammel Uriah Heep og i
”Spirit Of The Night” høres de ut som en kloning av Saxon og Motörhead. Det
desiderte høydepunktet på platen er ”Angel Of My Dreams”, som rett og slett er
plagsomt fengende!


VITALIJ KUPRIJ - Classical Inferno And Revenge
2.0
Ukrainske Vitalij
Kuprij må sies å ha en imponerende CV. Han er mest kjent som keyboardist i
Artension og Ring Of Fire, men har også bidratt som session musiker på en haug
album. Med en solid karriere også innen klassisk musikk preger det naturligvis
også hans egen musikk. Dette er hans femte solo album og er instrumental. Med
seg har han kjente navn som John Macaluso (TNT/ARK/Malmsteen), trommer, Michael
Harris og Randy Coven (Malmsteen) på bass. Små-progressiv neo-klassisk
instrumental musikk kan fort bli litt kjedelig i lengden og er nok kun for
spesielt interesserte. Det er heller ingen låter som utmerker seg verken i
positiv eller negativ retning. Det mest interessante her er bonus cd’en som
følger med, ”Revenge” fra 2005. Denne har av en eller annen grunn ikke tidligere
vært utgitt utenfor Asia. Denne har bl.a. Joe Lynn Turner, Dougie White og Gøran
Edman på vokal.


LACRIMAS PROFUNDERE - Filthy Notes For Frozen Hearts”
3,5
Produsent
John Fryer er ansvarlig for all lyd på denne platen. Han har jobbet med band som
HIM, Paradise Lost og Cradle Of Filth før og at han uttaler at dette albumet har
potensale til å bli større suksess en HIM’s ”Razorblade Romance.” Dette ville
ikke vært meg i mot da dette slår love-metallen til HIM langt ned i støvlene.
Dette er bra gotisk rock og de minner meg tidvis om Type O Negative. Den veldig
fengende singel låten ”Again It’s Over” utmerker seg her i tillegg til ”Sweet
Caroline” og avslutningslåten ”My Mescaline”. Selvfølgelig blir dette kjedelig i
lengden, men det hører da vel sjangeren til?


LACUNA COIL - Karmacode
4.0
Lacuna coil leverer her et sterkt album
innen sjangeren. Produksjon og utførelse er det ingenting å si på. Den har et
veldig moderne lydbilde og fengende låter. Til tider litt vel fengende låter
etter min smak. Tror man fort går lei av albumet hvis man er litt oppegående når
det gjelder musikk. Første singel ”Our truth” er vel låten man først merker seg.
Balladen ”within me” fungerer også veldig bra uten at den på noe vis er unik i
sitt slag. Det mest oppsiktsvekkende her er avslutningslåten ”Enjoy the
silence,” som er en coverlåt av Depeche mode. Den fungerer faktisk veldig bra og
understreker vel egentlig min påstand om at dette grenser til pop musikk. Uten
at det nødvendigvis er noe negativt…


LACUNA COIL - Visual Karma (DVD)
3.0
Italienske Lacuna Coil har av en
eller annen grunn oppnådd stor suksess både i Europa og USA. Det kommersielle
uttrykket og det faktum at musikken grenser til pop har nok noe med saken å
gjøre. Jeg forstår heller ikke hva de skal med den mannlige vokalisten. De kunne
om ikke annet byttet han ut med en annen. Hvem som helst kunne gjort en like bra
jobb. Vokalist Christina Scabbia synger derimot veldig overbevisende. Hun kunne
riktig nok med fordel holdt kjeft mellom låtene. Hovedkonserten er hentet fra
fjorårets Wacken Festival. Utendørskonserter i dagslys gjør seg dårlig på film i
mine øyne, men dette er ikke det verste jeg har sett. Konserten varer en liten
time og det er mer enn nok. Variasjon er ikke det Lacuna Coil er mest kjent for…
Det neste konsertopptaket er fra Loudpark 2007. Både lyd og bilde er bedre her.
DVD 2 bringer oss nærmere bandmedlemmene og blant annet deres engasjement for
bygging av brønner i Afrika. Den dårlige vokalisten tar oss med til en tur rundt
i Milan, bandets hjemby og vi får et innblikk i hverdagen til hver enkelt
bandmedlem. Dette er for veldig spesielt interesserte.


LACUNA COIL - Shallow Life
2.0
Lacuna Coil har til gode å imponere meg
og de har hele tiden hatt større suksess i USA enn i Europa. Sikkert litt
arrogant ting å si, men det er sjelden et positivt tegn. Jeg skal selvfølgelig
ikke påstå at amerikanere ikke har peiling på musikk, men man kan jammen begynne
å undre til tider… Dette er deres femte album og starter med en låt veldig
typisk for bandet. Den har veldig mange likhetstrekk med ”Our Truth”, fra
forrige album. Låt nummer to er elendig, radiovennlig og fullstendig uten sjel.
Debatten hvorvidt dette er metal eller ikke driter jeg i, da jeg ikke har noe i
mot god popmusikk. Problemet er at dette er så veldig fantasiløst. Det mener jeg
også om bandets forrige utgivelser. Det kan godt være så enkelt at jeg bor på
feil kontinent. Gi meg en god melodi, det er alt jeg forlanger. Hvorfor Lacuna
Coil skal nevnes sammen med Evanescence og Within Temptation forstår jeg ikke.
De er ikke i nærheten like god.


JOYCE LANDBERG - Good Sleepless Night
2.5
Den svenske gitaristen Erik
Jayce Landberg slipper sitt andre album og her er det veldig lett å dra
paralleller til sine landsmenn Vindiktiv. Göran Edman synger i begge band, i den
grad de kan kalles det. Det lukter først og fremst soloprosjekt. En eim av
Yngwie Malmsteen kjennes også. Teknisk er riktig nok ikke Landberg i nærheten av
sin blærete landsmann og jeg tror ikke han har noen intensjoner om å være det
heller. Instrumentalen ”Sun Dance” minner derimot veldig om Joe Satriani.. Edman
er en strålende vokalist og setter helt klart sitt preg på platen. Mark Boals
bidrar også i låten ”Invisable”, uten at jeg ble nevneverdig imponert verken av
vokalprestasjon eller låt. Låtene er vel jevnt over litt for svake, men direkte
dårlig er de heller ikke. En typisk plate midt på treet.


LAND OF TALES - “Land Of Tales”
2.5
Finske Land Of Tales ble dannet
sent i 2006 av et vennepar som har spilt sammen i 15 år i bandet Naiskala.
Ønsket om å satse seriøst i et engelskspråklig band resulterte i navnebytte og
rekruttering av ny trommeslager. Bandet har som mange andre undergrunnsband
gjort suksess på myspace.com og Frontiers kom løpende med kontrakt. Selv ville
jeg først sørget for at bandet skaffet seg ny vokalist, da nåværende gullstrupe
er en mye bedre gitarist enn sanger, for å si det mildt. Den anonyme vokalen
gjør de fleste låtene kjedelige og platen bærer i overkant preg av å være et
debutalbum. Flere direkte dårlige låter overskygger lyspunkter som ”Silence”,
”All The Same” og balladen ”Fading Away”. Platen er veldig dominert av keyboard
og keybordisten gjør en god jobb. Med tanke på at bandet bare har holdt på i
halvannet år er det fortsatt håp om at nybegynnerfeil rettes opp til neste
utgivelse.


LANA LANE - 10th Anniversary Consert DVD
4.0
Etter 10 år som artist
gjør Lana Lane en jubileumskonsert bestående av låter fra hvert album i
kronologisk rekkefølge. Dette er en fin innføring for folk som ikke har hørt mye
av henne før og en flott oppsummering for trofaste fans. Naturlig nok er dette
filmet i Tokyo, da det tross alt er der hun har et publikum. Uten Japan ville
hun nok slitt med å livnære seg på dette. Konserten bærer preg av at musikken
ikke har forandret seg stort på de 10 årene hun har holdt på. Det som også
utmerker seg er at hvert album leverer gode låter, noe jeg selv må si jeg ikke
alltid har sittet igjen med en følelse av. Emerald city, Souls of the mermaids
og Symphony of angels er noen av de i alt 19 låtene her som sitter som et skudd.
Bandet er veldig samspilt og Lana Lane selv tror jeg ikke er i stand til å synge
en uren tone. Det er bare å ta av seg hatten. Den dama kan synge! Ellers finnes
en video turné-dagbok med bl.a. klipp fra fjorårets Sweden rock. Som dagbøker
flest er nok dette mest for bandet selv.


LANA LANE - Red Planet Boulevard
4.0
Jeg har all respekt for Erik
Norlander både som musiker og produsent, men Lana Lane har han kjørt opp i et
hjørne fra dag en. Det virker omtrent som han går inn for å lage et kjedelig
album. Det er uansett fint å se Lana Lane gjøre noe fornuftig igjen, etter
meningsløse live og coveralbum og et mislykket konseptalbum. Dette er absolutt
blant hennes beste utgiveler og noen uimotståelige dur/moll-overganger i låter
som ”Jessica” og ”Lazy Summer Day” gjør dette vel verdt å sjekke ut. Sistnevnte
er muligens det beste jeg har hørt av henne.


CHRIS LANEY - Pure
2.0
Chris Laney er først og fremst kjent som
produsent, men den allsidige svensken er også en allsidig musiker og har gitt ut
album med Randy Piper’s Animal og Zan Clan. Dette er derimot han første
soloalbum. Han har fått god hjelp med låtskrivingen av Bruce Kulick, Lennart
Östlund og Mats Levén. Han har også med en rekke gjestemusikere, men står for
det meste selv. Melodiøs hard rock er stikkordet og han er tydelig glad i Def
Leppard. Hør bare på ”I Dunno”. Han ikke en spesielt god vokalist eller
gitarist, for den del, men det er vel heller ikke Def Leppard bortskjemt med.
Dette er vel ikke akkurat noen virtuos sjanger og bare koringen er massiv nok er
alt tilgitt. Låtene er ok, uten at noen utmerker seg. Jeg får fnatt av de teite
titlene. ”Pride B 4 The Fall”, og ”Get U Down” høres ut som noe et dårlig
punkband kunne kommet opp med. Jeg vedder kr 7.50 på at Bruce Kulick har bidratt
i ”Last Man Standing”, for denne kunne jammen vært med på ”Crazy Nights”.
Grøss…


LANFEAR - X To The Power Of Ten”
3.0
Med ny vokalist og nytt
plateselskap er Lanfear nå klar med sitt femte album. De har brukt mye tid og
penger på låter og lyd, noe som også høres. Dette er ikke nødvendigvis positivt,
da platen høres veldig umotivert og kjedelig ut. Lyden er altfor glattpolert og
flat. De bærer også litt mye preg av å være tysk. Fantasi er tydeligvis
mangelvare der borte. Låtstruktur og grunnideer er veldig grunnleggende og
forutsigbare. ”The Questionkeeper” er platens klare høydepunkt, hvor de
presterer noen uventede melodilinjer.


LAST AUTUMN’S DREAM - Saturn Skyline
2.5
Med rytmeseksjonen fra
Talisman gjør dette svensk/tyske bandet et tredje forsøk på å oppfylle drømmen
fra forrige høst. Vokalist Mikael Erlandsson og Fair Warning gitarist Andy
Malecek er eneste medlemmer igjen fra fra original besetningen, bestående av
Europe medlemmene Ian Haugland, Mic Michaeli og John Levén. Dette er bandets
tredje utgivelse og stilmessig er det lite nytt her. Europe røttene sitter
fortsatt godt plantet. Melodiøs AOR hard rock må tåle hard konkurranse og en
flau låt som ”Rock’n Roll Is Saving My Soul” trekker helhets inntrykket kraftig
ned! Mikael Erlandsson er en veldig bra vokalist som passer perfekt til denne
type musikk og med litt sterkere låter ville dette blitt bra. Av en eller annen
grunn tenker jeg på norske Da Vinci når jeg hører dette.


LAST AUTUMN’S DREAM - Dreamcatcher
2.5
Disse svenskene er særdeles
produktive og det er kanskje ikke så rart, da de stort sett gjentar seg selv. De
kan vel på mange måter kalles en blek kopi av Europe, bare uten gode låter. Det
vil overraske meg om denne gjengen noen gang kommer opp med noe over en treer.
Høydepunkt: ”Silent Dream”.


LAST AUTUMNS DREAM - Hunting Shadows
3.0
Etter et live- og samlealbum
før jul kommer svenskene nå også med et nytt studioalbum. Det femte i rekken,
for øvrig. Vokalist Mikael Erlandsson og resten av bandet har til gode å
overraske og det har jeg strengt tatt ikke noe behov for at de skal gjøre
heller. Enkelte ting bør gjøres etter håndboken, rett og slett. Den såre stemmen
til Erlandsson setter den nødvendige prikken over i-en i både gladlåtene og de
roligere låtene. ”My Alibi” er den umiddelbare favoritten og er kanskje det
beste jeg har hørt av bandet. Maken til fengende låt er det lenge mellom hver
gang man hører. Titler som ”R U Ready To Rock’n Roll” vil jeg derimot ha meg
frabedt. Litt ujevn plate, men mye godt for AOR fansen.


MICHAEL LAZARO - Vision
2.5
Denne franske pianisten har akademisk
bakgrunn fra jazz og fusion. I over ti år har han jobbet med dette albumet og nå
blir det altså realisert. Jazz-influensene er tilstede, men hovedsjangeren er
vel neoprog, tør jeg påstå. Platen er ekstremt tungfordøyelig og ved første
gjennomlytting gørr kjedelig. Produksjonen er heller ikke spesielt bra. Piano
overdøver gitarene, som ligger bakerst i lydbildet.  Låtene er vel på det
jevne, men ingen kan kalles virkelig bra. Platen har en rekke kjente
gjesteartister, blant dem er selvfølgelig som alltid Jordan Rudess, tidligere
tangentist i Dream Theater.


LEAVES’ EYES - We Came With The Northern Wind DVD
4.0
Vanligvis synes
jeg dokumentarer og ekstramateriale er veldig interessant, men når norsk/tyske
Leaves’ Eyes, dannet så sent som i 2003, presterer å bruke to og en halv time på
å berette historien om bandet blir det litt i overkant detaljert. Musikkvideoer
og klipp fra diverse opptredener er også inkludert på denne første dvd-en.
Viktigst er vel likevel hovedkonserten, filmet under Female Voice Fest i Belgia,
2007. De fikk mye oppmerksomhet for det enorme vikingskipet de hadde på scenen
og det ser for all del tøft ut. Vokalist Liv Kristine kommer veldig skjevt ut
under åpningskuttet ”Farewell Proud Men”, men det er rart hvor mye man klarer å
fikse med overdubbinger. Leaves’ Eyes fortsetter på mange måter hvor Within
Temptation en gang startet og det er godt å se at de ikke faller i den samme
overkommersielle graven de fleste andre går hodestups i. Konserten er også
inkludert på dobbel cd. For trofaste fans er dette et obligatorisk kjøp. For oss
andre dødelige er dette grei underholdning.


LEAVES’ EYES - Njord
4.0
Norsk/tyske Leaves’ Eyes overrasker nok ingen
med sitt tredje album, men de har likevel utviklet seg litt. Musikken er ikke på
langt nær så fengende og kommersiellpreget som tidligere. Dette er på godt og
vondt. De gjentar ikke seg selv og baserer ikke låtene rundt enkle melodilinjer.
Dette gjør musikken mer kompleks, men også mer tungfordøyelig. Den noe monotone
sopranen til Liv Kristine blir også litt for sukkersøt  og det kreves noen
gjennomlyttinger før låtene begynner å synke inn. Tittelkuttet er platens mest
pompøse og er et perfekt åpningsspor. Den følgende ”My Destiny” er valgt som
singel og minner mye om forrige hitsingel ”Elegy”. Det er definitivt den låten
som grenser mest til pop-goth. De har gjort en versjon av ”Scarborough Fair”,
mest kjent av Simon&Garfunkel. Den brittiske folketonen er som skrevet for
sjangeren og fremstår som et av høydepunktene. ”Ragnarok” og det episke
avslutningssporet ”Frøya’s Theme” kan også nevnes. Hvordan dette albumet står
seg i forhold til de to foregående får tiden vise.


LEECHES OF LORE - Leeches Of Lore
2.5
Når har jeg sett det også…
Miljøvennlig platecover! Et usselt utbrettbart pappcover, naturligvis av
resirkulert papir og soyaolje-basert blekk. At det nok er betraktelig billigere
å produsere og ikke mist å frakte er selvfølgelig irrelevant… Kan de ikke like
gjerne bare gi ut albumet digitalt mens de holder på? Tenk hvor mye du sparer
miljøet med å laste ned musikk fremfor å kjøpe den! Coveret på dette
miljøvennlige mesterverket er også ufattelig stygt. Alt dette kan vel neppe
bandet ta skylden for. Eller duoen, som de faktisk er. De spiller en bisarr
blanding av thrash, punk og rett frem heavy metal. De to første låtene er
tydelig inspirert av gammel Metallica og all honnør til dem for det. Så bryter
de helt og kjører på med noe western-inspirert akustiske greier. Hvor de
egentlig vil hen med dette forstår jeg ikke, men merkelig er det i hvert fall.
Det topper seg med en fremførelse på banjo og heliumvokal. Jeg teller vel en og
en halv bra låt og de åpner albumet.


LEPROUS - Tall Poppy Syndrome
4.0
En lettere ekstatisk redaktør
overleverte denne til undertegnede med lovord. Dette medførte nok til at
forventningene var litt i overkant store. Jeg ble kanskje derfor ikke
nevneverdig imponert etter første gjennomlytting. De høres ut som en norsk
utgave av Opeth, bare ikke i nærheten like bra. Kombinasjonen progressiv metal,
black metal og jazz-influenser fungerer bra og dette vil nok tiltale åpensinnede
lyttere. Etter noen gjennomlyttinger kan vel jeg også se at Leprous har sitt å
bidra med. Dette er deres andre album og de er enda et unge. Kanskje dette er
band for fremtiden?


LETHARGY - Purification
4.5
Britiske Lethargy høres ut som en blåkopi
av Stonegard. Heftige riff og tøff vokal er tidvis viktigere enn gode låter, men
det fungerer. De har også fine ballader, som avslutningslåten, ”Fragile Crystal
Dream”. Bruken av mellotron på ”Innocence Serene” passer også musikken ypperlig.
Liker du stoner-metall liker du dette. Mer er det vel egentlig ikke å si!


LEVERAGE - Blind Fire
4.0
Finske Leverage prøver å lage en blanding av
klassisk hardrock, prog rock og moderne power metal. Det klarer de faktisk også,
med stort hell. Sjangermessig er det lite å utsette. Låtene varierer noe, men
det er mange høydepunkter. Debuten, ”Tides”, fra 2006 ble godt mottatt og jeg
vil tro ”Blind Fire” muligens får en enda bedre mottagelse.


LINKIN PARK - Minutes To Midnight
4.0
Jeg husker et nyskapende
Amerikansk band, som med beste intensjoner ga ut albumet ”Hybrid Theory” i år
2000. De ble fort lagt for hat og beskyldt for ikke å bedrive true metal, noe de
nok heller ikke gjorde! Om man legger alle fordommer til side kommer man ikke
utenom at låter som ”Crawling” og ”With You” fortjener livets rett. Oppfølgeren
”Meteora” gikk derimot en retning det er vanskeligere å forsvare og med deres
siste utilgivelige utspill å samarbeide med rapperen Jay-Z, eller hva han nå enn
kaller seg, har de til og med satt mine grenser på prøve. Linkin Park anno 2007
er et modent band, som ikke har noe behov for å selge seg lenger. Nu-metal
elementene er ikke like dominerende som før. ”Given Up” er pubertal nok, men
rocker bra. Eneste dårlige låt er ”Hands Held High”, som også er den med mest
prating. Eller rap, som det kalles… Det jeg liker best med LP er den energiske
vokalen til Chester Bennington og han kommer mye mer til sin rett her enn på
”Meteora”. Platens høydepunkt er avsluttningssporet ”The Little Things Give You
Away”, basert rundt en trommerytme. Det ligger også mye U2 i musikken. Kanskje
spesielt i ”Shadow Of The Day”. Med Rick Rubin bak spakene er lyden selvfølgelig
upåklagelig. God, emosjonell plate av nu-metal kongene!


LINKIN PARK - Road To Revolution
5.0
På platefronten har Linkin Park
alltid hatt en dalende formkurve og noe spesielt bra liveband har de heller
aldri vært, men deres debut, ”Hybrid Theory” vil alltid stå som en av de beste
og viktigste utgivelsene innen den elskede nu metal-sjangeren. Du skal ha store
skylapper og fordommer for å kunne si at låter som ”Crawling” og ”In The End”
ikke har livets rett. Å endelig få de utgitt live på cd og dvd er derfor ikke å
forakte. Dessverre er ikke den tredje perlen fra debuten, ”With You” inkludert,
men det tilgis under tvil. At de drar Jay-Z inn på scenen mot slutten er derimot
vanskeligere å takle, men til og med det fungerer. Den glimrende ”Little Things
Give You Away” fra deres siste album er et av mange høydepunkter og viser hvor
allsidig de kan være. Påkostet produksjon og en glimrende stadionkonsert gjør
dette vanskelig å ikke like. Gi dem en sjanse.


LINKIN PARK - Meeting of a Thousand Suns
1.0
Hva har skjedd? Det som en
gang var en av pionerene innen nu-metal har mistet helt fotfestet. Dette er
verken nu eller metal. Fyren som snurrer plater i bakgrunnen har endelig fått
noe å gjøre, mens gitaristen og trommeslageren har hatt en enkel jobb. Låtene
har mye rap og lite melodi. På bonusutgaven av platen følger det med en dvd som
forklarer litt om prosessen. De sliter hele veien med å finne en potensiell
hitsingel. Dette gir de til slutt opp og du sitter med en følelse av at de ikke
er spesielt tilfreds med eget produkt. Det er heller ikke jeg. Det eneste jeg
kan like er balladen som avslutter platen, ”The Messenger”. Dette er vel eneste
låt hvor den strålende vokalisten får vist hva han duger til. Skuffet…


LION’S SHARE - Emotional Coma
4.0
Svenskene returnerer etter en 6-års
pause. Nytt blod i bandet er bassist Sampo Axelsson og vokalist Patrik
Johansson. Astral Doors vokalisten setter et naturlig preg på platen, med sin
Dio-plagiat stemme. Han prøver ikke fullt så hardt her, men de klassiske night
og light endingene er på plass også her! Gitarist Lars Chriss er eneste
gjenværende medlem fra originalbesetningen, men som hovedlåtskriver er låtene i
god, gammel Lion’s Share ånd. De har også fått med noen celebre gjesteartister,
som Megadeth gitarist Glen Drover og tidligere Kiss gitarist Bruce Kulick. Hvor
stor musikalsk betydning dette har vites ikke, men de får da litt ekstra
oppmerksomhet. Selvfølgelig uten at det var hovedhensikten…


LIONS SHARE - Dark Hours
3.0
Svenske Lions Share gjorde et aldri så
lite comeback med sitt forrige album, ”Emotional Coma”. De byttet samtidig
stilretning og vokalist. Patrik Johansson synger også for Astral Doors og
Dio-imitasjonene hans er alltid på godt og vondt. Bakmann Lars Chriss har kommet
opp med mange heftige riff også denne gang og albumet består av 11 energiske
låter. De er verken redd for å ta i bruk klisjeer eller resirkulerte gitarriff
og det er strengt tatt også noe denne sjangeren er avhengig av. Særlig
nyskapende er det ikke. Det er spesielt en låt som utmerker seg og det er den
noe seigere ”Heavy Cross To Bear”. Den viser omtrent hvordan Black Sabbath ville
hørtes ut med Ronnie James Dio på vokal 1989. Ellers er det litt vel mange
middelmådige låter.


LITTLE CÆSAR - Redemption
2.5
Little Cæsar er vel et band jeg bare
husker av navnet. Mener også å huske de var et av mange middelmådige band på
slutten av 80-tallet. Derfor noe overrasket over at dette dreier seg om streit
blues rock, krydret med litt country. Jeg tviler på at dette var tilfelle i
1989. Men nok om det. Platen er helt ok, verken mer eller mindre. Ingen låter
peker seg ut i positiv eller negativ retning. Sikkert et ok kjøp for folk som
dør for sjangeren. Det gjør dessverre ikke jeg.


LIVING LOUD - Live
1.0
Det er vel uunngåelig at et band bestående av
Bob Daisley, Lee Kerslake og Don Airey må spille gamle Ozzy-låter. Steve Morse
er ingen Randy Rhoads og Jimmy Barnes er definitivt ikke Ozzy Osbourne. At de
ikke har gjort noe videre forsøk på å lære seg låtene er i mine øyne respektløst
og at Barnes unnskylder/introduserer hver låt med let’s have some fun with it,
gjør ikke saken bedre. Jeg må også si jeg er glad Lee Kerslake ikke spiller
trommer på ”Diary Of A Madman”. Hans forsøk på å spille ”Over The Mountain” er
direkte pinlig. Bandets egne låter er mye bedre fremført, da dette strengt tatt
er et blues/rock-band. Hadde de droppet Ozzy-låtene kunne jeg fått meg selv til
å like dette, men den gang ei. Så vidt jeg vet er disse opptakene hentet fra
samme konserten som ble utgitt i 2006 i sin helhet og jeg vet ikke bakgrunnen
for at de vil gi ut morsomhetene på nytt.


LIZZY BORDEN - Appointment With Death
3.5
Los Angeles hårbandet fra
80-tallet har nå valgt å ta på seg liksminke og lage et konseptalbum om døden.
Dette høres i utgangspunktet ikke særlig lovende ut. Bandets forrige
comebackforsøk i 2000 fikk litt blandet mottagelse og man må så langt tilbake
som til 1989 for å finne deres siste album verdt å høre. Overraskelsen er derfor
stor når liksminkeutgaven av bandet faktisk låter tilnærmet som i storhetstiden,
samtidig som de fremstår i en moderne drakt. Frontmann Lizzy Borden selv synger
veldig bra og den nye besetningen gjør en god jobb. En rekke gjestemusikere
bidrar også, deriblant George Lynch og Dave Maniketti. Gledelig overraskelse fra
comeback-helvete!


LOCH VOSTOK - Reveal No Secrets
4.0
Jeg stiftet bekjentskap til denne
svenske gjengen under Sweden Rock for et par år siden. De er et veldig bra
liveband og ser fortryllende jævlig ut. Symfonisk progressiv metal med elementer
fra thrash, death, så vel som black metal. Et variert album, med andre ord. De
blir ofte beskrevet som et melodiøst death metal-band, men det er totalt
skivebom, da death-elementet blir stadig mer fraværende. All ære til dem for
det. Platen er stemningsfull og melankolsk hele veien og det kler konseptet bra,
da dette er et destruktivt konseptalbum uten at jeg kan gå nærmere i detalj på
stående fot. Det må du nesten kjøpe platen selv for å finne ut av. Den er i
hvert fall vel verdt å sjekke ut.


JEFF LOOMIS - Zero Order Phase”
3.5
Nevermore har tatt en pause og ikke
alle er like glad i hvile. Tidligere i år kom vokalist Warrel Dane med et
særdeles vellykket soloalbum. Nå er turen kommet til gitarist Jeff Loomis.
Veldig få gitarister lykkes med soloprosjekter, da det blir for lite spennende
og kun for spesielt interesserte. Lo